id-kort-sluttrapport

praksis, slik vi forstår det. Den praktisk mest sannsynlige løsningen ville være at det offentlige
inngår en avtale med én privat utsteder som vil stå for eID som legges inn i kortet.
12.4 Bruk av elektronisk ID på nasjonalt ID-kort
Elektronisk ID skal kunne benyttes til følgende formål:
• Autentisering ved pålogging til nettsider
• Digital signering av skjema på nettsider eller dokumenter i f.eks. Word eller PDF-format
• Digital signering av e-post
• Dekryptering av mottatte krypterte e-post, dokumenter eller andre typer elektroniske
meldinger
Det legges til grunn at eID skal kunne benyttes til offentlige så vel som private tjenester på
Internett. Bruk av eID til private tjenester skjer på disse tjenesters egne vilkår og kan påføre
brukeren kostnader. Bruk av eID til offentlige tjenester på Internett skal være kostnadsfritt.
For en bruker vil motivasjonen for å skaffe seg et ID-kort med eID øke dersom vedkommende
visste at eID kan benyttes til flere tjenester enn de fra offentlig sektor, som foreløpig er få og der
kontakten skjer med ikke så stor grad av hyppighet. Det er en anstrengelse for brukeren å søke
om, og møte opp for å skaffe seg ID-kortet, videre foreta de nødvendige skritt for å kunne
benytte eID (anskaffe kortleser og aktivere eID). Det er derfor fornuftig å åpne for at private
tjenestetilbydere på Internett skal kunne benytte denne eID. Den offentlige utstederen av eID
skal, på grunnlag av bl.a. vurdering av tjenestetilbyderens seriøsitet, forretningsskikk, og evne til å
ivareta personvern, avgjøre hvordan tilgangen til eID skal skje.
Det skal lages sentrale retningslinjer, myntet på brukersteder, for bruk av eID til pålogging
og/eller signering av skjema i tjenester på Internett. Retningslinjene skal følges av alle tjenester
som vil ta i bruk denne eID til autentisering av brukere eller signering av skjema. Formålet med
retningslinjene skal bl.a. være å sikre at bruken av eID og/eller e-signatur støtter opp under godt
personvern. Unødig bruk av logging og lagring av transaksjoner knyttet til autentisering bør
unngås. Bruk av elektronisk signatur er mindre problematisk, da brukeren foretar en overveiet
handling og den er begrenset til en konkret kommunikasjon (dokument eller skjema).
Retningslinjene bør bl.a. omhandle følgende problemstillinger:
• Vilkår for tilgang til valideringstjenester (merkantile og juridiske), herunder også hva slags
informasjon som kan/skal utleveres til et brukersted (minimum nødvendig for
autentisering i en gitt sammenheng)
• Vilkår for behandling av personopplysninger knyttet til bruk av eID, herunder vilkår for
tilgang til fødselsnummer og hvem som kan få slik tilgang
• Teknologiske forutsetninger for bruk av eID – hva må til for at brukerstedet kan koples
til valideringstjenesten mv.
• Varsling om behov for sperring/adgang til å sperre bruken av eID, herunder om
samspillet mellom brukerstøtte hos tjenestetilbyderen og brukerstøtte hos den offentlige
utsteder
For at brukeren skal kunne benytte sin eID på nasjonalt ID-kort vil vedkommende ha behov for
en kortleser. Det legges i utgangspunktet til grunn at brukeren vil ha ansvaret for å skaffe seg en
kortleser. Den ansvarlige utstederen av eID bør da lage en liste over godkjente/anbefalte
kortlesere som finnes i det norske markedet. Det bør også vurderes hvorvidt offentlig sektor,
med utgangspunkt i sin interesse for at tilstrekkelig mange privatpersoner besitter og kan bruke
58