Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Når høsten kom, gikk det to måneder, så gjentok
vanskene med å komme seg på skolen. Angsten ble så
vond at den eneste løsningen var å bli hjemme.
Tanten forsøkte å følge opp Håkon, men han var taus.
På eget initiativ ringte Håkon fastlegen sin og ba om
en time. Han forklarte legen at han ikke klarte å gå på
skolen, sov lenge, lå mye i sengen og ikke orket å gå
ut. Legen vurderte han som mulig deprimert og
henviste han til BUP. Selv om Håkon kom i gang
relativt raskt med et poliklinisk tilbud ved BUP, og
hvor behandleren igangsatte samarbeidet med skolen,
så strevde Håkon i en slik grad at han ikke klarte å
fullføre skoleåret. Han ble vurdert moderat deprimert
med sosial fobi. Han var også svært motvillig til
behandling og til det å aktivt arbeide med
angstplagene.
Behandlingen innebar at han skulle øve på å tåle å
takle angst, og bruke mestringsstrategier, men det
nektet han. Da ble han borte til neste avtale, og
behandler måtte ringe han opp for å få han til å
komme igjen. Dette gjentok seg flere ganger. Han ble
fortsatt liggende mye i sengen. Han ble noe lettere i
humøret når våren nærmet seg, men som han sa ”fordi
da minker forventningene om at jeg skal være på
skolen”. Han fikk seg en kjæreste en kort periode,
men avsluttet forholdet da han synes det ble for
krevende å skulle være så mye sammen med en annen.
Han byttet skole på høsten til en skole med noe
mindre press på prestasjonsnivå, men det samme
gjentok seg. Han begynte nå å i større grad å erkjenne
at han hadde et angstproblem, og at det ikke var
skolen eller medelevene som nødvendigvis var
problemet. Behandler etablerte jevnlige møter med
læreren hans, og han fikk mulighet til å levere
oppgaver på mail og arbeide en del hjemme. Det gikk
en stund, og han klarte og levere tilstrekkelig med
arbeidet slik at han fikk karakterer i en del fag, men
vanskene økte og tilslutt hadde han angst hjemme
også bare han så bøkene og det som minnet om
skolen. Det ble startet opp antidepressiv medikasjon.
Unngåelsen av skolen ble en del av problemet – det
ga trygghet, men bare for en kort stund.
I samtaler på BUP forsøkte behandler å motivere for
samarbeid med mor og far, men Håkon ville ikke
involvere foreldrene. De visste at han hadde kontakt
på BUP, og det var innhentet bakgrunnsopplysninger
fra oppveksten tidlig i behandlingsforløpet, men da
Håkon var over 16 år og ikke bodde hjemme, ble hans
ønske i stor grad respektert. Det var imidlertid et
viktig arbeid å utforske hans motstand mot å
involvere foreldrene. Han følte sterkt at han hadde
feilet overfor dem. Far var ufør etter en arbeidsulykke
da Håkon var 3 år. Faren var i bygg- og
anleggsbransjen. Håkon hadde alltid opplevd faren
kritisk og oppfarende. Det ble viktig for Håkon å gå
stille i dørene, være stille om egne meninger som han
tenkte kunne gjøre far irritert. Hvis han klaget, ble
faren sint og sa at ”du har ingenting å klage på, du har
alle muligheter og alt foran deg”. Mor arbeidet som
regnskapsfører, men var sliten av ekstraansvaret for
far og mye stille hjemme. Overfor moren ble det
viktig å ikke være en ekstra byrde. Dette kan være en
bakgrunn for at Håkon i liten grad hadde snakket med
mor eller far om sine vansker, og han hadde ingen tro
på at de kunne være en støtte for ham i de vanskene
han opplevde. I sin forståelse måtte han klare seg
alene.
Kanskje hadde det også vært vanskelig for foreldrene
å oppdage Håkons vansker slik at de kunne ha vært en
støtte for ham. De så en flink og arbeidsom gutt. Far
så en gutt som hadde alle muligheter han selv hadde
mistet. En klage fra Håkon opplevdes som om noen
kastet glør i øynene hans. Mor var fortvilet over fars
åpenbare misunnelse, men turte ikke å si far i mot.
Hun var redd – ikke bare redd for hans sinne, men
også en underliggende tristhet, håpløshet og
oppgitthet. Hun var redd for å miste ham inn i
depresjonen, og at han skulle gi opp. En følge ble at
verken mor eller far klarte å møte Håkon på de
vanskene han opplevde i sitt liv. Far hadde det så mye
verre. Håkons sensitivitet og engstelse i relasjon til
andre mennesker ble ikke tålt og forstått, han ble
alene og overveldet av følelser.
Kroppens symptomer ble den måten følelser og hans
egenart kom til uttrykk på. Det var det legitime
språket for behov og ønsker. Og de følelsesmessige
og relasjonelle vanskene ble til at ”det var noe galt
ved ham” – enten kroppslig eller psykisk. De
somatiske plagene og engstelsen ble noe han etter
hvert identifiserte seg mer og mer med inni seg. Inni
seg følte Håkon seg mislykket og angstridd. Håkon
hadde aldri vært engasjert i lagidrett av noe slag. Han
hadde vært mye hjemme, så det var ikke så mange
andre enn lærerne av voksne mennesker som kunne
ha fanget han opp. Og på skolen var han en
mønsterelev. Kanskje kunne noen sett at han i liten
grad hadde omgang med de andre elevene, at han ofte
gjorde lekser i alle friminutt for å slippe å være med
de andre, eller at han som oftest satt med øretelefoner
eller mobiltelefon for å se opptatt ut. Det var ikke
alltid det var lyd på en gang, men han hadde de alltid
på. Som en beskyttelse mot nærhet.
I samtalene med Håkon ble et viktig tema å bli kjent
med hva de kroppslige plagene og angsten var et
uttrykk for – hva var han redd for? Engstelsen var jo
stor og omfattende, ofte opplevd som somatiske
ubehag i mage, pust og økt hjertebank, men etter
8