Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Recommendations

Info

mislykkes som mor. I neste omgang var arbeidet å finne måter mor kunne anerkjenne sønnens sinne uten å føle det som at han kritiserte hele henne som mor. For far var det vanskelig å tre tilbake og la Kristoffer få være i sentrum. Far hadde sine grunner for at han trengte bekreftelsen han fikk på å være energisk og ledende. For han hadde det vært en mestringsstrategi for å takle underlegenhetsfølelse i en stor søskenflokk. Far hadde vokst opp i en velholden familie til han var 7 år, hvorpå foreldrene fikk store økonomiske vansker etter at fars firma gikk konkurs. Når resultatene på testene fra PPT og senere BUP fremkom, kunne far si at han kjente seg igjen. Han hadde funnet sine strategier på skolen og i arbeidsliv for å holde oversikt, og han fløt på å være initiativrik, idèrik og engasjerende slik at mange ville arbeide med han. Han brukte almanakk flittig. Han hadde ikke tenkt på det før i forhold til Kristoffer – at han kunne streve med det samme. På jobben hadde han folk rundt seg som tok seg av den organiseringen han selv strevde med. Det var viktig å utfordre far på om han kunne vise noe av sin sårbarhet til Kristoffer. Det var avgjørende for Kristoffer i ungdomstiden å finne en å identifisere seg med som ikke bare var sterk og mestrende når han selv ikke følte det slik. Når Kristoffer begynte på videregående søkte han seg til yrkesfag – bygg og anleggslinje. Han ville helst gå idrettslinje, men hadde for dårlige karakterer. Sosialt så hadde han en del venner, og han fortsatt med ishockey i mange år. Det ble et helt sentralt holdepunkt for han. Han fikk en ny trener da faren ga seg i rollen da Kristoffer var 16 år. Kristoffer begynte nå mer å mer å komme i konflikt på banen, med treneren, med dommer og med medspillere. Han kunne uttrykke seg ufint, følte seg ofte krenket og misforstått. Fastheten og rettferdigheten treneren viste overfor Kristoffer og de andre på laget var svært viktig for hans videre utvikling. Konflikter ble tatt tak i, det var fokus på språkbruk, men også på å la alle få frem sin versjon av en konfliktsituasjon. Kristoffer fikk ikke alltid rett. Han erfarte at det var greit å uttrykke uenighet før det ble slåsskamp, han ble hørt i sin mening, og selv om han ikke fikk medhold så ble han tatt i mot igjen på neste trening med en ny start. Han strevde også på yrkeslinjen med de faglige prestasjonene, men ved hjelp av rådgiver på skolen ble han plassert i en praksis midtveis på videregående. Her fikk han tilstrekkelig oppfølging til at han fikk vist at han lett lærte ved å følge med på andres arbeid. Det kunne lett gått en annen vei for Kristoffer. Hvis han ikke hadde blitt utredet, hvis foreldrene ikke orket å forsøke å forstå eller jobbe med seg selv i møte med sønnen, og hvis treneren hadde gitt opp. Kristoffer prøvde ut en del relasjonelle temaer overfor den ny treneren, og denne sto i det i en tilstrekkelig grad til at Kristoffer opprettholdt tillitten og kom tilbake. Det ble imidlertid igjen en vanskelig periode når Kristoffer skulle ut i arbeidslivet. Det var vanskelig å få seg arbeid, og han ble gående lenge arbeidsledig etter endt skolegang. Han kunne trengt en praktisk støtte i overgang til arbeidsliv. Nå ble han stående alene overfor utfordringene med å søke jobb, usikkerheten det vekket i ham, og hans tendens til å legge skylden på systemet og alle andre, hindret han i å finne muligheter. Han var såret og stolt på samme tid. Han hadde ikke lenger den støtten rundt seg som da han var i praksis og i skole. Han kunne ha trengt en mentor, en som fulgte han opp i en periode slik at han både følte seg trygg og fikk oversikt. Han kom seg aldri tilbake i arbeid, men tok noen småjobber for venner. Han ble ufør pga psykiske vansker. ”Jeg vil at du skal være der når du er der” Nina var 15 år da hun oppsøkte helsesøster for første gang. Hun hadde ikke ork lenger. Hun var så