Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Recommendations

Info

ehandlingstilbud enn offentlig BUP kan gi. Behandlingstiltak må imidlertid samkjøres med tverrfaglig oppfølging ved skole. Barnevernstjenesten kan være involvert i en familie eller i en ungdomshverdag over tid, og tilbyr mange ulike tiltak og ulik grad av involvering i den unges hverdag, men avslutter også ofte kontakten hvis de ikke har aktive tiltak. Når det gjelder øvrig kommunehelse- og førstelinjetjeneste – som skolehelsetjeneste, helsestasjon eller skolens rådgivningstjeneste – kan en utfordring være at de heller ikke har ressurser nok å ”følge med” eller være inne med forebyggende tiltak over lengre tid slik at de er relevante for ungdommen selv å ta kontakt med. Noen ungdommer kan likevel profitere på en langvarig oppfølging, frivillig basert, hvor en voksen tar kontakt med jevnlige mellomrom for eksempel en gang per år i løpet av videregående etter at de har hatt en turbulent ungdomsskoletid. Om de fikk det presentert som et valg ville nok en del ungdom være interesserte. Noen vil antageligvis ikke ha noen innblanding fra voksne eller autoriteter, eller har et sterkt behov for å klare seg uten hjelp, men det er måter å presentere alternativer til støtte som kan oppleves både inviterende, med respekt og uten et kontrollaspekt. Særlig fastlege og skolehelsetjeneste kan være nyttige instanser etter for eksempel et behandlingstilbud ved BUP for å sikre en stabilisering over tid og raskt kunne fange opp dekompensering eller bekymring for endret symptombilde. Konkrete tiltak som undervisning i ungdomsskole og videregående om psykiske vansker, økt tilstedeværelse av helsesøster og helsestasjon for ungdom, tverrfaglig rådgivningstjeneste i skolen (eventuelt i samarbeid med NAV) er viktige faktorer i denne sammenheng. Kanskje er det en uklarhet i en del situasjoner om hvilken instans som har et ”følge med” ansvar. Det kan også diskuteres om det er et poeng å aktivt ta kontakt med ungdommen eller om det skal vektlegges at ungdommen selv kan ta kontakt ved behov. Dette kan i så fall være viktige momenter å drøfte tatt i betraktning den sårbarheten og de tidlige relasjonelle vanskelige erfaringene mange av disse ungdommene har, og særlig hvordan det påvirker deres trygghet og mulighet for å be om hjelp og stole på voksne. Når det gjelder ungdom som viser lovbrytende handlinger og alvorlig opposisjonell atferd, slik vi så hos Kristoffer, kan en instans som forebyggende enhet hos politiet være en avgjørende faktor for å få en utviklingsprosess på rett spor. I kraft av at noen følger med, at det er noen som tar kontakt og tør å følge etter ungdommen ut i det som kan være destruktiv atferd, kan voksne vise en omsorg på tross av at mange vil oppleve det som en kontroll. Det kan imidlertid være at ungdommen på et senere tidspunkt er takknemlig for at de voksne ikke ga seg, ikke vek unna, men holdt på grenser og autoritet. Med en involvering av Forebyggende enhet i et samarbeid med foreldre og lærere, kan foreldre primært ha fokus på omsorg og ikke kontroll i en vanskelig periode. Kanskje kan vi si at en generell utfordring for de instansene som er involvert i et barns utvikling innen kommune- og spesialisthelsetjeneste, og som kan sikre at en utvikling ikke går gal vei selv om omsorgsbasen ikke er tilstrekkelig, er at de er tidsavgrenset. De involverte skal videre, det er nye saker som er mer aktuelle og de skal avslutte sine oppgaver. Dette er realiteten. Utfordringen er at barn og unge – og også voksne – utvikler seg best når trygghetsopplevelsen er tilstede. Ofte kan en oppfølging gi trygghet, men at ”stillaset” rundt barnet – som gjør at barnet eller ungdommen blir mer stabil – tas vekk når stabiliteten har vart over noe tid. Det er viktig å ikke ha mer støtte en nødvendig, men ofte blir det et enten-eller. Mer graderte funksjoner mellom involverte instanser som kan