Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Recommendations

Info

å slutte. Hun visste ikke hvor mye penger det kostet for henne å spille fotball, men hadde sett noen regninger fra klubben på spisebordet. Far hadde ofte vært med for å se på, og hun ville ikke bry ham med å skulle stille opp. Dette drøftet hun aldri med foreldrene sine. Hun bare sa en dag at hun ville slutte på fotballen. Mor spurte hvorfor, men hun snudde seg ut av det, lirte av seg noen bortforklaringer. Far var skuffet, men sa ingenting. Hadde mor sett henne i øynene når hun svarte, hadde Julie kanskje ikke klart å holde tårene borte. Mor sendte beskjed til treneren om at Julie ville slutte, og det ble aldri noe mer diskusjon om det. I ettertid kan vi kanskje tenke at de voksne kunne ha stusset litt, og ikke gitt seg når Julie ga generelle og grunne forklaringer. Kanskje var det en slags test på om noen egentlig fulgte med. Først alle bursdagene hun ikke gikk på, så fotballen, og siste året på barneskolen hvor hun trakk seg generelt sosialt fra alle. Lærer kunne kanskje ha fanget opp endringen, men Julie gjorde det fortsatt greit faglig på skolen, og var lite til bry. I klassen var det nok av andre unger som krevde lærers oppmerksomhet. Julie var ikke en som ropte høyt eller lot seg bemerke i stor grad. Avhengig av hvor lite omsorgspersonen klarer å møte barnet på de følelsene og opplevelsene de erfarer, utvikler barnet en toleranse og gjenkjennelse av egne følelser. Dette gir også et grunnlag for å forstå følelser i møte med andre mennesker – hvorfor gjør andre som de gjør, hva er i deres indre? Vi ser at Julie kjenner tristhet, og kan sette ord på det, men i liten grad blir hjulpet til å skille andres følelser fra sine egne. Hun får vanskeligheter med å finne ut at andre kan ha andre grunner enn de hun har for tristhet for eksempel. Dermed blir andres tristhet, til at hun ikke er elskbar. Vi kan si at mor og far er så fylt av egne temaer, at det blir et hinder til å ta inn og se barnets egne følelser. Deres reaksjoner kan være preget av sterke følelser, depresjon og sinne. De mister foreldretrygghet og -autoritet. De kan avspeile riktig følelse – tristhet – men graderer ikke følelsen. Møter barnets tristhet med like mye tristhet. Barnet får ikke hjelp til å se sin følelse som en følelse. Foreldreveiledning kunne her vært i retning av å skape større avstand mellom forelderens og barnets følelser, hjelpe foreldrene til å gjenkjenne egne vanskelige temaer og regulere egne følelser før interaksjon med barnet. Julie utviklet stor unngåelsesatferd, sosial engstelse og en selvusikkerhet om at hun aldri var bra nok. Hun var sosialt utrygg og redd for å ta plass. Søken etter en avgrensning og løsrivelse fra foreldrene, som er et viktig utviklingstema i ungdomstiden, ble en forstrukket og tøff prosess. Julie fant selvavgrensning og identitet gjennom sosial gruppetilhørighet. Hennes jeg ble uttrykt gjennom en identifisering med de som ikke var en del av konvensjonen, det normale og det forventede. Kanskje for å provosere og vekke omgivelsene, men kanskje også fordi det ga gjenklang i en ensomhet i henne. Stå alene utenfor flokken, føle seg alene selv om hun hadde begge foreldre og en yngre søster i livet sitt. På ungdomsskolen ble hun kjent med en guttegjeng som hun begynte å være sammen med på ettermiddagene. Hun ble kjæreste med en eldre gutt, Sturla på 18 år, som selv hadde hatt en ganske vanskelig barndom. Hans far var død og mor var ufør. Han bodde i egen hybel i regi av barnevernet. Julie følte at han forsto henne mer enn mange hun til nå hadde møtt. De hørte musikk, så film, eller var hos hans venner. Hun ble kjent med mange i området der hun hadde flyttet, men fikk aldri noen nære venner på skolen. Miljøet