sliten, utmattet. Hadde blå ringer under øynene selv om hun sov. Hun fortalte helsesøster om slitenheten, at hun ikke orket lekser lenger, at hun lett ble irritert. Helsesøster spurte om hvordan hun hadde det, om hun hadde triste dager, men det avkreftet Nina. Problemet var mer at hun var likegyldig. Hadde ikke lyst til noe, ingenting fristet – verken av aktiviteter, dans, ridning eller noe av det hun hadde pleid å like. Ikke var hun så mye sammen med venninner lenger heller, men slik hadde det vært i enda lengre tid. Hun følte at hun ikke hadde tid til dem når hun skulle gjøre lekser og trene; hver dag; mange timer; hele uken. Det var aldri tid til annet enn det som måtte gjøres for at hun skulle føle et minste minimum av kontroll og balanse. Før kunne hun ha glede av dansen og turene med hesten hun hadde stelt de siste tre årene. Før kunne hun også ha glede av å få gode karakterer på skolen. Men det siste halve året var alt et ork, og alt gjorde hun fordi hun måtte, for å ikke føle seg helt mislykket. Helsesøster ringte mor og foreslo en time hos fastlegen for å få tatt blodprøver. Helsesøster var bekymret for vekten til Nina, men Nina avfeide hennes spørsmål. Hos fastlegen ble det gjennomført en generell somatisk undersøkelse og blodprøver ble tatt. Fastlegen ble bekymret for vekt, og dette ble et tema i enesamtale med Nina og etterpå med mor tilstede. Nina ble sint, og ville ikke snakke om det, men tallene på vekten talte et tydelig språk – hun hadde gått ned fem kilo siden sommeren og det med en i utgangspunktet relativt slank kropp. Mor ble veldig bekymret og engstelig. 15
Mor hadde selv hatt et vanskelig år. Hun og far strevde med ekteskapet. Mor var opptatt av å ta igjen tapte år i forhold til arbeid og følte at det endelig var hennes tur å ta etterutdanning. Far hadde en god stilling og trivdes i arbeidet, mens mor syntes hun enda ikke hadde fått brukt sitt potensial. Utfordringen nå var at far syntes mor ble for oppslukt av egne prosjekter og brukte mindre tid hjemme. Begge foreldrene hadde relativt høy utdanning, og begge var glad i å arbeide og fordype seg i faglige problemstillinger. Det var slik de hadde møttes – gjennom en felles interesse i fag. Nina hadde alltid hatt en nær relasjon til mor, og var kanskje den av de tre barna som kjente mest på at mor var en del borte på kveldene. De to brødrene var noe yngre og var opptatt av fotball. Far hadde selv interesse for fotball og engasjerte seg som ekstratrener på den enes lag. Han var ofte med på trening og kjørte til kamper i helgene. Nina hadde ganske tidlig begynt å dra til dansetrening og ridningen på egenhånd. Hun trivdes med å klare seg selv, det men det siste året hadde dette også blitt et ork. Bare tanken på å dra med seg treningsbag, eller ta den lange bussturen ut til gården, var nok til at hun kjente tungheten i kroppen. Når hun så faren og brødrene dra sammen i bil, kunne hun kjenne at hun ble irritert, men sa aldri noe om at hun syntes det så fint ut. Hun holdt fokus på det hun skulle gjøre den dagen, og holdt følelser av savn og ønske om omsorg på avstand. Det var ikke så lett for lærere og foreldrene å se at Nina kunne trenge at de voksne brydde seg mer. Hun fremsto som selvstendig og ansvarsfull. Det siste året derimot hadde det sakte kommet inn et nytt område i Ninas bevissthet – hun måtte ha kontroll over maten. Hun hadde et fokus på vekt, men enda mer var hun opptatt av ”renheten” og ”sunnheten”. Hjemme reagerte ikke foreldrene i så stor grad, men når mor satt hos fastlege slo det ned i henne. Hun så tilbake, og så et mønster; et kontrollbehov hos Nina i forhold til mat og unnskyldninger dersom maten ble oppfattet som ”feil”. Mor kjente det igjen i seg selv fra hun selv var ungdom. Mor kjente både sinne, bekymring og dårlig samvittighet på samme tid. I samtalen hos fastlege strakk hun seg mot Nina for å legge armen rundt henne, men Nina vred seg vekk. Fastlegen satte opp ny time etter en