id-kort-sluttrapport

I en ny forskrift til e-signaturloven 25 er det etablert en selvdeklarasjonsordning for
sertifikatutstedere. Denne forskriften åpner for at sertifikatutstedere kan selvdeklarere seg i
forhold til de sertifikatklasser som er definert i Kravspesifikasjon for PKI i offentlig sektor utarbeidet av
Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Denne Kravspesifikasjonen definerer tre
forskjellige sertifikatklasser - Person Høyt, Person Standard og Virksomhet – der blant annet
kravene om utstedelse av de forskjellige sertifikatene er forskjellige. Til disse
selvdeklarasjonsordningene i nevnte forskrift finnes det en kobling til e-Forvaltningsforskriften §
27 (4) 26 som lyder: ”Koordineringsorganet kan bestemme at det ved elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen
bare skal benyttes sertifikater som er oppført på liste publisert i henhold til forskrift 21. november 2005 nr. 1296 om
frivillige selvdeklarasjonsordninger for sertifikatutstedere § 11 første ledd.”
12.3 Formålet med, og premisser for, eID/e-signatur på nasjonalt ID-kort
12.3.1 Forutsetninger for utstedelse av eID i offentlig regi
En viktig forutsetning for utvikling av elektronisk handel og bredere tilbud av elektroniske
offentlige tjenester er en eller annen form for elektronisk identifikasjon. De fleste aktive brukere
av Internett – og det er nå det store flertall av befolkningen – er i dag eiere av stadig økende
antall brukernavn, passord, PIN-koder, passordkalkulatorer, kodekort og andre hjelpemidler for å
kunne identifisere seg overfor en nettjeneste. De fleste er i den forbindelse klar over at de må ta
vare på, være forsiktige med, og ikke skrive ned, alle disse kodene. Dette er blitt en mer og mer
umulig situasjon. Offentlig sektor er i så måte intet unntak – flere etater utsteder passord og
koder som befolkningen må bruke for å få tilgang til informasjon, bestille kort og brosjyrer,
levere selvangivelse osv.
Det finnes åpenbart et behov for å rydde opp i dette kaoset. Et første skritt vil være en mer
enhetlig mulighet for identifisering i forhold til noen sentrale offentlige tjenester.
Dette ble forsøkt gjort gjennom satsingen på den s.k. ”sikkerhetsportalen”, men vanskeligheter
med markedsaktørenes forretningsmodeller har satt en stopper for dette. Utvikling av et nasjonalt
ID-kort med mulighet for eID, gir en god anledning til å prøve en ny tilnærming til
problemstillingen.
Det er lang tradisjon i Norge for at det offentlige har tatt ansvar for den fysiske legitimasjon i
forbindelse med ulike samfunnsoppgaver, gjennom bl.a. utstedelse av pass eller førerkort. Vi har
erkjent behovet for et uavhengig offisiell identifikasjon gjennom nasjonalt ID-kort, som mange
land allerede har innført, med elektronisk ID som en naturlig del av kortet, i flere av landene.
Myndighetenes rolle som identitetsforvalter, med utstedelse av fysiske bevis for identitet, blir
således utvidet i den elektroniske verden. Det er derfor naturlig at offentlige myndigheter også
kan påta seg ansvaret for den elektroniske identiteten til innbyggere, særlig i tilknytning til bruk av
elektroniske tjenester fra det offentlige.
Alternative identitetsutstedere i den elektroniske verden er aktører i markedet, som f.eks.
bankene. Utbredelsen av deres eID-løsninger går imidlertid sakte, og det er vanskelig for
offentlige virksomheter som utvikler tjenester på nett å basere seg på at innbyggere skaffer seg en
eID fra en av disse. Offentlig utstedt eID (på nasjonalt ID-kort) vil kunne supplere
25 Jf. forskrift om frivillige selvdeklarasjonsordninger for sertifikatutstedere
26 eForvaltningsforskriften av 25. juni 2004 nr. 988, utarbeidet med utgangspunkt i anbefalinger fra PKI-utvalget, jf.
NOU 2001:10. og hjemlet i forvaltningsloven § 15 a og e-signaturloven § 5.
54