LEONARDO DA VINCIS ”NATTVERDEN” - Die Christengemeinschaft

ser at det er det kosmiske motiv som bringes inn: ”i stjernekretsen, som
Kristus så sitt vesen gjenspeilet i”, – det må dreie seg om en forveksling når
det står slik i evangeliet. Vi må ikke undres over at det skjer forvekslinger,
for apostlene kunne jo under de helt andre åndelige lover som hersket den
gang til og med bytte fra et legeme til et annet. De tre disiplene i Getsemane
hørte i alle tilfelle til den indre krets av tolv, og Lasarus hørte også til
denne kretsen. Men slik man må forstå fremstillingen, var nettopp disse tre
sentrale disiplene blant annet også sebedeussønnene. I de antroposofiske
sammenhenger og i Kristensamfunnet har det på grunnlag av noe annet
som Rudolf Steiner en gang sa, hvor han henviste til den rike unge
mannen i forbindelse med Lasarus, utviklet seg noe som vel ikke er et
dogme, men som på en måte er en akseptert oppfatning: Den rike unge
mannen blir Lasarus-Johannes. Ut fra et tilsynelatende dilemma har det
altså utviklet seg en forestilling om at Lasarus-Johannes ikke er sønn av
Sebedeus.
Nå er det jo slik at dette spørsmålet vil melde seg umiddelbart for
enhver oppmerksom iakttaker foran nattverdsbildet. For han eller hun vil
si til seg selv: Hvem er da denne Johannes som sitter der? Når, i henhold
til den oppfatningen som i dag er utbredt i antroposofiske sammenhenger,
er disiplen til høyre Lasarus-Johannes og ikke Sebedeus’ sønn, hvor finner
vi da sebedeussønnen Johannes? Det har vært et i høy grad plagsomt
spørsmål i årtier, for sebedeussønnen Johannes er faktisk forsvunnet. Men
man kan slett ikke forestille seg at Johannes er forsvunnet. For han var til
stede helt siste øyeblikk, slik vi også har hørt av Rudolf Steiner. Han har
aldri manglet. Hvis man nå ikke antar en felles identitet for sebedeussønnen
og Lasarus og sier: Det er sebedeussønnen Johannes som sitter der,
hvor er så Lasarus, den Johannes som Herren elsket, som egentlig skulle
være trykket til hans bryst? Nå har jo noen kommet på å si - det er jo
interessant hva man kan finne på: De var jo egentlig til sammen tretten.
Det er til og med skrevet en bok om det. Dette er kanskje interessant som
spekulasjon, men Rudolf Steiner sto foran nattverdsbildet og har talt store
og betydningsfulle ord om det. Han har aldri sagt noe om at en av
disiplene mangler. I denne sammenhengen må jo tallet tolv ha betydning
som urbilde. Man kan naturligvis si at i virkelighetens verden skjer stadig
endringer, og selve spørsmålet er overflødig. Visst kan man si det, men
dermed går man utenom et prinsipielt problem. Emil Bock, som har gitt
sine betraktninger over evangeliene i storslagne skildringer, har i sin første
versjon beskrevet disse sammenhengene på en måte som faller identisk
sammen med det som vestens teologi har frembrakt. For selvsagt har
vestens teologi, først og fremst den katolske, beskjeftiget seg med dette
spørsmålet i ikke bare 10 eller 20 eller 100 år, men i meget lengre tid. Til
slutt er man kommet til følgende resultat: Dette evangeliet er skrevet av
sebedeussønnen som den gjenoppstandne Lasarus. Oppfatningen er at
sebedeussønnen blir Lasarus, og blir dermed også Johannes evangelisten.
For å underbygge det syn at den rike unge mannen og Lasarus var den
samme, har man i antroposofiske kretser blant annet hevdet at en som er
50