Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Recommendations

Info

engstelse for kritikk, redsel for kontrolltap, og følelse av maktesløshet og litenhet. Mor hadde selv en historie med spiseforstyrrelse fra ungdomstiden, men hadde funnet strategier for å takle sine følelsesmessige vansker. Imidlertid ble det vanskelig for mor å avvente med konkrete råd og krav ut i fra hva som hadde hjulpet mor selv, og prøve å forstå Ninas vansker som var både like og forskjellige fra mors. Mors emosjonelle tilgjengelighet for Nina ble satt på strekk. Mors egne vansker blandet seg og forstyrret hennes mulighet for å være tilstede og se Ninas egne vansker som annet enn hennes egne. Kanskje kan vi også i denne sammenheng forstå spisevegring som en destruktiv og selvskadende handling, men kanskje også som en psykisk livsviktig måte for Nina å uttrykke sin ”egenart” på. Dette kan forstås som et behov for atskilthet og et forstyrret forsøk på løsrivelse og frigjøring. Kanskje var det psykisk livsviktig for Nina å finne en måte å formidle følelsesmessige og relasjonelle temaer som tidligere ikke har kunnet bli rommet, speilet og bearbeidet. Nina motsatte seg å komme til avtaler på BUP. Hun ville ikke snakke om noe eller med noen. Hun syntes alt bare ble verre nå. Mor var engstelig og far var sint. For Nina var ingenting blitt bedre, bare verre. I tillegg til de vanskene hun strevde med på skole og med spising var – i hennes bilde – nå også foreldrene plaget. Hun kjente seg bare til bry. Derimot hadde foreldrene blitt ”vekket” i tilstrekkelig grad til at de var motivert for å komme til BUP. Det var vanskelig å etablere et samarbeide med Nina omkring mat og vektkontroll, men gjennom oppfølgingen av somatisk kontroll fikk foreldrene en konkret omsorgsoppgave å følge Nina til lege, klinisk ernæringsfysiolog og BUP. På BUP strevde foreldrene med å la egne konflikter ligge i familiesamtaler. Det ble mye irritasjon dem i mellom, diskusjon om detaljer og hva som var ”riktig” versjon av episoder. Det viktigste i samtalene var at det ble tydelig hvor mye de strevde seg i mellom, og de ble anbefalt å søke rådgivning på familievernkontor. Først etter at disse andre instansene var på plass, ble Nina med på å ha egne samtaler. Hun mente fortsatt at hun ikke hadde spiseforstyrrelse, men hun opplevde seg oppriktig sliten og ønsket å utforske hvorfor alt i livet føltes som et ork. Klinisk ble hun også vurdert som deprimert, men det mest slående var hennes utfordring med å akseptere seg selv og egne prestasjoner når hun ikke var på topp, best, penest og tynn. Det var som om hun manglet toleranse og aksept for seg selv som sårbar, trist, ikke-mestrende. De to yngre brødrene fortalte etter hvert også om en redsel for å ikke strekke til overfor far. Far uttrykte hvor vanskelig dette var for ham å høre. Han ville være noe annet enn en fraværende far slik han hadde opplevde sin egen far. Brødrene til Nina fikk sagt at far ble opplevd krevende og streng i forhold til at de følte at de skulle være på en bestemt måte for at han skulle være fornøyd. Parallelt med tilbudet i BUP ble det holdt skolemøte med kontaktlærer og rådgiver. En viktig del av arbeidet var å formidle viktigheten av å redusere krav. Hun ble fritatt fra gym og en del lekser i en periode, men etter et års tid var hun i full gang på skolen igjen. Etter en periode med stabil fungering etter oppstart på videregående skole og oppfølging i BUP, var hun fast bestemt på at hun ville ta et år som utvekslingsstudent. Dette ble en anledning til å gjennomgå mulige tegn på tilbakefall, og hvem hun eventuelt skulle kontakte for hjelp. Mor syntes det var vanskelig å la henne reise. Det var vanskelig å stole på at Nina ville si i fra om hun fikk det vanskelig igjen. Det å ikke være sikker ble et tema vi kunne snakke om i fellesskap. Nina kjente fortsatt en motvilje mot å fortelle mor hvordan hun hadde det. Hun ville bestemme over seg selv, og følte at mor og far enten blandet seg for mye eller var