Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Recommendations

Info

vennene var så nære emosjonelt. I uken var hun mest hjemme. I samråd med mor ble det etablert noen felles forventninger til hva mor kunne forvente av innsats hjemme i løpet av uken. Mor måtte dempe kravene, men Marie klarte nå i større grad å hjelpe noe til. I lengre tider på ettermiddagene brukte Marie på å gå turer alene eller høre musikk. Ved avslutning ved BUP var det et fellesmøte hos fastlegen. Hun og behandler oppsummerte hva som hadde vært vanskelig, og hva som hadde vært hjelpsomt. Spesielt gjennomgikk de hvordan hun kunne kjenne seg før hun fikk en vanskelig periode – søvnvansker, økt engstelse for større sosiale forsamlinger og mye grubling gikk igjen. Det var viktig at fastlegen forpliktet seg til å prioritere en rask time for Marie om hun tok kontakt på grunn av søvnvansker. Ikke for å få medikasjon, men for å snakke med noen, og sortere hvordan hun kunne senke krav og opprettholde daglig fungering på best mulig måte. Gikk hun for lenge uten søvn, ble konsekvensene store og langvarige. Det var også viktig at fastlegen raskt kunne henvise videre til PHV ved behov på et senere tidspunkt – om de grensepsykotiske symptomene kom tilbake. Mange ungdom kan ha slike opplevelser i ungdomstiden uten at de senere utvikler en psykose, men for noen kan fremmedfølelse spesielt være et viktig risikotegn for en senere alvorlig psykisk lidelse. Maria oppsøkte selv fastlegen en gang per halvår. Hun opplevde det som en trygghet. Hun rapporterte om hvordan det gikk med henne. På en observerende måte rapporterte hun hvordan det gikk med søvn, tomhetsfølelsen, og om andre opplevdes skumle eller nøytrale. Marie begynte etter videregående på folkehøyskole med fokus på film. Hun ble interessert i å lage kortfilmer og beveget seg inn i et miljø som anerkjente hennes sære, smale og mange ganger overraskende blikk på omgivelsene og vår kultur. Hun klarte etter hvert å ta småjobber, men var i lange perioder avhengig av offentlig økonomisk støtte. Hennes jevnlige kontakt med fastlegen var uvurderlig. Det var særlig viktig at han både hadde et blikk på hennes psykiske problematikk, men også veiledet henne, ga råd og vurderte jevnlig om hun kunne gradere arbeidsinnsats. Hun ble 50 prosent ufør. Diskusjon a) I hvilken grad kan omsorgssituasjonen og tidlige relasjonserfaringer skape en forståelse for ungdoms senere utfordringer i skole og arbeid? I flere av de overstående kliniske eksemplene på ungdoms utviklingsvei fra barn og ungdomstid til voksen alder, kan en forståelse av omsorgsituasjonen og tidlige relasjonserfaringer skape en forståelse for deres senere utfordringer i skole og arbeid. Imidlertid er en utviklingsprosess kompleks, og det er viktig at både individuelle og kontekstuelle faktorer vektlegges. Vår kognitive og biologiske forutsetninger gir begrensninger og muligheter for læring. Nevropsykologiske vansker kan være vanskelige å oppdage, men kan være svært viktig å få utredet for mange barn og unge som strever på skolen. Når nevropsykologiske vansker og lærevansker oppdages, kan barnet ha strevd i lang tid, og vanskene kan medvirke til dårlig selvtillitt og lav mestringsfølelse etter mange års strev. I flere av eksemplene kan biologisk og kognitiv sårbarhet, og en mulig familiær opphopning av psykiske vansker, være en viktig faktor i forståelse av psykisk lidelse og uførhet – som for Kristoffer, Ida og Marie. De har alle foreldre som strever med emosjonelle eller kognitive vansker som i ulik grad har vært fremtredende, og hvor de i ulik grad har fått hjelp for sine vansker. Et fokus på de relasjonelle forhold vil ikke kunne forklare uttømmende hvorfor et barn får skolefaglige, psykiske eller atferdsmessige vansker, men de relasjonelle forhold kan sies å danne grunnlag for vår psykologisk og følelsesmessige trygghet. Dette er et perspektiv som tilbyr muligheter for å påvirke og legge best mulig til rette for utvikling på