Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
engstelse for kritikk, redsel for kontrolltap, og følelse<br />
av maktesløshet og litenhet. Mor hadde selv en<br />
historie <strong>med</strong> spiseforstyrrelse fra ungdomstiden, men<br />
hadde funnet strategier for å takle sine<br />
følelsesmessige vansker. Imidlertid ble det vanskelig<br />
for mor å avvente <strong>med</strong> konkrete råd og krav ut i fra<br />
hva som hadde hjulpet mor selv, og prøve å forstå<br />
Ninas vansker som var både like og forskjellige fra<br />
mors. Mors emosjonelle tilgjengelighet for Nina ble<br />
satt på strekk. Mors egne vansker blandet seg og<br />
forstyrret hennes mulighet for å være tilstede og se<br />
Ninas egne vansker som annet enn hennes egne.<br />
Kanskje kan vi også i denne sammenheng forstå<br />
spisevegring som en destruktiv og selvskadende<br />
handling, men kanskje også som en psykisk livsviktig<br />
måte for Nina å uttrykke sin ”egenart” på. Dette kan<br />
forstås som et behov for atskilthet og et forstyrret<br />
forsøk på løsrivelse og frigjøring. Kanskje var det<br />
psykisk livsviktig for Nina å finne en måte å formidle<br />
følelsesmessige og relasjonelle temaer som tidligere<br />
ikke har kunnet bli rommet, speilet og bearbeidet.<br />
Nina motsatte seg å komme til avtaler på BUP. Hun<br />
ville ikke snakke om noe eller <strong>med</strong> noen. Hun syntes<br />
alt bare ble verre nå. Mor var engstelig og far var sint.<br />
For Nina var ingenting blitt bedre, bare verre. I tillegg<br />
til de vanskene hun strevde <strong>med</strong> på skole og <strong>med</strong><br />
spising var – i hennes bilde – nå også foreldrene<br />
plaget. Hun kjente seg bare til bry. Derimot hadde<br />
foreldrene blitt ”vekket” i tilstrekkelig grad til at de<br />
var motivert for å komme til BUP. Det var vanskelig<br />
å etablere et samarbeide <strong>med</strong> Nina omkring mat og<br />
vektkontroll, men gjennom oppfølgingen av somatisk<br />
kontroll fikk foreldrene en konkret omsorgsoppgave å<br />
følge Nina til lege, klinisk ernæringsfysiolog og BUP.<br />
På BUP strevde foreldrene <strong>med</strong> å la egne konflikter<br />
ligge i familiesamtaler. Det ble mye irritasjon dem i<br />
mellom, diskusjon om detaljer og hva som var ”riktig”<br />
versjon av episoder.<br />
Det viktigste i samtalene var at det ble tydelig hvor<br />
mye de strevde seg i mellom, og de ble anbefalt å<br />
søke rådgivning på familievernkontor. Først etter at<br />
disse andre instansene var på plass, ble Nina <strong>med</strong> på å<br />
ha egne samtaler. Hun mente fortsatt at hun ikke<br />
hadde spiseforstyrrelse, men hun opplevde seg<br />
oppriktig sliten og ønsket å utforske hvorfor alt i livet<br />
føltes som et ork. Klinisk ble hun også vurdert som<br />
deprimert, men det mest slående var hennes<br />
utfordring <strong>med</strong> å akseptere seg selv og egne<br />
prestasjoner når hun ikke var på topp, best, penest og<br />
tynn. Det var som om hun manglet toleranse og<br />
aksept for seg selv som sårbar, trist, ikke-mestrende.<br />
De to yngre brødrene fortalte etter hvert også om en<br />
redsel for å ikke strekke til overfor far. Far uttrykte<br />
hvor vanskelig dette var for ham å høre. Han ville<br />
være noe annet enn en fraværende far slik han hadde<br />
opplevde sin egen far. Brødrene til Nina fikk sagt at<br />
far ble opplevd krevende og streng i forhold til at de<br />
følte at de skulle være på en bestemt måte for at han<br />
skulle være fornøyd.<br />
Parallelt <strong>med</strong> tilbudet i BUP ble det holdt skolemøte<br />
<strong>med</strong> kontaktlærer og rådgiver. En viktig del av<br />
arbeidet var å formidle viktigheten av å redusere krav.<br />
Hun ble fritatt fra gym og en del lekser i en periode,<br />
men etter et års tid var hun i full gang på skolen igjen.<br />
Etter en periode <strong>med</strong> stabil fungering etter oppstart på<br />
videregående skole og oppfølging i BUP, var hun fast<br />
bestemt på at hun ville ta et år som utvekslingsstudent.<br />
Dette ble en anledning til å gjennomgå mulige tegn på<br />
tilbakefall, og hvem hun eventuelt skulle kontakte for<br />
hjelp. Mor syntes det var vanskelig å la henne reise.<br />
Det var vanskelig å stole på at Nina ville si i fra om<br />
hun fikk det vanskelig igjen. Det å ikke være sikker<br />
ble et tema vi kunne snakke om i fellesskap. Nina<br />
kjente fortsatt en motvilje mot å fortelle mor hvordan<br />
hun hadde det.<br />
Hun ville bestemme over seg selv, og følte at mor og<br />
far enten blandet seg for mye eller var helt borte i<br />
egne ting. Vi så på hva Nina kunne formidle til<br />
foreldrene – og særlig mor – for å trygge mor, og som<br />
både var sant, men likevel ikke utgi alle detaljene.<br />
Utover i samtalene ble kontrollen over mat økende<br />
forstått som en form for selvbestemmelse og<br />
selvavgrensning. Det var viktig for Nina å bestemme<br />
frekvensen i samtalene og omfanget i kontakten. Nina<br />
bestemte seg for at hun kunne sende to meldinger i<br />
uken, og at mor kunne ringe en gang i uken. Familien<br />
hadde en vennefamilie i en by i nærheten av der hun<br />
skulle gå på skole, og det ble gjort en avtale om at<br />
Nina kunne kontakte de ved behov. Det ga henne en<br />
passelig distanse, en mulighet for løsrivelse og<br />
selvstendighet samtidig som kontakten <strong>med</strong> mor ble<br />
mer forutsigbar. ”Jeg vil at du skal være der når du er<br />
der”, sa Nina i en av de siste familiesamtalene.<br />
Ninas tur til utlandet gikk overaskende nok ganske<br />
greit. Hun fullførte videregående og begynte å studere.<br />
Første semester på sykepleierutdanningen merket hun<br />
at det begynte å bli vanskelig igjen. Hun hadde trent<br />
jevnlig siden ungdomsskolen, men nå ble hun opptatt<br />
av å løpe langt hver dag. Hun trivdes godt faglig, men<br />
strevde <strong>med</strong> å bli kjent <strong>med</strong> de andre studentene. Hun<br />
holdt seg en del for seg selv, men begynte nå å kjenne<br />
seg ensom og trist på kveldene. Hvis hun hadde løpt<br />
følte hun seg lettere, men etter hvert ble det<br />
påtrengende å måtte løpe hver kveld. Igjen tok hun<br />
selv kontakt for å få hjelp, denne gangen på<br />
studenthelsetjenesten. Hun fikk raskt time.<br />
17