Last ned rapporten (pdf-fil). - Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD ...

More documents

Recommendations

Info

Foreldrene hadde nok en gang klart å etablere tett samarbeide med skolen. De hadde aktivt gått inn i skolen, bedt om møtetid, fortalt hva de visste fungerte godt og forlangt løsninger som de kunne ta del i. Ikke alle foreldre vil kunne klare eller ønske å ha en så aktiv rolle, men elementer av dette vil kunne benyttes også av andre. Sitater: ”Nei, jeg har ikke fortalt noe. Jeg tror ikke de andre i klassen vet noe om meg heller.” DD ”Jeg ventet med å si noe inntil jeg følte meg trygg, og da trakk de seg ikke unna.” mann, AD/HD ”Jeg har sett på ny skole som en ny start, - ingen der kjente historien min fra før av. Jeg kunne selv bestemme hva jeg ville si.” mann, AD/HD ”Det som du og jeg skrev sammen om meg, tror du rektoren er interessert i å lese det” kvinne, AD/HD ”Vet du, jeg brukte det jeg hadde skrevet om meg tidligere - og så fortalte jeg det til klassen! Jeg ville si ifra tidlig, - før de begynte å lure på hvorfor jeg er så rastløs.” BB Oppstarten av skoleåret var løfterik. Eleven orienterte om sine plager overfor medelever på linjen, hvilket ble vel tatt imot.” rektor, folkehøgskole ”Det har vært til stor hjelp at jeg selv tok ansvaret for å informere om min situasjon. ”Jeg må gi for å få”, altså om jeg trenger spesiell tilrettelegging, må de andre få vite om det og hvorfor jeg må ha det slik.” kvinne, narkolepsi ”...det begynte å bli bedre da jeg prøvde å være ærlig til vennene mine og kunne si: jeg er sliten, jeg trenger å sove litt. Det beste er da hvis de ikke gjør noe nummer ut av det eller kommer med kommentarer.” kvinne, narkolepsi ”Slik er det jo hvert år med elever som søker/søkes inn og unnslår viktige forutsetninger, ofte i frykt for ikke å få elevplass dersom ”skremmende” opplysninger blir skolen til del. Det kjedelige er at slike situasjoner ofte utgjør de dårligste utgangspunkt for å lykkes.” rektor , folkehøgskole 27
3.1.3. Informasjon til og fra den unge DD kunne formulere svært lite om egen situasjon og han brukte i tillegg nedsettende ord om egen funksjon. De unges kunnskap om egen diagnose og hva som kan være til hjelp for dem, er varierende. Noen vet og kan fortelle mye, men flere synes å ha problemer med å formulere seg. Mange er, som DD, vant til at mor og læreren tar seg av dette. Diagnosene i seg selv gir ikke klare synlige utfall, noe som kan gjøre det vanskelig for den unge å se eller forstå hva som er annerledes hos ham eller henne i forhold til vennene. Ønsket om å være som andre er spesielt sterk i ungdomsårene, - de samme årene som økt selvstendighet både ønskes og forventes. CC ønsket ikke å være annerledes. Han visste om enn annen i klassen, som nok slet med en del av det samme som han, men han hadde ikke tatt det opp med han. CC hadde heller ikke sagt noe til lærerne om sine behov. Han syntes det var vanskelig når læreren gav flere muntlige beskjeder eller skrev ned noe på tampen av timen på tavla. Et møte med hovedlærer på skolen endret på mye av dette. CC hadde med seg en av prosjektmedarbeiderne og fikk fortalt en del om hvordan han opplevde timene og skolen. Hovedlærer ble lei seg fordi han ikke hadde visst, og CC opplevde at han møtte et "skolesystem" som ønsket å hjelpe ham. Problemet var at han ikke fikk til å ta opp dette på egenhånd. For at man skal kunne snakke om egen person for å få til ønskede endringer i skole, i venneflokken eller på jobben, må en først vite hva en skal si og en må våge å gjøre det. For å trene seg på denne oppgaven finnes det flere muligheter. Noen av ungdommene i Ungprosjektet har arbeidet med å presentere seg selv. BB brukte sin skriftlige presentasjon som utgangspunkt for samtale med rektor før hun begynte på ny skole, og hun brukte også materialet når hun senere presenterte seg for klassen sin. Flere av de unge sier, som CC, at de ikke kjenner andre med samme problemer, enda vi er kjent med at flere av dem har geografisk nærhet. Ung-prosjektet arrangerte en ungdomssamling, ”Gardermoenmøtet”, for å høre de unges erfaringer. Det var ikke vanskelig å få de unge i tale. De delte erfaringer, lyttet til hverandre og noen ga hverandre råd. Enkelte (i narkolepsigruppa) hadde nok med å høre på andre da de ikke var vant til at de problemene de selv opplevde ble formulert av andre. 28
Page 1 and 2: ...mesteparten av det jeg gjør, gj
Page 3 and 4: 0. Forord I ett og et halvt år har
Page 5 and 6: 1. Bakgrunn for prosjektet 1.1 Innl
Page 7 and 8: 1.3 Målgrupper Prosjektets primær
Page 9 and 10: 1.5 Rammer Gjennom individuell plan
Page 11 and 12: 2. Prosjektgjennomføring Som følg
Page 13 and 14: Det ble problematisert hvem som har
Page 15 and 16: AA, 19 år, Tourettes syndrom. Over
Page 17 and 18: forståes som representativ for må
Page 19 and 20: Når det ble spurt hva det var som
Page 21 and 22: vi valgt å samle disse under hvert
Page 23 and 24: AD/HD-gruppen valgte avslutningsvis
Page 25 and 26: 3. Diskusjon Gjennom arbeid med enk
Page 27: Forslag til tiltak: Frivillige gene
Page 31 and 32: Ved selve presentasjonen er det sis
Page 33 and 34: om de alle er like eller om det er
Page 35 and 36: Forslag til tiltak: Rutinehjulet Le
Page 37 and 38: 3.2 Individualitet 3.2.1 Kunnskap i
Page 39 and 40: 3.2.3 Kristiansand-modellen Det fin
Page 41 and 42: er utilstrekkelig for den enkelte e
Page 43 and 44: og sosialt. Dette kan synes noe par
Page 45 and 46: NB: Individuell plan og individuell
Page 47 and 48: Forslag til tiltak: Endret oppgavef
Page 49 and 50: stepper inn ved sykdom i en etat, k
Page 51: 5. Vedlegg 1. Prosjektsøknad til S

Last ned rapporten (pdf-fil). - Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?