Last ned rapporten (pdf-fil). - Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD ...

Mobbing; fortalte mange om, ofte gjennom år. Flere hadde opplevd at dette ble bedre når
man kom på videregående skole. En sa: "Masse mobbing, turte i perioder ikke å gå på
skolen". "Jeg har blitt ganske reservert, fordi jeg ikke greidde å stole på noen".
2. Hva har du opplevd var til hjelp i disse periodene
Svarene på dette spørsmålet knytter seg stort sett til voksne som bryr seg og tar ansvar, enten
det er foresatte, lærere eller andre. "Å møte en voksenperson som forsto min situasjon og hva
jeg gikk gjennom, da ble det lettere å takle utestengning og mobbing - fordi jeg da hadde noen
å snakke med". "Jeg hadde en lærer som tok meg ut og snakket med meg om mobbing og
erting, deretter de som ertet og mobbet". "I 6. klasse fikk jeg ny lærer og ny verden"! "Den
enkelte lærer betyr alt, det er ofte den store eller hele forskjellen". "Mamma måtte ordne opp".
"Foreldrene, spesielt mor. Hun har stått på, har informert, har krevd, har presset meg".
Den andre hovedtrenden i svar på dette spørsmålet handler om forskjellige former for tiltak
og tilrettelegging; enten triks man lærer seg selv eller tiltak i regi av andre. "Jeg skriver lister
for alt jeg skal gjøre, for å hindre at jeg glemmer noe, for å la hjernen slippe å huske på alt og
for å bekrefte at jeg faktisk får gjort noe". "Jeg fikk velge linje på nytt og trives bra". "Å bruke
PC i skriftelige arbeider på jobb eller skole. Da blir det seende pent ut og det er lett å redigere
uten å skrive hele siden på nytt".
3. Dersom du fikk bestemme: Hvordan kan du ideelt tenke deg at overgangene burde være
Mange tok til orde for mer fleksibilitet innenfor systemene og behovet for tilrettelegging.
Med tilrettelegging mente man først og fremst på individuelt grunnlag. Som en sa: "Har du
møtt en med AD/HD har du møtt en med AD/HD". Man er ikke mer lik selv om man har
samme diagnose. Man ønsker ikke å bli behandlet likt som alle andre med samme diagnose.
Noen tok til orde for at en veileder eller profesjonell venn kunne vært til hjelp. Man savnet en
som var der over tid og som kunne følge opp, uten å bli utslitt. Mange snakket om behovet for
mer kunnskap og informasjon generelt om diagnosene og vanlige problemstillinger knyttet
opp til disse. Det ble også vektlagt hvor viktig det er med overføring av informasjon og
kunnskap om den enkelte fra en sammenheng til en annen. Som et eksempel på dette nevnte
flere hvor godt det hadde vært å få anledning til å forberede seg, for eksempel ved å besøke ny
skole eller jobb i forkant. Gjennom dette fikk man også anledning til å bli litt kjent og å få
fortalt litt om seg selv.
21