Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Et resultat av dette ble et bilde av seg selv som
”giftig” og ”annerledes”, og hun nærmest påtok seg
hele ansvaret for de store vanskene hun opplevde i
relasjonen til foreldrene. Hun unnlot etter fellesmøtet
med foreldrene å komme til timene i en periode, men
etter flere initiativ fra terapeuten kom hun tilbake. Det
som ble svært avgjørende for Marie, var å ikke bli gitt
opp på tross av utprøvelser, og at noen fortsatte å
være nysgjerrige på henne og hentet henne inn. Fra
hun var liten av hadde hun forsøkt å skape mening i
seg selv og om andre. Alt som ikke kunne snakkes
om ga rom for fri flyt av fantasi og spekulasjon.
Aleneheten, fraværet av emosjonell kontakt og
speiling, medvirket til at hun hadde en forståelse av
seg selv som var fylt av et negativt selvbilde og sterk
selvforakt, at andre var kritiske og misfornøyde. Det
var nesten umulig for henne å se andre nyanser.
Fraværet hadde fylt hennes virkelighetsopplevelse
med en skummel, utrygg verden hvor hun var giftig
og ingen likte henne egentlig. Hun kunne ikke være
sikker på noens kjærlighet.
I behandlingen av Marie ble foreldrene etter hvert
motivert til å utforske hva det kom av at andre hadde
så annerledes perspektiv på jentas fungering. Marie
motsatte seg ikke foreldreveiledning så lenge en
annen enn terapeuten snakket med foreldrene. Det
fremkom etter hvert at mor hadde hatt et meget
vanskelig forhold til sin egen mor; at hun opplevde
henne enormt kritisk, nedlatende og perfeksjonistisk.
Mor hadde bestemt seg for å ikke bli som sin mor, og
knyttet seg mest til sin far. Da Marie ble født var det
en vanskelig tid hvor Maries far enda ikke var stoffri,
og Marie falt kun til ro i mors armer. Mor bar og bar,
men ble så sliten, og opplevde babyens gråt som krav,
at hun var mislykket som mor, og ikke fikk til noen
ting. Til slutt var hun deprimert, på vei til å gi opp og
med et enormt søvnbehov. Hun ble en kort periode
innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling. I samtalene
utforsket foreldrekontakten de følelsene som ble
vekket i spebarnstiden. Det vanskelige for mor var å
se hvorledes dette kunne være relatert til datterens
vansker i dag, og at hun påførte datteren store vansker
ved å ikke ville ta inn hennes smerte og benekte at
noe var vanskelig. Kanskje for å slippe å kjenne på en
følelse av håpløshet og mislykkethet.
I tillegg til flere tiltak i BUP var det viktig med et tett
samarbeid med Maries kontaktlærer og rådgiver på
skolen. BUP meldte ved en anledning bekymring til
barnevernet, men saken ble avsluttet etter en første
vurdering uten videre tiltak. Emosjonell omsorgssvikt
er vanskelig å vise konsekvensene av. Det er lettere å
beskrive fysisk vold og overgrep. Det kan også være
vanskelig å få inn støttende instanser som førstelinje
og barnevern jo eldre ungdommen er og jo mer
alvorlig symptomatologi ungdommen viser. Det kan
lett bli en diskusjon mellom ulike instanser om hvem
som skal sette inn tiltak. Det kan imidlertid være
svært viktig med tiltak fra begge instanser, fordi
ungdommen strever med psykisk lidelse og det da kan
være enda vanskeligere for foreldre å gi en
tilstrekkelig støtte. Det kan være grunnlag for
avlastningstiltak, støttekontakt eller liknende i tillegg
til behandlingstiltak i BUP. Vi fikk til jevnlige møter
på skolen, og Marie kunne etter hvert ta mer i mot
forslag fra rådgiver om tilrettelegging på skolen. Hun
trivdes ikke i større grupper på skolen, men ville ikke
arbeide alene hvis det ble synlig for alle. Læreren
delte opp i mindre grupper når det var mulig, og når
det ikke var ledige ekstra rom på skolen brukte de
biblioteket.
En viktig støtte for Marie var at vi snakket om å
kunne ta en ”time out” i løpet av skoledagen uten å gå
hjem. Ofte kunne hun forlate skolen i storefri fordi
hun var utslitt av å følge med på hva andre gjorde,
hva hun selv skulle gjøre, si, osv. Hun fikk en
mulighet til å sitte på et rom i nærheten av
helsesøsters kontor. Det var ikke alltid det var åpent,
men det ble gjort kjent for de lærerne hun hadde i
flest fag, og hun slapp å forklare så mye for dem når
hun trengte en pause. Det ble ikke mange ganger
Marie benyttet seg av muligheten, men bare
tryggheten over at hun hadde en ”retrett” i
skolehverdagen, uten at hun gikk glipp av hele dagen,
ble godt for henne og nok til å holde ut.
Ved overgangen til ny skole ble det viktig å ha møte
med rådgiver på ny skole snarlig etter skolestart. BUP
informerte om tiltak som hadde fungert på
ungdomsskolen, og det var viktig at behandler sto for
en kontinuitet i denne sårbare perioden. Motivasjon
for samarbeid har ofte sammenheng med hvor mye de
ulike partene er bekymret. Som ny skole hadde ikke
rådgiver og kontaktlærer gjort seg erfaringer som
motiverte for ekstra tiltak. Imidlertid ble det viktig å
fremheve at opprettholdelse av enkelte tiltak var
viktig på tross av stabil fungering. Marie fikk igjen en
vanskelig periode i slutten av andre året på
videregående. I samråd med rådgiver ble det besluttet
å ha et ekstra år på videregående skole og fordele
krav og oppgaver på fire år. Marie hadde faglige
ressurser, men det var vanskelig i perioder å fokusere
på skolefaglige oppgaver. Hun hadde mange tanker,
ble økende paranoid i perioder, selvkritisk og
selvhenførende. Det ble viktig å arbeide med å finne
måter å ta pauser og hvile, slippe opp prestasjonskrav
og få energi. Hun hadde etter hvert noen venner hun
tilbrakte tid i helgene med, men mer knyttet til felles
interesser som musikk, film og tegneserier, mer enn at
28