Møt HELENE URI i portrettet - Coop

oman om intriger og begjær på Blindern. De fleste leste den som
Uris oppgjør med sin tidligere arbeidsplass, og boken ble en stor
suksess.
– Jeg var helt bevisst i bruken av virkelige personer, og det trigger
jo nysgjerrigheten hos mange lesere. Vi har alle et visst kikkerinstinkt.
Samtidig er de konfliktene jeg skildrer konflikter du finner på
mange andre arbeidsplasser. Alle tilbakemeldingene jeg har fått fra
lesere, – og det er mange, både brev, e-poster, telefoner og spørsmål
mens jeg har holdt foredrag – tyder på at det stemmer. «Akkurat
sånn er det der jeg jobber også,» sier de. Og den har også solgt godt
i land der ingen vet noe om Blindern.
I ettertid kan Uri også innrømme at det var en lur ting i seg selv
å slutte.
– Det ville vært vanskelig å både ha en akademisk karriere og
være forfatter. Da måtte jeg gjort en av tingene på si, og det er ikke
en lykkelig kombinasjon i lengden. Og det er morsommere å være
forfatter enn akademiker.
▲
Helene Uri har brukt München som base i arbeidet med å bli ferdig med sin
nye roman. - Å få Norge litt på avstand tror jeg er sunt av og til, sier hun til
Coop Medlem.
interessen. Jeg så opp til henne.
Unge Uri begynte å studere nordisk på universitetet mest på
grunn av litteraturdelen.
– Der tok det ikke lang tid før jeg så lyset og skjønte hvor spennende
det er med språkhistorie og grammatikk. Å lese tekster på
norrønt, se hvordan det norske språket hadde utviklet og forandret
seg, de store systemene, hvilke ord fra den tiden vi fremdeles bruker
i dag – alt dette var storveis.
– Så du begynte med litteraturen, mens du nå er tilbake til litteraturen
– Ja, he he. Det er vel en mening med alt.
DE BESTE
Uri så lenge for seg en akademisk karriere. Fra 1998 til 2005 var hun
førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske fag på Blindern, men
det viste seg å ikke bli så moro som hun trodde det skulle bli.
– Jeg var superlykkelig da jeg fikk fast stilling. Det var ikke en
trevl i kroppen min som sa jeg ikke skulle bli der til jeg gikk av med
pensjon. Men da det kom til konflikt, valgte jeg å si opp. En viktig
grunn til at jeg tørte å gjøre det var at jeg da var godt i gang med
forfatterskapet. Antageligvis ville jeg ikke sluttet om jeg ikke hadde
hatt det å falle tilbake på. Så tøff er jeg ikke.
Året etter, i 2006, ga Uri ut romanen «De beste blant oss» – en
FLINK PIKE
Noen forfattere, når de blir spurt om hvorfor de skriver, sier at de
alltid har visst at de skulle bli det. Ikke slik for Uri.
– For meg begynte det med et ønske om å popularisere faget
mitt. Jeg leste «Sofies verden» av Gaarder, og tenkte at dette ville jeg
også gjøre. Da jeg begynte, oppdaget jeg – for å si det litt ubeskjedent
– at dette var noe jeg kunne, og at det var gøy.
I 2001 kom hennes første roman for voksne, «Dyp rød 315» –
navnet har den etter en leppestift. Egentlig skulle den også være for
ungdom, røper Uri.
– Men det ble den ikke. Etter hvert som jeg skrev, ble den råere
og råere. For å si det sånn: Moren min er glad for at jeg har skrevet
andre bøker etter den. Mange har lest også den som om den skulle
handle om meg selv, men himmel og hav, det gjør den ikke. Kanskje
er det lettere å tenke slik om den første romanen til en forfatter
«Dyp rød 315» ble forresten til teaterforestilling i Tromsø.
Uri fulgte opp året etter med romanen «Honningtunger» om en
syklubb som er alt annet enn en syklubb, ettersom de fire kvinnene
aldri syr et eneste sting. «Engel av nylon» fra 2003 handler om Beate
som lengter etter å bli mor, bare for å oppdage at ingenting blir slik
hun forestilte seg det når Fie endelig blir født. Innimellom disse har
hun gitt ut flere bøker for barn og unge i tillegg til å arbeide.
– Du er produktiv
Uri ler.
– Jeg er veldig flink pike. Pliktoppfyllende og ordentlig. Jeg gjør
det blir bedt om. Samtidig er alt det jeg gjør fullstendig styrt av
lysten. Jeg kan ikke tenke meg noe morsommere enn det å føle at
ting glir når jeg sitter og skriver.
NORSK SPRÅK
Nå har hun altså sittet i München for å arbeide med sin nye bok.
16 COOP