med vennene til Sturla var preget av en del eksperimentering med rusmidler. Hun selv holdt seg lenge unna å prøve, men Sturla var involvert. Dette ble en konflikt for Julie. Hun følte seg ”hjemme” med Sturla, endelig en som forsto, men samtidig viste han en del av samme bekymringsfulle misbruksatferd som faren hennes. Hun følte at hun ”mistet han” når han ruset seg. Hun kjente på savnet, og begynte å eksperimentere selv også etter hvert. Det ble en måte å slippe ensomheten. Skolen ble en mindre og mindre viktig del av livet hennes. Det var dagene hjemme med Sturla i hybelen hans som betydde noe. Hun begynte å sove der mer og mer. I begynnelsen sa hun til mor at hun var hos far eller omvendt. I siste året på ungdomsskolen hadde hun vært mye borte, og kontaktlærer ba om møte med Julie og mor. Mor var svært overrasket over deres bekymring. Hun kjente ikke til fraværet, ble sint på skolen som ikke hadde gitt beskjed, men aller mest redd for hva som hadde skjedd med Julie. Mor kjente dårlig samvittighet, men det var vanskelig å ikke bli streng og irettesettende overfor Julie. Julie på sin side var stille i samtalen. Fortalte lite. Kanskje hadde dette vært en anledning for mor til å stoppe opp, og undre seg sammen med kontaktlærer over hva som hadde skjedd etter oppstart på ungdomsskolen. Hvor var det blitt av jenta som spilte fotball og var flink på skolen? Julie hadde gitt nesten opp nå. Hun sa at når hun ikke var på skolen, var hun hos Sturla. Mor skammet seg over at hun ikke visste om fraværet eller at Julie var så mye hos Sturla. Hun visste om forholdet, men ikke at Julie i prinsippet hadde sovet der mange netter hver uke siste halve året. 11
Det var vanskelig for Julie å finne tilbake til motivasjonen for skolegang. Hun begynte på videregående skole, men sluttet etter ett og et halvt år. Var skolelei, fulgte ikke opp lekser og forventninger om presentasjoner og innleveringer. Det ble forsøkt å avholde møter med kontaktlærer og rådgiver, men ingen nådde inn til Julie. Sturla ble den eneste hun forholdt seg til, og sammen hadde de en trygghet, men også økende destruktiv atferd som hindret hennes videre utvikling. Hun flyttet til Sturla og det ble flere år med strøjobber i kiosk og butikker. Hun ble gravid da hun var 19 år. Det var ikke planlagt, men hun kjente at hun ble glad og ble overrasket over det. Samtidig bekymret hun seg over hvordan hun skulle få gitt god nok omsorg. Da hun fortalte det til Sturla var hun spent. Hun så på han, men han reagerte ikke. Hans ansikt var likt som før hun hadde sagt det. ”Å ja”, sa han og fortsatte med det han gjorde på pcen. Det var som om hun hadde fortalt at hun hadde kjøpt pizza til middag. Hun stoppet opp. Hun grunnet på det utover ettermiddagen. Når Sturla skulle ut på kvelden til en kompis valgte hun å bli hjemme. Hun gråt. Hun savnet at noen hadde vært der med henne i dette store øyeblikket. Hun følte seg liten og stor på samme tid. Overveldet av det som var spennende, men også skummelt. En uke etter dro hun til fastlegen, og etter å ha tatt prøver, anbefalte han henne å ta kontakt med helsestasjonen. Hun fikk en avtale der, og i møtet klarte hun å si nok til at sykepleieren skjønte at dette var en ung dame som trengte en del støtte rundt seg. De begynte et nært samarbeid mellom helsestasjon og barnevern, hvor Julie etter hvert fikk hjelp til å få en egen bolig og måtte gå til jevnlige kontroller på grunn av mistanke om rusmisbruk. Kanskje var graviditeten noe som vekket Julie ut av en fastlåst tilværelse. Det hadde vært en redning i en vanskelig ungdomstid, men i lengden ble det en stengsel for videre utvikling. Hun hadde ikke videregående skole. Hun hadde ingen drømmer om arbeid eller selvstendighet. Med et lite barn i magen fikk