tross av, eller ut i fra, de forutsetningene vi er født med. For ungdommene kunne det vært en åpning for å få en økt aksept og validering av sine vansker gjennom en selverkjennelse hos foreldrene omkring deres egne vansker, men dette er ikke alltid en enkel prosess. Det kan være vanskelig å se sitt barn streve med noe av de samme vanskene som en selv har brukt mye tid og krefter på å mestre og kanskje alltid vært alene med. Det kan vekke både en strenghet om at ”det bør barnet mitt også klare”, eller sårhet og savn over å ikke selv ha fått hjelp. Ut i fra et fokus på miljøfaktorer, kan det også være særlig utslagsgivende at en person har en sårbarhet – som med Håkon – der vi kan tenke oss at en sensitivitet i møte med andre mennesker og tendens til sterk aktivering av følelser gjør han ekstra sårbar når han i liten grad får hjelp til å regulere følelsene eller får støtte på det han opplever som vanskelig i sitt liv. Faren til Håkon hadde opplevd en traumatisk opplevelse som fratok han arbeidsevne. Vi kan også kanskje ha hypoteser om at hans romslighet for egen sårbarhet og avhengighet kanskje ikke har vært så stor forut for ulykken, og at det å bli satt i en slik posisjon som voksen fratok ham stolthet og verdighet. Dette ble fatalt for Håkon, selv om han i fars perspektiv hadde alle muligheter fysisk og konkret. For 29
Mohammed kan vi også tenke oss at foreldrenes – og særlig farens – forhistorie med traumatiske hendelser fikk konsekvenser for foreldrenes tilgjengelighet. Ubearbeidede traumer kan få følger for neste generasjon uten at barna vet noe om hva som har skjedd. På tross av foreldres ønske om å skjerme barna, og at de derfor ikke sier noe om forhistorien, kan barn være sensitivt rettet mot foreldrenes emosjonalitet og oppleve det at de er følelsesmessig preokkupert som en avvisning eller som at de ”mister” emosjonell støtte (Allen & Fonagy, 2006). Av miljømessige faktorer er foreldres sosioøkonomiske forhold generelt viktig i denne sammenheng. Foreldre til Julie og Mohammed strevde med å få hverdagen til å gå rundt. Bekymringer omkring mat og jobb – og for Julies foreldre også ekteskapelige problemer – begrenser deres mulighet for emosjonell tilstedeværelse. Foreldres økonomi og generelle stressfaktorer påvirker deres tilgjengelighet for barn og ungdom, og kan hinder dem både konkret og praktisk, men også i å gi emosjonell utviklingsstøtte. Når det er sagt, så kunne nettopp økonomiske bekymringer i hjemmet bidratt til at barna ble enda mer ærgjerrige i forhold til utdanning og det å komme seg i arbeid. Et viktig aspekt i vår tid, er at velstanden for mange har økt, men sosioøkonomiske forskjeller synes også å ha blitt større (OECD, 2008). Mange uttrykker at i Norge har alle samme muligheter, men de som vokser opp i dag ser kanskje større forskjeller enn den voksne generasjonen har gjort. Så lenge disse forskjellene ikke er satt ord på eller blitt et tema i vår kultur, kan vi si at de utfordringene ungdom i dag har ikke er helt ”anerkjent” eller gyldige. Dette kan skape en motløshet og en tilskrivelse av ulikhetene og manglende mestring til egenskaper ved ens foreldre eller en selv – ”vi er ikke flinke nok”, ”jeg er ikke blant de heldige”, ”uansett hva jeg gjør så har andre mer enn meg”. Ikke fordi de ikke har muligheter, men fordi deres opplevelse er nærmere å føle seg hjelpeløs og mangle påvirkningsmulighet. Bitterheten ved å se sine foreldre søke jobb etter jobb uten å få jobb, eller foreldre som arbeide hardt, men at de likevel ikke har de samme økonomiske mulighetene som andre, kan gjøre noe med ens selvforhold og tro på egne evner og muligheter. Sentralt innen en utviklingspsykologisk forståelse av barn og unge er teori og forskning på tilknytning. Innen tilknytningstradisjonen studeres særlig betydningen relasjonen mellom omsorgspersonen og barnet har for utvikling (Bowlby, 1958; Brandzæg, Smith & Torsteinsson, 2011). Grunnlaget for at barnet knytter seg til omsorgsgiver og