Last ned rapporten (pdf-fil). - Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD ...

Det er stor fare for at de ikke klarer venteperiodene og får døgnrytmer, interesser og
holdninger som ikke lett lar seg forene med ny innsats i skole eller arbeid. Dette sliter også
mye på de foresatte.
Det ligger en stor utfordring i å ta behovet for og betydningen av hurtigere avklaringer og
raskere løsninger på alvor.
Styrk ungdommene
En konsekvens av at systemene ikke fungerer koordinert nok, raskt nok og med tilstrekkelig
kunnskap, er at det bør satses mer på å styrke den unge selv og de foresatte. Tradisjonelt har
det vært læreren eller spesialisten som vet hvordan alt skal være. Eleven, brukeren eller
foresatte har i stor grad vært lyttende og har gjort det eksperten sa. Endringer kommer
imidlertid raskere og bedre om den det gjelder deltar aktivt selv. I så fall må vedkommende
trenes eller styrkes til å fortelle om egne behov på en klar måte, de må vite hvem man skal
snakke med og hvordan man bør legge fram sitt ærend. I tillegg er det viktig med kunnskap
om muligheter og rettigheter. Spesiell innsats bør rettes mot de unge. De kan ikke ha med
”mor” for å ordne alt for dem resten av livet.
Det ligger en stor utfordring i å ta behovet for og betydningen av å gjøre ungdommene reelt
sett mest mulig selvhjulpne på alvor.
Avslutning
Til tross for at det finnes en del gode tilbud og tiltak for unge tilhørende disse
diagnosegruppene, strever mange fremdeles (for) mye. Prosjektet har på forskjellig vis belyst
at manglende kunnskap hos lærere og andre, mobbing og sosiale problemer, dårlig eller ingen
oppfølging over tid, fremdeles er virkeligheten for mange. De erfaringer prosjekt Ung har
gjort er dessverre ikke nye; ungdommer, foresatte, brukerforeningene og andre har hevdet
dette lenge.
Gjennom å møte den enkelte som ”seg selv”, gode samarbeidsrutiner både innen og på tvers
av sektorer, kontinuitet i arbeidet og bedre utbredelse av den kunnskap som finnes, kan mange
ungdommer få andre og bedre muligheter fremover. Det bør være et mål at vi forstår at
”…mesteparten av det jeg gjør, gjør jeg ikke for å irritere deg”. Videre at de som mottar
bistand og hjelp ikke opplever at ”…mesteparten av det vi gjør, gjør vi for å irritere deg”.
49