Ungdommer med psykiske lidelser WEB

særlig opptatt av utdannelse, men hadde fullført
videregående og arbeidet seg oppover i et firma hvor
han hadde ansvar for innkjøp av varer og organisering
av lager. Mor jobbet hardt, etter hvert i full stilling,
for å få hverdagen til å gå rundt, og hun var både
bekymret for fars alkoholmisbruk, men også alle
pengene hun opplevde at han kastet bort når de hadde
det så trangt. Hun var bekymret for døtrene – at hun
som mor ikke skulle kunne gi dem penger til
fritidsaktiviteter, skolearrangementer og gaver når de
ble invitert i bursdag. Mor merket at spesielt Julie var
sensitiv til temaet økonomi, og selv om mor ikke ville
vedkjenne seg det, så hadde hun lagt merke til at Julie
ikke hadde gått i bursdager det siste halve året. Det
var vondt for mor å lure på om Julie lot være å
fortelle om bursdagsinvitasjoner fordi hun var redd de
ikke skulle ha penger nok til gaver. Enda verre –
synes mor – var det om Julie ikke ble invitert av
jentene til bursdagene.
Men mor orket ikke ta det opp med Julie, det var så
mye nå, så mange bekymringer. Hun jobbet hele tiden
for å komme seg igjennom hver dag, hver uke, hver
måned, klare regninger, få alle oppgaver gjort.
Foreldrenes krangel ville ingen ende ta. Foreldrene
var i kontakt med familievernkontor i denne
prosessen. Far ble anbefalt oppfølging ved Blåkors
for sine alkoholproblemer, men far var i liten grad
motivert. Han opplevde at han var satt i en vanskelig
situasjon på grunn av manglende jobb å gå til, han
følte seg nedfor og forsøkte å få dagene til å gå. Far
hadde ingen kontakt med sine foreldre. Han hadde
hatt en tøff oppvekst, og hadde forsøkt å etablere seg
og være en annen far enn den voldelige faren han selv
hadde hatt. Far hadde ingen tillitt til at noen kunne
hjelpe ham. Han ble mistenksom, klarte ikke ta i mot
hjelp eller gjøre noe med det.
Far hadde det vanskelig. Mor hadde det vanskelig.
Julie og lillesøster var tilskuere, og gjorde alt de
kunne for å ikke være til bry, jobbe med skolearbeid
og holde seg mest mulige ute om ettermiddagene.
Julie opplevde denne tiden som om veldig fastlåst,
som en vond drøm. Faren – som hun egentlig var
veldig knyttet til – forandret seg mer og mer. Hun
fikk ikke kontakt på samme måte som før. Han var
ikke interessert, og det var vanskelig for henne å ta
initiativ til å prate eller gjøre noe sammen med ham.
Hun kjente seg mer og mer tom, tung, trist, og fikk
mer og mer negative tanker om seg selv. Hun følte
seg utenfor i venninnegjengen de siste årene på
barneskolen. Hun følte at de hadde så mye som hun
ikke hadde. Hun følte seg misunnelig og underlegen.
Hun ble mer og mer vár på kritiske blikk og
utvekslinger mellom de andre jentene. Hun forsto
dem som direkte rettet mot henne. Hun trakk seg, var
skuffet, men samlet seg bak et stenansikt. Ingen
skulle se hvordan hun hadde det.
Julie hadde egentlig hatt et ganske godt forhold til
begge foreldre før ungdomstiden, og de hadde hatt en
del felles aktiviteter de pleide å gjøre sammen alle
sammen – som å dra på fotballkamp, dra på badetur,
tur på en hytte mors foreldre hadde ved en innsjø på
svenskegrensen. De vanskene foreldrene hadde,
bruddet og de økonomiske bekymringene, gjorde at
hun på en måte ”mistet” kontakten med dem. Og det i
en alder hvor hun kanskje ikke trengte like mye
konkret støtte i hverdagen, men fortsatt trengte deres
tilstedeværelse emosjonelt. Oppblomstring av
pubertet og overgang til ungdomsskolen ble en tøff
overgang for Julie. Hun følte seg alene, og hadde
ingen å sortere det hun opplevde sammen med.
Det ble ingen bedring. Fars alkoholmisbruk økte, og
han begynte å true mor og døtrene hvis de
konfronterte han. Ved en anledning slo han etter mor,
men bommet. Begge barna var tilstede. De så faren
løpe etter mor og moren som låste seg inne på
toalettet. Barna løp ned i kjelleren og gjemte seg.
Moren fikk ringt til politiet som kom og fikk kontroll
på situasjonen. Far ble nå selv redd for sinnet og
voldsfantasiene som ble vekket i han, og han gikk
etter hvert med på mors ønske om separasjon.
Foreldrene hadde noen samtaler igjen på
familievernkontoret med fokus på videre samarbeide
omkring Julie og lillesøster på 5 år. Ingen snakket
med Julie eller søsteren. Mor tenkte at de nå ble
skånet, men deres opplevelser i disse vanskelige årene
var ikke bearbeidet. Deres ønske om å ha en far var
like stort, men deres redsel for fars sinne og utagering
ble liggende mellom dem og faren også som voksne.
Kanskje kunne noen samtaler med Julie, alene, eller
sammen med søsteren, på familievernkontoret eller
hos helsesøster vært en mulig innfallsvinkel til å
sortere noen av deres opplevelser og følelser i
familiens drama.
Etter bruddet mellom foreldrene flyttet mor og far i
hver sin nye, mindre leilighet. Det var ikke langt fra
der hun hadde vokst opp, men langt nok til at det var
naturlig å velge en annen ungdomsskole enn
venninnene fra barneskolen. Julie tenkte at det kunne
bli godt med en ny start, men etter kort tid var det
som om mønsteret fra barneskolen gjentok seg. Det
ble vanskelig for henne å komme ut av rollen som den
”stille”, den som holdt seg for seg selv, gikk først og
aldri deltok i sosiale arrangementer som skoletur,
klassefester eller bursdager. På barneskolen hadde
hun spilt fotball. Hun hadde trivdes med treningen,
det å bli sliten og føle seg sterk. Da de økonomiske
vanskene startet i familien, hadde hun bestemt seg for
10