omsorgsgiver til barnet mener en er biologisk og evolusjonistisk fundert: artsspesifikt atferdsrepertoar som for eksempel gråt aktiverer mor og far til å beskytte og trøste, eller at barnet følger etter omsorgsgiver øker barnets sjanse for overlevelse (se også Stänicke, 2012b). Atferden gjør det mulig for barnet å søke nærhet og oppmerksomhet. Omsorgspersonen har på sin side et biologisk grunnlag for å respondere og handle for å beskytte barnet mot farer. Psykologisk sett vil barnet etter hvert knytte seg og oppleve en følelse av trygghet. Utvikling kjennetegnes av en bevegelse mellom foreldre som trygg base og en økende utforskning av verden utenfor. Kanskje kan vi som en forlengelse av dette perspektivet forstå det å ikke gripe muligheter for vekst i form av utdanning og arbeid som et alvorlig tegn på fastlåsthet og utrygghet; et sterkt signal om å ikke ha tro på seg selv og en manglende tillitt til verden? Ungdommen sitter fast i en livssituasjon der de ikke får brukt sine ressurser, og hvor det er vanskelig å forstå hva motivet og formålet er ved deres handlingsvalg. Kanskje kan fastlåstheten også sees som en passiv og selvdestruktiv måte å uttrykke sinne og opposisjon – et passivt og individuelt samfunnsopprør? Konsekvensene er store for den enkelte som ikke får vært i virke og brukt sine potensialer. I en rekke studier er tilknytningsatferd som grunnlaget for relasjonell trygghet utforsket. Ut i fra barnas reaksjonsmåter og atferd kategoriseres tre tilknytningsformer – unnvikende (A), trygg (B) og ambivalent (C), eventuelt med desorganiserte trekk (D) (Ainsworth, 1969; Main, 1991). Studier har også kategorisert den voksnes tilknytningserfaringer og relasjonelle stil overfor barnet; enten som avvisende, autonom eller pre-okkupert (George, Main & Kaplan, 1986). Det er funnet statistisk signifikant korrelasjon (.61) mellom kategorisering av omsorgspersonens indre representasjon av tidligere tilknytningserfaring og deres barns tilknytningsatferd; avvisende foreldre - unngående barn, pre okkupert foreldre - ambivalent barn, autonom foreldre - trygg tilknyttet barn (Fonagy et al., 1991). I hvilken grad et barn har etablert en trygg tilknytning til sine omsorgsgivere vil gi en styrke i senere relasjonsetablering generelt, og forskning viser også at det kan gi mindre sjanse for å få psykiske vansker og bedre skoleprestasjoner. Det er foretatt flere longitudinelle studier som undersøker sammenhengen mellom utrygg tilknytning, foreldres omsorgsstil, opplevde traumer (som vold, rusmisbruk hos foreldre, overgrep) og utvikling av psykisk lidelse i voksen alder (Carlson et al., 2009). Her er det ikke ett til ett forhold, men slike studier antyder at det er viktig å ha en kompleks forståelse av utvikling av psykiske vansker, der tidlig samspillsvansker, utrygg tilknytning og traumatiske opplevelser kan ha 30
Page 1 and 2: Jeg vil jo ikke bare sitte her. Jeg
Page 3 and 4: Bakgrunnsinformasjon Utdanning, arb
Page 5 and 6: Psykiske lidelser, arbeidsuførhet
Page 7 and 8: ungdommens psykiske vansker kan for
Page 9 and 10: Når høsten kom, gikk det to måne
Page 11 and 12: særlig opptatt av utdannelse, men
Page 13 and 14: Det var vanskelig for Julie å finn
Page 15 and 16: disse instansene og lærerne som va
Page 17 and 18: Mor hadde selv hatt et vanskelig å
Page 19 and 20: Denne gangen hadde hun en visshet i
Page 21 and 22: seg. Vi fikk også snakket om tapet
Page 23 and 24: Utfordringen for foreldrene var nå
Page 25 and 26: avvisning og ensomhet. I tillegg ha
Page 27 and 28: Marie gikk på skolen dagen etter o
Page 29: Et resultat av dette ble et bilde a
Page 33 and 34: en tilstrekkelig omsorgsbase kan de
Page 35 and 36: hun profiterte på at en voksen var
Page 37 and 38: hjelperen - uansett om denne møter
Page 39 and 40: slik at avstanden mellom de ulike t
Page 41 and 42: Avsluttende kommentar I denne rappo
Page 43 and 44: Referanser Ainsworth, M.D.S. (1979)

Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?