helt borte i egne ting. Vi så på hva Nina kunne formidle til foreldrene – og særlig mor – for å trygge mor, og som både var sant, men likevel ikke utgi alle detaljene. Utover i samtalene ble kontrollen over mat økende forstått som en form for selvbestemmelse og selvavgrensning. Det var viktig for Nina å bestemme frekvensen i samtalene og omfanget i kontakten. Nina bestemte seg for at hun kunne sende to meldinger i uken, og at mor kunne ringe en gang i uken. Familien hadde en vennefamilie i en by i nærheten av der hun skulle gå på skole, og det ble gjort en avtale om at Nina kunne kontakte de ved behov. Det ga henne en passelig distanse, en mulighet for løsrivelse og selvstendighet samtidig som kontakten med mor ble mer forutsigbar. ”Jeg vil at du skal være der når du er der”, sa Nina i en av de siste familiesamtalene. Ninas tur til utlandet gikk overaskende nok ganske greit. Hun fullførte videregående og begynte å studere. Første semester på sykepleierutdanningen merket hun at det begynte å bli vanskelig igjen. Hun hadde trent jevnlig siden ungdomsskolen, men nå ble hun opptatt av å løpe langt hver dag. Hun trivdes godt faglig, men strevde med å bli kjent med de andre studentene. Hun holdt seg en del for seg selv, men begynte nå å kjenne seg ensom og trist på kveldene. Hvis hun hadde løpt følte hun seg lettere, men etter hvert ble det påtrengende å måtte løpe hver kveld. Igjen tok hun selv kontakt for å få hjelp, denne gangen på studenthelsetjenesten. Hun fikk raskt time. 17
Denne gangen hadde hun en visshet i seg om at hun kunne få hjelp. Den forrige behandlingserfaringen gjorde at hun lettere klarte å gjenkjenne de vonde tankene og den fastlåste og unyanserte måten å takle følelsene på. Hennes sosiale usikkerhet ble et tema for utforsking og utprøving av andre strategier enn å gjemme seg. Selvkritiskheten og behovet for kontroll dekket over en grunnleggende usikkerhet og sårbarhet. Denne gangen var følelsene mer en del av henne og hun kunne gjenkjenne de som en selvbeskyttelse. Det å gjemme seg var fristende, men utfordringen var å tåle å være sammen med de andre selv om hun ikke følte seg flink, sterk og ”riktig”. Det ble en vanskelig vei for Nina å fullføre utdannelsen, men med et ekstra år kom hun seg igjennom. Nå sto arbeidslivet for tur, og selv om hun raskt fikk seg arbeid ved et lokalt sykehus, kom den indre perfeksjonismen tilbake. Hun opplevde andre som kritiske og strevde med å stole på at det arbeidet hun gjorde var godt nok. Hun var i perioder sykemeldt. Hun turte ikke ta opp den utryggheten hun opplevde i møte med teamleder og avdelingsleder. Hun gjorde bare alt hun kunne for å komme seg unna. Det ble i perioder alt for mye hun tok på seg, og resultatet ble lange arbeidsdager og mange arbeidsoppgaver å fullføre. Det var fortsatt vanskelig for Nina med selvhevdelse og grensesetting. Etter å ha vært ute av arbeidslivet en periode, kom Nina i behandling igjen. Hun klarte etter hvert å ta opp igjen arbeidet, men var i lange perioder sykmeldt. Et samarbeide mellom Nina, arbeidsgiver og fastlege/ behandler ble et utgangspunkt for en tilpasning av arbeidssituasjon, og en øvelse for Nina i å ta i mot hjelp og støtte, og gradvis tørre å vise seg sårbar – ikke bare overfor behandler, men også overfor andre viktige personer i hverdagen hennes. ”Hvordan kjennes det å være meg?” Pernille vokste opp hos sin far. Mor døde da hun var tre år etter kort sykeleie med kreft. Dette var en vanskelig tid for de begge. Far sørget og Pernille trøstet far. Hun savnet mamma, og pappa snakket med henne om hvor mamma var nå. Far fortalte at han husker at Pernille ofte tok hånden hans eller klappet ham på kinnet. Han har siden tenkt at hun passet på ham. Far og mor hadde lite familie, og deres foreldre var borte for flere år siden. Far hadde alltid vært sosial og utadvendt, og de hadde mange venner. Han opplevde seg alene med ansvaret for Pernille, men han følte seg ikke helt alene i sorgen. Gjennom vennefamilier delte han