hun kontakt med en del av henne som hadde ligget brakk så lenge – en selvoppholdelsesdrift, et ønske om vekst og realisering av hennes potensialer. Da babyen kom hadde Julie en tid med mange sterke opplevelser. Hun opplevde seg alene, og strevde med å finne en god ro og rytme i samvær med barnet. Barnets uro gjorde henne engstelig og også sint. Hun ble redd for sine reaksjoner, og syntes det var vanskelig å snakke med helsestasjonen om dette. Hun var redd for å miste babyen. Hun savnet å ruse seg, hun ville stikke av og hun ville gi opp. Som en del av oppfølgingen fra barnevern og helsestasjon ble det drøftet henvisning til BUP. Julie var motvillig, men tok i mot tilbudet. På BUP fikk hun snakket om hva følelsene overfor barnet vekket i henne. Hun var redd for å være som far, og noe i henne var sikker på at hun ikke kunne være god nok. Det ble et viktig arbeid for å sortere hvordan hennes tidlige relasjonserfaringer påvirket henne i møte med barnets behov. En stor utfordring var å bli kjent med barnet og dennes egenart og behov som noe adskilt fra henne selv. Barnet kunne lett få en rolle som å skulle gi mor en grunn til å leve eller reparere det som hadde blitt vanskelig for mor. Det var som om barnets innstendige gråt vekket en frykt i Julie mer enn omsorg. Hun ble kjent med at alle sterke lyder, udiskuterbare krav og kommandering vekket samme frykt og behov for å flykte. Julie hadde ikke kapasitet til å tenke på arbeid og utdanning i denne perioden. Hun fikk støtte fra NAV, og klarte så vidt å møte på de påkrevde møtene der. I flere år var det å få hverdagen til å gå rundt og gjenvinne en trygghet og klare å være mor nok for Julie. Med støtte fra barnevernet klarte hun å beholde omsorgen og gjorde en stor snuoperasjon i livet. Hun fikk noen avlastningstiltak, men det viktigste var å ha jevnlig kontakt med en støttende voksen i BUP og ved barnevernet. Først når jenta hennes begynte på skolen, begynte Julie selv å bli opptatt av egen skolegang igjen. Hun hadde hatt nok med å ta igjen det tapte. Hun arbeidet etter hvert deltid i en kantine, men ble delvis ufør. Det å komme tilbake til skolen, ble et lengre løp for Julie, først måtte hun tilbake til en hverdag som var sunn nok og trygg nok for barnet. Hun hadde ikke klart seg uten hjelp fra barnevernet og helsestasjonen. Heldigvis klarte Julie å se barnevernet som en hjelp og ikke en trussel. Samtidig ble involvering av barnevernet, på grunn av bekymring for babyen, en nødvendig gjentagende påminning om at noen følger med. Selv om hun ikke sa det til noen, så kjente Julie det som godt. Endelig. 12
Page 1 and 2: Jeg vil jo ikke bare sitte her. Jeg
Page 3 and 4: Bakgrunnsinformasjon Utdanning, arb
Page 5 and 6: Psykiske lidelser, arbeidsuførhet
Page 7 and 8: ungdommens psykiske vansker kan for
Page 9 and 10: Når høsten kom, gikk det to måne
Page 11: særlig opptatt av utdannelse, men
Page 15 and 16: disse instansene og lærerne som va
Page 17 and 18: Mor hadde selv hatt et vanskelig å
Page 19 and 20: Denne gangen hadde hun en visshet i
Page 21 and 22: seg. Vi fikk også snakket om tapet
Page 23 and 24: Utfordringen for foreldrene var nå
Page 25 and 26: avvisning og ensomhet. I tillegg ha
Page 27 and 28: Marie gikk på skolen dagen etter o
Page 29 and 30: Et resultat av dette ble et bilde a
Page 31 and 32: Mohammed kan vi også tenke oss at
Page 33 and 34: en tilstrekkelig omsorgsbase kan de
Page 35 and 36: hun profiterte på at en voksen var
Page 37 and 38: hjelperen - uansett om denne møter
Page 39 and 40: slik at avstanden mellom de ulike t
Page 41 and 42: Avsluttende kommentar I denne rappo
Page 43 and 44: Referanser Ainsworth, M.D.S. (1979)

Ungdommer med psykiske lidelser WEB

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?