tilby ungdommen en mer stabil oppfølging kan være et bidrag. Det er viktig å involvere ulike instanser innen helse, utdanning og arbeid i et forpliktende samarbeid for å best se på tiltak som kan være til støtte for ungdom som trenger det i overgang til voksenlivet. En gjennomgående bekymring for barn og unge er at de går for lenge uten å få tilstrekkelig hjelp. Flere av ungdommene som er beskrevet kunne kanskje ha hatt nytte av å ha blitt oppdaget tidligere. Tidlig oppdagelse av psykiske vansker, lavterskeltilbud og effektive forebyggingstiltak er samfunnsmessig ønskverdig. Det vektlegges i dag også et fokus på tidlig oppdagelse av og intervensjon ved psykiske lidelser. En forsterkning av kommunehelsetjenesten – som helsesøsterfunksjon og psykologtjeneste – på skolen der ungdommen oppholder seg er utprøvd og beskrevet som et nyttig lavterskeltilbud for de som strever (Langaard, 2011; Stänicke, 2008; Olaisen, 2007). Hvis vi vender igjen tilbake til de presenterte ungdommenes historie, var det noen som klarte å gjennomføre skolegang, andre ikke. Overordnet kan vi kanskje si at for alle var det viktig å bli ”hentet inn”, at noen stoppet opp. For Julie og Kristoffer ble det offentlige instanser som fikk denne rollen – som helsestasjon, barnevern og politi. Kanskje kan en miljøterapeut på skolen være en nyttig kontaktperson og tilrettelegger for samarbeid mellom ulike instanser 37
slik at avstanden mellom de ulike tiltakene ikke ble så stor. Tre ulike modeller for miljøeterapeutisk arbeide i skolen er presentert i brosjyren ”Tverrfagleg samarbeid i skulen – god og trygg skulekvardag for alle elevar” (Utdanningsforbundet & FO, 2012). For Håkon, Nina, Pernille, Ida og Marie var det også avgjørende at noen fanget dem opp, men de var kanskje mer kontaktsøkende og oppsøkte støtteapparatet selv – som fastlege, skolehelsetjeneste og kom videre i kontakt med BUP. For mange ungdommer i en turbulent ungdomstid kan terapi og et familietilbud være avgjørende. Kanskje kunne Julie hatt nytte av å bli inkludert i familiesamtaler på familievernkontor, og kanskje kunne hun tatt i mot noen samtaler der med søsteren sin. Men for Julie, og kanskje også Kristoffer, kan det være at skolens tverrfaglige ressursteam kunne hatt en del å bidra med for å lage en gruppe rundt ungdommen og vise at det er flere som arbeider sammen med dem om å få til hverdag og skole. For noen ungdommer kan det å snakke med en sosiallærer eller rådgiver gjøre støtten mer nøytral enn fra foreldre hvor relasjonen allerede kan være komplisert. For ungdom med ulike lidelser som Håkon med engstelse, Nina med spiseforstyrrelse, Pernille med somatiske plager og Kristoffer med organiseringsvansker, kan en kontakt i skolen som tilbyr en jevnlig kort statusoppsummering, gjennomgang av ukeplan og/eller prioritering av viktigste fokus neste uke, være en trygghet og praktisk støtte. I perioder kan det være behov for ukentlig sortering, mens etter hvert sjeldnere. Har ungdommen en relasjon til noen som kan gjøre en slik ”stopp” i løpet av uken? For Kristoffer og Julie kunne kanskje noen ved skolens ressursteam vært ”riktig” instans. Når det gjaldt Ida var tiltak i BUP og barnevern viktig for å få til både en tilstrekkelig god nok omsorgsbase og behandlingstiltak som kunne dempe symptombilde og støtte henne i videre utvikling. Grenseoppgang mellom barnevernstiltak og psykisk helsevern er ikke alltid tydelige, og hva som er emosjonell omsorgssvikt er ikke alltid like lett å spesifisere konkret eller synliggjøre. For Ida var det nok både behov for omsorgstiltak og behandling. Hennes psykiske vansker økte i en uforutsigbar omsorgsbase. Med en større trygghet omkring seg klarte hun etter hvert å etablere en stabil nok fungering til å ta tak i andre utviklingsoppgaver som skole, interesser og lære seg ferdigheter for et selvstendig liv. Det er viktig å utprøve og utarbeide tverrfaglige og tverretatlige