LEONARDO DA VINCIS ”NATTVERDEN” - Die Christengemeinschaft

teknikkene. Det hadde på den ene siden ført til at kunstverket, gjennom
denne teknikken, gjorde et helt spesielt inntrykk, men på den annen side
hadde freskoen vist seg lite holdbar, slik at man måtte foreta utbedringer i
ettertid. Det ville bli et omfattende verk om man skulle beskrive
vedlikeholdet av dette bildet, og et slikt verk er ennå ikke skrevet. Man
kan faktisk si at det er noe heroisk i den måten dette arbeidet har forløpet
på, helt frem til den seneste tid.
Nå er det avgjørende spørsmålet: Hvilke opplevelser er det
disiplene har, de tolv som representerer kosmos på jorden? Hva er det de
opplever i dette øyeblikket? Det er et spørsmål som går meget dypt, for
det er noe som finnes i disse menneskene, noe som er dannet på en helt
bestemt bakgrunn. Og vi vet alle at egentlig finnes en slik bakgrunn, en
kosmisk bakgrunn, i ethvert menneske. Derfor snakker vi om at vi er født
under et spesielt tegn i dyrekretsen eller med en kraft fra dyrekretsen. Det
er noe kosmisk som rager inn i oss. Vi er en del av de kosmiske krefter.
Det er selvsagt ikke en stor del, og for så vidt er det bare en tynn tråd av
tilstrebet kunnskap om stjernene som forbinder oss med denne delen. Men
den er der, og den kan også gjøre seg meget tydelig gjeldende. Den delen
som vi snakker om nå, stammer egentlig fra slike hierarkiske vesener som
har evnen til å forbinde det høyeste åndelige med det fysisk-stofflige. Det
er de høyeste åndelige hierarkier, det er vesenene i det første hierarki hvor
harmoniens ånder står i midten. Over dem står kjærlighetens ånder og
også andre ånder som hører til der. Men i midten står nettopp det man
kan kalle åndene for fornemmelsenes samklang. Egentlig er det kjerubene.
De rager inn i oss, slik at de forbinder vårt jordisk menneskelige med det
åndelige. Derfor blir disse vesenene karakterisert som dyrevesener i
Johannes’ åpenbaring. Vi kjenner dem fra mange bilder, gamle bilder –
spesielt i Østen hvor disse vesenene til og med blir fremstilt med tre par
vinger. Det som gjør inntrykk er at vi, nettopp når vi når frem til en opplevelse
av disse vesenene, kan erfare hvordan vi på en måte settes i spenning,
settes inn i et spenningsfelt mellom oppe og nede. Det nedre kan
man også betegne nettopp som et dyrevesen. Åndelig sett er dette et
meget nøyaktig bilde, for vesenene har gitt en del av sin kraft og vesenhet
inn i skapelsen og lever derfor også i ethvert menneske. Og vi forsøker da
så godt vi kan å arbeide oss frem mot det.
Med hensyn til det som den gang skjedde, må vi også lytte til det
ord som Kristus talte: "Himlenes rike er kommet nær." Det hadde Han
brakt ned på jorden. Men derved var noe mer sluttet sammen: Himmelriket,
som ennå ikke var der, sammen med det riket som var skjult til stede
hos menneskene, i hvert enkelt menneske. Nå begynte de å slutte seg
sammen, slik at vi på den ene siden har å gjøre med helt jordiske og
samtidig enkle mennesker, og på den annen side med en kosmisk bakgrunn,
med et kosmiske vesen. Disiplene møtte Kristus på forskjellige
måter. Først må vi da skille prinsipielt mellom de tre synoptiske evangelier
– de tre første, og Johannesevangeliet. For det er en ganske klar grense
mellom de tre første og Johannesevangeliet. Og vi vil først ta for oss de
4