LEONARDO DA VINCIS ”NATTVERDEN” - Die Christengemeinschaft

vesentlig, men han fremstår som en ivrig person. Man oversetter hans
navn med Simon ivreren. Iver, det er et ord som er blitt litt borte. Det
ligger et meget gammelt, indogermansk ord til grunn. Det er en sjelelig
kraft, og vi vet at den er ganske overordentlig viktig når barn har denne
sjelekraften. Det er noe som stiger opp fra viljesopplevelsens dyp. Et barn
som ikke er skikkelig ivrig, kan vel egentlig ikke gjennomgå en helt sunn
utvikling. Det er vidunderlig å oppleve iveren, når den ennå er til stede,
for den er kommet litt i miskreditt. Når denne egenskapen vedvarer for
lenge, oppleves det ikke fullt så overbevisende. Tvert imot snakker man
om at barnet er en streber, at iveren er blitt til ensidig streben. Men når
man ser på iveren i sin opprinnelige form, ser man at det er noe helt
storartet når et slikt menneskelig urinstinkt blir virksomt. Vi finner også det
kjennetegnende ord i Johannesevangeliet (2,17) hvor disiplene nettopp
har opplevd hvordan Kristus av omsorg for templet drev ut
duekremmerne derfra. De husker ordet fra salmen 69: "Iver for ditt hus
skal fortære meg." Det var altså noe som var karakteristisk for jødene, og
nettopp i forbindelse med det mikaelske element, at denne iveren på den
ene side viser seg som beredskap til å handle, være aktiv, og samtidig
lærer menneskene å tenke. Det går hånd i hånd når man er riktig ivrig. Så
ser vi da her denne disippelen som bærer et slikt navn og dermed bringer
til uttrykk noe urjødisk.
Men igjen er spørsmålet, hva er det vi står overfor her når denne
impulsen på en måte virker så liten? Nåvel, slik var det faktisk ved det
store tidevervet. Det vet jo enhver. Man kan for eksempel betrakte
helligtrekongerspillet fra Oberufer der de skriftlærde blir rådspurt. De
gestikulerer da på de mest utrolige måter, og vi får en karikatur av
nettopp iveren. Denne karikaturen var hyppig til stede i datidens jødedom
da man ikke bare beskjeftiget seg med tolkning av loven, men også
tolkninger av tolkningene. Alt var gått inn i forstandssjelen i et slikt utrolig
omfang, at egentlig bare det intellektuelle ble tilbake. Det var denne
uryddigheten, som også Kristus hadde å gjøre med i forhold til fariseerne,
der alt hadde kjørt seg fast inne i forstandssjelen – som jo var nødvendig.
Fordi jødene allerede meget tidlig hadde gått inn på denne veien, forelå
en ganske overordentlig vanskelig situasjon som fikk sterke ettervirkninger
gjennom århundrer og årtusener. Resultatet var at denne mektige,
mikaelske impuls på en måte var kommet til veis ende og bare hadde få
representanter i jødisk sammenheng. Vi ser det for eksempel når vi ser på
Nataneal i begynnelsen av Johannesevangeliet, og for så vidt også senere i
Saulus som ble Paulus. Den var selvsagt fremdeles der, denne uhyre,
jordisk pregete tankekraft. Men i det store og hele var det skjedd et slags
fall, og menneskene var da bare rent hodemessig utviklet.
Her ser vi hvordan vektens krefter hos Simon Zelotes blir fremstilt
på en vidunderlig måte. Vi erkjenner hvordan det fører til at det også
finnes en kristusopplevelse i denne spesielle friheten når vektkraften i det
indre blir brukt idet et argument veies og holdes opp mot et annet. Det er
en fremadskridende læreprosess for tenkningen som kan frembringe noe
26