samarbeidsmodeller i skjæringspunktet mellom BUP og kommunehelsetjeneste for å tidlig kunne fange opp ungdom som har psykiske vansker, som er i risiko og har sammensatte behov uten at de eller familien henvender seg til hjelpeinstanser. Samarbeidsprosjektet mellom Nic Waals Institutt og bydel St. hanshaugen (Stänicke, 2008) og skoleprosjektet ved BUP vest i Oslo (Paulsen, 2014), er begge eksempler på utprøving av modeller for samarbeid mellom skolehelsetjeneste og bydel. I en tverretatlig posisjon står vi i en særstilling for å etablere adekvat støtte og behandling. Et annet viktig moment var at for særlig Håkon, Kristoffer og Pernille, var det viktig med en tett dialog med rådgiver på videregående skole i forhold til utvidet skoletid i tillegg til tilrettelegging på den enkelte skolen. For Pernille var det avgjørende å få plass på en skole med økte spesialpedagogiske ressurser, men svært få slike skoleplasser er tilgjengelige for ungdom med psykiske vansker. Det er stor avstand fra en klasse med 25-30 elever til en gruppe på 5-10. Kanskje kunne flere hatt nytte av en slik tilrettelagt undervisning enn de som får muligheten. Når det gjelder overgang fra videregående til arbeidsliv, kunne nok også mange ungdommer hatt nytte av at noen fulgte med og var mer som en mentor eller rådgiver i overgang til arbeid, praksis eller videre utdanning. I denne sårbare fasen ble Håkon og Kristoffer igjen alene om alle utfordringene, og det ble vanskelig å søke jobb og i det hele tatt be om støtte for å finne ut av muligheter og rettigheter. For Julie var dette også en utfordring, og det var først da hun opplevde tydelige krav i forhold til å skulle ta vare på et barn at hun fikk en retning å gå etter. Her var det barnevern og helsestasjonens personale som sto for de tydelige forventningene. Konsekvensene for Julie ville vært store om hun ikke hadde klart å vise at hun kunne samle seg om oppgaven hun sto overfor. Det å kjenne konkrete konsekvenser av våre handlinger er klart også motiverende for atferdsendring. For mange ungdom i dag er sult, mangel på nødvendige klær eller et sted å bo fjernt fra deres hverdag. Det kan således bli en stor avstand fra de forventningene de har til livet og hva de må få til for å ha et godt liv på den ene siden, og det å måtte jobbe for å dekke livets grunnleggende behov. Det å være ”vanlig”, A4 og normal kan i dag også være langt fra unges ønsker for livet. Målet er mer det å bli spesiell, kjent eller ekspert. Dette er en annen side ved vår tid og hvordan kulturelle strømninger og økende spesialisering påvirker våre barns forventninger til seg selv. I en digital tid som særlig fremmer et fokus på ”de visuelle” kanaler for produksjon av oss selv, våre verdier og arbeid, kan våre barn trenge en særlig 38
Page 1 and 2: Jeg vil jo ikke bare sitte her. Jeg
Page 3 and 4: Bakgrunnsinformasjon Utdanning, arb
Page 5 and 6: Psykiske lidelser, arbeidsuførhet
Page 7 and 8: ungdommens psykiske vansker kan for
Page 9 and 10: Når høsten kom, gikk det to måne
Page 11 and 12: særlig opptatt av utdannelse, men
Page 13 and 14: Det var vanskelig for Julie å finn
Page 15 and 16: disse instansene og lærerne som va
Page 17 and 18: Mor hadde selv hatt et vanskelig å
Page 19 and 20: Denne gangen hadde hun en visshet i
Page 21 and 22: seg. Vi fikk også snakket om tapet
Page 23 and 24: Utfordringen for foreldrene var nå
Page 25 and 26: avvisning og ensomhet. I tillegg ha
Page 27 and 28: Marie gikk på skolen dagen etter o
Page 29 and 30: Et resultat av dette ble et bilde a
Page 31 and 32: Mohammed kan vi også tenke oss at
Page 33 and 34: en tilstrekkelig omsorgsbase kan de
Page 35 and 36: hun profiterte på at en voksen var
Page 37: hjelperen - uansett om denne møter
Page 41 and 42: Avsluttende kommentar I denne rappo
Page 43 and 44: Referanser Ainsworth, M.D.S. (1979)

Ungdommer med psykiske lidelser WEB

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?