id-kort-sluttrapport

) om identifisering ved registrering av nytt telefon- eller mobilabonnement
Ifølge ekomforskriften § 6-2 første ledd skal:
”tilbyder av offentlig telefontjeneste … føre oversikt over enhver sluttbrukers navn, adresse og nummer/
adresse for tjeneste. Oversikten skal inneholde opplysninger som muliggjør entydig identifisering av de
registrerte, jf. §6-3 annet ledd.”
I § 6-3 annet ledd står bl.a. at relevant informasjon er ”unik ID; fødselsdato, fødselsnummer eller
organisasjonsnummer der dette er registrert og ikke annet er avtalt, eller annen egendefinert unikt
ID-nummer.”
c) Konsesjon fra Datatilsynet
Andre enn offentlige virksomheter kan også be om å få fødselsnummeret. Datatilsynet har blant
annet gitt kredittopplysningsforetak rett til å bruke fødselsnummer. Kredittopplysningsforetakene
bruker fødselsnummeret til å skille enkeltmennesker med samme navn fra hverandre.
Det er arbeidsgruppens ønske at det nasjonale ID-kortet skal kunne brukes som et generelt gyldig
fysisk legitimasjon, dvs. både overfor det offentlige og overfor private. Krav om legitimering
stilles i mange sammenhenger, hvorav en av de mer viktige områdene er kravet om identifisering
etter hvitvaskingsregelverket. Som allerede nevnt ovenfor vil kun legitimasjonsdokumenter som
innholder fødselsnummer kunne brukes i denne sammenheng. Dette betyr således at alle
rapporteringspliktige må få informasjon om personens fødselsnummer. Dette vil sannsynligvis
skje enklest, billigst og kanskje med størst sikkerhet ved å ta inn fødselsnummeret i ID-kortet (jf.
at bankkort også innholder fødselsnummer). Tatt i betraktning hvilke som er
rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven, er det ikke sannsynlig at alle disse vil ha en
”terminal” som kan lese et referansenummer i kortet og via en database koble det til personens
fødselsnummer.
For det nasjonale ID-kortet som også skal kunne brukes som reisedokument innenfor Schengen
vil det i tillegg til reisedokument også kunne brukes som identifikasjonsdokument internasjonalt.
Kortet kan da brukes som identifikasjonsdokument overfor utenlandsk politi og andre
utenlandske myndigheter, samt også overfor private subjekter som f.eks. hotell. Når ID-kortet
skal brukes i slike situasjoner vil det ut fra praktiske hensyn være mange fordeler ved at det
innholder samme informasjon som det som per i dag står i passet. Pass utstedes med hjemmel i
passloven med tilhørende forskrift. Det følger av passforskriften § 9 at ”fødselsnummeret skal
innføres i passet.” Fordelen ved at kortet innholder et fødselsnummer er bl.a. at utenlandsk politi
og myndighet overfor norsk politi og myndigheter kun trenger å bruke ett attributt
(fødselsnummeret) for å foreta en unik identifisering av innehaver.
Ved en samlet vurdering av ovenstående anbefaler arbeidsgruppen at det nasjonale ID-kortet
innholder innehavers fødselsnummer. Arbeidsgruppen tar samtidig inn over seg de nevnte
beskrankningene i personopplysningsloven, og foreslår derfor at det vurderes om opplysning om
fødselsnummeret skal legges på baksiden av kortet. Ved å legge fødselsnummeret på baksiden av
kortet vil det være mindre problematisk å la andre enn de som har rett til å få tilgang til
fødselsnummeret, å ta kopi av fremsiden av kortet. Disse vil da ikke få kopiert opplysning om
fødselsnummer. Samtidig vil det for bl.a. rapporteringspliktige være nødvendig å kopiere begge
sider av kortet. På kortets bakside må det derfor være preget en identifikator – f.eks. det unike
kortnummer – som også er preget på forsiden av kortet, slik at det etterpå er mulig å koble
fødselsnummer til riktig ID-kort (forside).
47