uke, og han sendte henvisning til BUP for behandling. Mor fortalte far at hun og fastlegen var bekymret for Ninas spisevansker. Han ble sint og de fikk en lang konflikt med mange beskyldninger dem i mellom. Nina hørte foreldrene, og gjemte seg under dyna. Da hun fortsatt hørte stemmene, kledde hun på seg og gikk ut. Gikk lenge, i flere timer. Sliten kom hun hjem på kvelden. Foreldrene satt i stuen. De var redde og lurte på hvor hun hadde vært. Hun sa tilforlatelig at hun hadde bare gått en tur. Hun prøvde å komme seg opp på rommet sitt, men far ba henne sette seg. Han spurte henne ut i detalj i forhold til mat og hvordan hun har det. Nina strevde. Hun klarte bare å svare på noen spørsmål, ville bare vekk, orket ikke, hadde spist så lite den dagen, begynte å kjenne seg svimmel. Far insisterte på at hun skulle spise sammen med dem til frokost og middag. Hun gikk med på alt bare for å komme seg bort. Da hun gikk og la seg, gråt hun for første gang på ett år. Tårene bare rant. Hun var sint, følte seg krenket, at de behandlet henne som et barn, og at hun bare ville stikke av fra alt. Hun kjente på tomheten og likegyldigheten i enda større grad. Hun ble streng inni seg, strammet seg opp og tørket tårene. Hun knyttet ikke vanskene sine til noe konkret i hverdagen. Hun bare kjente på at de måtene hun hadde forsøkt å mestre hverdagen på nå var tatt fra henne og tomheten seg på som et vondt og mørkt mareritt. Atferden med spisevegring kan i denne sammenheng betraktes som å ha et formål om å ”vekke” omsorgsgiveren og påkreve tilstedeværelse. Dette utelukker ikke en vektlegging av de somatiske forhold ved en spiseforstyrrelse, som ofte kan bli selvforsterkende på lidelsen og som er livsviktig å få en kontroll på. En forståelse av hva denne atferden uttrykte kan være viktig for å forstå hvorfor spisevegringen blir en så altoppslukende og viktig strategi i hverdagen. En forståelse er viktig for å arbeide med de opprettholdende faktorene i barnets miljø. Hva var det hun ville holde borte, eller trengte å mestre? Foreldreveiledning kunne her gått i retning av å utforske foreldrenes muligheter til å ”se” Ninas signaler, og hvilke behov hun uttrykte på tross av prestasjoner, selvstendighet og flinkhet. Hvordan kunne de være en støtte for henne når hun bare ville ha dem vekk. Det var som om de måtte bryte igjennom en mur. Sentralt her er også å utforske hvilke følelser som trigger omsorgspersonen til unnvikelse som forsvar, og å se om det er mulig å ta imot bekreftelse på de vanskelige temaene. En utfordring kan være foreldre som selv er så avkoblet fra vanskelige følelser at de ikke erkjenner at de har en andel i de relasjonelle vanskene som oppstår. I eksempelet over var det et møysommelig foreldrearbeid med å gi mor en mulighet til å erkjenne de følelsene datterens atferd igangsatte i henne: 16
Page 1 and 2: Jeg vil jo ikke bare sitte her. Jeg
Page 3 and 4: Bakgrunnsinformasjon Utdanning, arb
Page 5 and 6: Psykiske lidelser, arbeidsuførhet
Page 7 and 8: ungdommens psykiske vansker kan for
Page 9 and 10: Når høsten kom, gikk det to måne
Page 11 and 12: særlig opptatt av utdannelse, men
Page 13 and 14: Det var vanskelig for Julie å finn
Page 15: disse instansene og lærerne som va
Page 19 and 20: Denne gangen hadde hun en visshet i
Page 21 and 22: seg. Vi fikk også snakket om tapet
Page 23 and 24: Utfordringen for foreldrene var nå
Page 25 and 26: avvisning og ensomhet. I tillegg ha
Page 27 and 28: Marie gikk på skolen dagen etter o
Page 29 and 30: Et resultat av dette ble et bilde a
Page 31 and 32: Mohammed kan vi også tenke oss at
Page 33 and 34: en tilstrekkelig omsorgsbase kan de
Page 35 and 36: hun profiterte på at en voksen var
Page 37 and 38: hjelperen - uansett om denne møter
Page 39 and 40: slik at avstanden mellom de ulike t
Page 41 and 42: Avsluttende kommentar I denne rappo
Page 43 and 44: Referanser Ainsworth, M.D.S. (1979)

Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?