Ungdommer med psykiske lidelser WEB

disse instansene og lærerne som var problemet og
skapte vanskeligheter for ham.
Mor uttrykker at det aldri har vært noe vanskelig
før siste halve året. At han har fått mye frihet, at
de har hatt tillitt til han. Nå måtte de innskrenke
friheten, ha strengere krav og vite hvor han var til
enhver tid. Kristoffer himlet med øynene. Han var
oppgitt over at foreldrene skulle begrense ham.
Mor gråt og sa; ”Jeg skjønner ikke hvorfor du
holder på sånn, Kristoffer. Jeg har jo gjort alt for
deg!” Kristoffer så på mor og uttrykker
foraktfullt; ”Du er ikke opptatt av meg. Du vil
bare at jeg gjør det du vil. Du er bare opptatt av
at alt skal være pent og pyntelig. Du ser ikke hvem
jeg er og hva jeg er opptatt av. Jeg blir så
forbanna!” Mor svarte ”Nei, du er ikke sint. Du
har ingen grunn til å være sint! Jeg har ikke gjort
noe galt mot deg!” Far koblet seg på med en
tirade av sinne, moralisme og trusler. Behandler
må rekke opp en hånd, si høyt ”stopp!”
Kanskje kan vi si at mor her ikke klarer å skille sine
egne følelser og grunner til handling fra Kristoffers.
Hun klarer derfor ikke å beklage at hun kan ha gjort
andre vondt uten å mene det. Hvis omsorgspersonen i
liten grad klarer å møte barnets følelser, og kun gir
barnet mindre treffende representasjoner av barnets
opplevelser, kan barnet ende opp med å internalisere
et forstyrret ”bilde” av egne mentale tilstander. Et
resultat kan være at barnets egne impulser – som her i
form av sinne eller engstelse – ikke oppleves av
barnet som sine egne, men splittes av og eventuelt
projiseres på andre; det er andre som er provoserende
eller stusselige. Barnet, eller ungdommen her, vil på
sikt kunne mangle kjennskap til egne følelser.
Vi kan si at mor også her på en måte er for
preokkupert av egne temaer slik at barnets egenart
ikke kan få plass, men her er preokkuperingen total.
Mors benektning gjør at Kristoffer psykologisk mister
sin omsorgsgiver, blir forlatt og fortapt. Dette er så
truende at han som barn lenge har identifisert seg med
en falsk selvfølelse som var tryggere enn ikke å bli
møtt på sine følelser i det hele tatt. Men det har sin
pris. For Kristoffer blir unnvikelse og sterk
opposisjon overfor mor og far den eneste mulighet for
identitetsutvikling – å finne sin egenart. Han kan ikke
søke om omsorg og hjelp. Da blir han feilspeilet og
mister seg selv. Kan atferdsvanskene forstås som en
måte å bryte ut av dette i relasjon til mor og far? Et
perspektiv på destruktive handlingsmønstre – som
opposisjonell atferd, bryte regler og gjøre straffbare
handlinger, samt rusmisbruk – er at de kan være
psykisk livsviktig måter ungdommen uttrykke sin
”egenart” på, uten ord.
Samtidig kan atferden også betraktes som å ha et
formål om å ”bryte” ut av en for tett relasjon. Det er
som Kristoffers atferd uttrykker; ”det er ikke så greit
som dere har trodd, jeg har strukket meg lenge nok,
nå må dere også se meg!” Atferdsvanskene kan
forstås som tegn på løsrivelse og frigjøring – en måte
ungdommen formidler det som tidligere ikke har
kunnet bli rommet, speilet og bearbeidet. Han ville
være fri, men var parallelt i behov av støtte fra
foreldrene på grunn av sine organiseringsvansker, og
han opplevde det kvelende. Denne ambivalensen
syntes å ligge til grunn for mange av de konfliktene
han ble involvert i.
Når det er sagt, betyr ikke det at det unnskylder
atferden, men det kan være en viktig forståelse av
bakenforliggende motiver som er relasjonelt fundert.
Det var også veldig viktig at foreldre og kontaktlærer
fikk innblikk i de utfordringene Kristoffer hadde kjent
på faglig i forhold til organisering av skolearbeid og
prosessering av visuelle kanaler for informasjon. Det
var i kroppen – i bevegelse – han var i sitt ess. Hvis
han hørte informasjon, husket han godt. Men visuell
informasjon og lesing var slitsomt og arbeidskrevende
i en slik grad at han bare ikke orket å starte. Et viktig
poeng i denne sammenheng var at han hadde gått
alene med disse utfordringene av redsel for å skuffe,
ikke være riktig. Han hadde liten trygghet i å kjenne
og lytte etter egne følelser. Han følte fort at de var feil
og måtte tas vekk.
Senere utredning ga ikke grunnlag for å konkludere
med adhd eller påstarte medisinering. Utfordringen
var at Kristoffers vansker ikke var så ”store” at de var
lett synlig for de rundt ham. Det er ikke sikkert lærere
kunne ha oppdaget det før. Kanskje var Kristoffer
egentlig ”for flink” i å mestre sine vansker, slik at de
hadde vært dekket over siden barnealderen. Imidlertid
var han i behov av mer struktur og hjelp til å
organisere enn andre på hans alder, og frustrasjonen
over disse vanskene økt med alderen, hans behov for
selvstendighet og hans erfaring av at andre syntes å
trenge mindre hjelp.
Foreldreveiledning kunne ha gått i retning av å
utforske mulighetene til å ”se” Kristoffer, registrere
hans signaler og hvilke behov han uttrykker. Sentralt
her er også å utforske hvilke følelser som trigger
omsorgspersonen til å bli så overveldet at de mister
barnets følelser av syne og ser kun sitt perspektiv. Da
blir ikke barnets opplevelse gyldig, og barnet får ikke
hjelp til å stå i de følelsene som er aktivert. For
Kristoffers mor var det mulig å erkjenne de følelsene
sønnens atferd igangsatte i henne: sinne og forakt.
Men vanskeligere var det å nærme seg følelsen av
hjelpeløshet og angst for å ikke være bra nok og
14