tapet, og han og Pernille hadde et godt og nødvendig støttenettverk. Far var i arbeid som lærer på barneskolen, og han trivdes i arbeidet. Pernille var en ganske rolig unge. Det var mange som ville leke med henne i barnehagen, men hun holdt seg til noen utvalgte som hun var mye sammen med. De holdt mye på med rollelek, tegning og andre kreative aktiviteter, og hun trivdes minst når hun måtte på lengre turer. Dette fortsatte også på barneskolen. Hun snakket lett med voksne, hadde et tidlig voksent språk og var henvendt og blid. Hun holdt kontakt med et par av venninnene fra barnehagen hele barneskolen. Hun hadde en rolle som den som foreslo ting. Hun var oppfinnsom, og hadde utviklet en finurlig måte å finne ut hva den hun lekte med syntes var morsomt, og så foreslo hun det. De hun var mest sammen med, var de venninnene som hadde mest overlappende interesser med, men hennes forslag var alltid styrt ut i fra den hun var sammen med til enhver tid. Hun ble aldri med i noe organisert idrett. Det var tryggest og best for henne å være sammen med noen få av gangen – kanskje fordi det ga henne en større mulighet for å ha oversikt og indirekte en kontroll over hvilke aktiviteter de skulle gjøre. På ungdomsskolen kom det inn nye venninner hvor hun nok også ble litt utfordret i forhold til hvem som skulle bestemme hva de skulle gjøre. Den sikkerheten hun hadde, i å være den som foreslo både det andre og hun selv likte å gjøre, ble nå utfordret. Hun begynte å kjenne mindre lyst til å være sammen med venninnene sine. Far fikk etter hvert en samboer og giftet seg på nytt da Pernille gikk på ungdomsskolen. Pernille ble syk av influensa kort tid etter oppstart på videregående skole. Forut for influensaen hadde hun tatt en vaksine. Hun ble liggende hjemme i tre uker. Sov 16 timer i døgnet, og når hun våknet orket hun lite, hadde ingen appetitt, det verket i kroppen, hun var varm, ble kvalm og trett fort. I løpet av denne perioden var hun til fastlege og tok en rekke prøver, men det var ingen funn som kunne forklare at plagene vedvarte. Hun fikk et utslett som kom og gikk. For å utelukke psykiske vansker ble hun henvist BUP for diagnostisk utredning. Pernille hadde nå ikke vært på skolen på tre måneder. Hun kom til timen på BUP med far. Far uttrykte bekymring for hennes tilstand, men både far og Pernille var tydelige på at de ikke trodde hun hadde psykiske vansker. Det mest i øyenfallende i første møte med Pernille var hennes vinnende vesen; smilende, glimt i øyet, humor, sterke farger på klærne og en kreativ stil. Det var særlig påfallende tatt situasjonen i betraktning – en utredningssamtale for psykiske lidelser etter tre måneders sykeleie i sengen. Hver time startet likt – hun hadde en sprudlende energi, var lett å prate med, hyggelig og høflig. Men det ble raskt tydelig at hennes energi dalte i løpet av samtalene. På slutten av 18
Page 1 and 2: Jeg vil jo ikke bare sitte her. Jeg
Page 3 and 4: Bakgrunnsinformasjon Utdanning, arb
Page 5 and 6: Psykiske lidelser, arbeidsuførhet
Page 7 and 8: ungdommens psykiske vansker kan for
Page 9 and 10: Når høsten kom, gikk det to måne
Page 11 and 12: særlig opptatt av utdannelse, men
Page 13 and 14: Det var vanskelig for Julie å finn
Page 15 and 16: disse instansene og lærerne som va
Page 17: Mor hadde selv hatt et vanskelig å
Page 21 and 22: seg. Vi fikk også snakket om tapet
Page 23 and 24: Utfordringen for foreldrene var nå
Page 25 and 26: avvisning og ensomhet. I tillegg ha
Page 27 and 28: Marie gikk på skolen dagen etter o
Page 29 and 30: Et resultat av dette ble et bilde a
Page 31 and 32: Mohammed kan vi også tenke oss at
Page 33 and 34: en tilstrekkelig omsorgsbase kan de
Page 35 and 36: hun profiterte på at en voksen var
Page 37 and 38: hjelperen - uansett om denne møter
Page 39 and 40: slik at avstanden mellom de ulike t
Page 41 and 42: Avsluttende kommentar I denne rappo
Page 43 and 44: Referanser Ainsworth, M.D.S. (1979)

Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?