View/Open - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

87
Men ja, nei trenger ikke noe mer egentlig. […] Markveien og Thorvald Meyers gate, begge gatene og
aldri noen andre steder. Det er litt skummelt [ler] når man aldri kommer seg ut. 260
Maren er inne på det samme når hun forteller at hun hovedsakelig benytter seg av det,
området har å by på. Hun ser ingen grunn til å dra til andre steder, siden hun kan få alt hun
trenger her. Det kan dermed sies at hun også oppfatter stedets rike tilbud av handlemuligheter
som en tiltrekkende side ved gaten: ”Jeg kjøper alt jeg kan her, […] hvis jeg får det jeg
trenger her, så hvorfor skulle jeg dra til et annet sted for å kjøpe det?” 261 . Hun setter særlig
pris på de litt mer eksklusive matforretningene som hun kan finne her, men påpeker samtidig
at gatens blanding av både dyre og rimelige alternativer er et bra trekk som bidrar til dens
mangesidighet:
[…] det finnes jo en god andel folk her som kan bruke penger på det, det setter jeg stor pris på! At det
er så mange mennesker som vil betale 40 kroner for et brød som er bakt av økologisk mel, at vi kan ha
en butikk her som har det, ikke sant. Det synes jeg er veldig tilfredsstillende.
– Synes du at det også kunne ha vært fint med billigere butikker […]?
Ja det er jo billigere butikker her. Jeg setter pris på at det ikke er ekskluderende for andre. […] Men jeg
har råd, jeg har pengene nå til å bruke på god mat og gode råvarer. Og jeg gjør det for mitt liv liksom.
Men det er jo andre alternativer her, det er bra. Det er bra at ikke alt er dyrt. 262
Siden Bjørn både jobber og bor i gaten tilbringer han mye av tiden sin her. Da han
jobber mye om natten, har han ofte fri og mye tid om dagen. Denne tiden tilbringer han for
det meste i området for å få gjort innkjøp eller for å slå av en prat med andre forretningsfolk i
området: ”Jeg går veldig mye ute og treffer folk her og der, og fordi jeg har tid til å ta en kopp
kaffe, så kommer man jo mer inn i bydelen på et vis synes jeg.” 263 Han forteller at han,
gjennom sin kontakt med folk i området får en følelse av å være i en landsby. I denne
sammenheng fremhever han en tyrkisk grønnsaksforretning i gaten som han på grunn av dens
kundevennlige og familiære atmosfære særlig liker å benytte seg av. Denne butikken oppfatter
han som inkluderende:
[…] kona mi og meg vi kaller det litt en sånn landsby, når man går på gaten her så kjenner man veldig
mange og så har alle forskjellige oppgaver overfor hverandre, folk snakker sammen i butikkene til en
viss grad. I alle fall på den grønnsaksbutikken er det veldig sosialt. Men også fordi det tyrkiske paret,
mannen og kona som driver det, og de tre barn ofte er der også, så er det litt sosialt i utgangspunktet.
Selv om det ikke er noen kunder der, så kommer man inn [...] det er det eneste stedet, den eneste
260 Intervju 8, s. 5.
261 Intervju 9, s. 16.
262 Ibid., s. 14.
263 Intervju 10, s. 20.