Ungdommer med psykiske lidelser WEB

en tilstrekkelig omsorgsbase kan det være tidlig å
reorientere seg mot alternative støttepersoner om de
begynner i barnehage fra 9-10 måneder. Imidlertid er
det vanskelig å si noe generelt her og at det må foretas
individuelle vurderinger for hvert barn.
Læring forutsetter trygghet. Kanskje kan vi si at
utrygge barn vil bruke all energi på å skape en så
trygg verden som mulig. Foreldre kan ha klare
holdninger og forventninger om utdanning, men
barnets trygghetsbehov kan overstyre. Det var kanskje
viktigere for Kristoffer, Julie og Ida å finne en løsning
– om enn forkjært – på løsrivelse fra foreldrene enn å
fokusere på skolegang. Foreldres holdninger til skole
og utdanning er også tett sammenvevd med de
relasjonelle forhold i familien. Foreldres relasjons- og
skoleerfaringer vil kunne innvirke på deres tillitt til og
motivasjon for samarbeide med skole. Gjensidig tillit
mellom lærer, sosiallærer eller rådgiver og foresatte
er viktig for læringsutbytte og for opplevelse av
tilhørighet på skolen. I en læringssituasjon kan det
således være viktig for skolen med kompetanse om
hvordan relasjonserfaringer kan påvirke til at eleven
ikke får fullt ut brukt sitt læringspotensial på grunn av
engstelig eller unnvikende strategier. Å lære noe nytt
innebærer nettopp det å forlate, forkaste og fornye
«gamle» mestringsstrategier. Dette ligger implisitt i
elevrollen, men parallelt vekkes faren for å føle seg
ikke-mestrende, sårbar og i verste fall å oppleve seg
krenket. Deres relasjonelle væremåte kan bidra til en
læringshemning som er sentralt å forstå før eventuelle
tiltak kan iverksettes i skole og i samarbeid med
hjem.
I hvilken grad vi legger til rette for relasjonelle
forhold i barns utvikling har sammenheng med
kulturelle og samfunnspolitiske forhold; hvilken
betydning har relasjonelle faktorer i vår tid? I hvilken
grad assosierer vi sårbarhet i oss mennesker med å
være svak, liten, ikke-mestrende, noe stusselig og
foraktelig? Eller kan sårbarhet ha en verdi i form av å
åpne opp for det mer unikt individuelle, sensitive,
følelsesorienterte og å kjenne på ulike sider ved livet
– være mer ”hel” som menneske. Det er vi voksne
som har et ansvar i denne prosessen – også overfor
ungdom. Vi har et ansvar i å prøve å forstå, tillate
utforskning, men også i forhold til å "hente dem inn"
og tørre å møte deres usikkerhet og sårbarhet uten å
moralisere eller ha alle svar. Videre er det viktig at
voksne tørr å ha krav og forventninger. Tydelige
forventninger til barn og ungdom fra barnehage og til
endt skolegang er viktig parallelt med, og som en del
av å etablere, trygghet. Barn og unge trenger å få valg
og frihet, men det å velge uten rammer, struktur og
forutsigbare konsekvenser kan bidra til forstrukkethet,
ensomhet, passivisering eller destruktivitet.
b) Hvilken kunnskap er det viktig at voksne i en
støttefunksjon har om ungdommens relasjonelle
vansker i tillegg til symptomplager og fagvansker?
Ungdomstiden (fra 12-18 år) er en utviklingsperiode i
overgangen fra barn til voksen, kjennetegnet av
biologiske, kognitive, emosjonelle og relasjonelle
endringer. Svingninger mellom sterke følelser som
glede, tristhet, sinne og skam, kan skje raskt og
oppleves overveldende. Ungdom kan fremstå som
impulsive, uforutsigbare, ha skiftende interesser og
svingende motivasjon. Deres opplevelse av verden
kan i stor grad være preget av fokus på det som skjer
”her og nå”, og de kan fremstås som å være mindre
opptatt av fremtid og rasjonalitet.
Et viktig utviklingspsykologisk tema er løsrivelse og
separasjon fra primær omsorgsgivere, utforsking av
sosial tilhørighet, autonomi og det å skape en voksen
identitet. De er opptatte av å se seg selv i relasjon til
andre, både når det gjelder sosiale koder og roller,
men også i forhold til utforske sosiale grenser, hva
som er akseptert handling, utseende, meninger,
følelser og tanker. For mange ungdom kan dette bli en
periode med grenseutprøvende atferd i forhold til
foreldre og samfunnets lover og regler, som kan
komme til uttrykk med rusmisbruk, opposisjon og
konflikt, lovbrudd eller selvskading. Samlet gir de
utviklingspsykologiske oppgavene ungdommen står
overfor utfordringer i forhold til å forplikte seg til en
langsiktig planlegging og til en endringsprosess over
tid der voksne er involvert.
Det er en dyp trang til å ville klare seg alene i større
og større grad, men de trenger fortsatt støtte i mer
eller mindre grad. Det å bivåne denne prosessen kan
vekke usikkerhet fordi vi vet ikke hvor de ender – går
det bra, hvor ender de, hvilken retning skal deres liv
ta? Den utviklingsstøtten en ungdom er i behov av, er
mindre konkret enn for et barn som trenger mer
praktisk hjelp. Det å følge med, være tilgjengelig og
bivåne mer enn direkte løse praktiske gjøremål
innebærer en øvelse i å regulere avstand. En avstand
som innebærer å klare å være atskilt, skille mellom
egne ønsker og behov, og å akseptere at ungdommen
kan ha andre interesser og mål enn en selv.
Det kan være vanskelig for utenforstående å forstå –
eller huske – hvor altoppslukende følelsene i
ungdomstiden er. De svingende følelsene kan farge
hele virkelighetsopplevelsen fra svart til hvitt, fra god
til dårlig, til håpefull til håpløs på svært kort tid. Det
skjer biologiske endringer hjerneorganisk og
hormonelt i ungdomstiden, og de kognitive frontale
funksjonene for planlegging, problemløsning og
rasjonalitet er fortsatt under utvikling. De biologiske
endringene kan medvirke til at ungdommens evne til
32