You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Denne gangen hadde hun en visshet i seg om at hun<br />
kunne få hjelp. Den forrige behandlingserfaringen<br />
gjorde at hun lettere klarte å gjenkjenne de vonde<br />
tankene og den fastlåste og unyanserte måten å takle<br />
følelsene på. Hennes sosiale usikkerhet ble et tema for<br />
utforsking og utprøving av andre strategier enn å<br />
gjemme seg. Selvkritiskheten og behovet for kontroll<br />
dekket over en grunnleggende usikkerhet og sårbarhet.<br />
Denne gangen var følelsene mer en del av henne og<br />
hun kunne gjenkjenne de som en selvbeskyttelse. Det<br />
å gjemme seg var fristende, men utfordringen var å<br />
tåle å være sammen <strong>med</strong> de andre selv om hun ikke<br />
følte seg flink, sterk og ”riktig”.<br />
Det ble en vanskelig vei for Nina å fullføre<br />
utdannelsen, men <strong>med</strong> et ekstra år kom hun seg<br />
igjennom. Nå sto arbeidslivet for tur, og selv om hun<br />
raskt fikk seg arbeid ved et lokalt sykehus, kom den<br />
indre perfeksjonismen tilbake. Hun opplevde andre<br />
som kritiske og strevde <strong>med</strong> å stole på at det arbeidet<br />
hun gjorde var godt nok. Hun var i perioder<br />
sykemeldt. Hun turte ikke ta opp den utryggheten hun<br />
opplevde i møte <strong>med</strong> teamleder og avdelingsleder.<br />
Hun gjorde bare alt hun kunne for å komme seg unna.<br />
Det ble i perioder alt for mye hun tok på seg, og<br />
resultatet ble lange arbeidsdager og mange<br />
arbeidsoppgaver å fullføre. Det var fortsatt vanskelig<br />
for Nina <strong>med</strong> selvhevdelse og grensesetting. Etter å<br />
ha vært ute av arbeidslivet en periode, kom Nina i<br />
behandling igjen. Hun klarte etter hvert å ta opp igjen<br />
arbeidet, men var i lange perioder sykmeldt. Et<br />
samarbeide mellom Nina, arbeidsgiver og fastlege/<br />
behandler ble et utgangspunkt for en tilpasning av<br />
arbeidssituasjon, og en øvelse for Nina i å ta i mot<br />
hjelp og støtte, og gradvis tørre å vise seg sårbar –<br />
ikke bare overfor behandler, men også overfor andre<br />
viktige personer i hverdagen hennes.<br />
”Hvordan kjennes det å være meg?”<br />
Pernille vokste opp hos sin far. Mor døde da hun var<br />
tre år etter kort sykeleie <strong>med</strong> kreft. Dette var en<br />
vanskelig tid for de begge. Far sørget og Pernille<br />
trøstet far. Hun savnet mamma, og pappa snakket<br />
<strong>med</strong> henne om hvor mamma var nå. Far fortalte at<br />
han husker at Pernille ofte tok hånden hans eller<br />
klappet ham på kinnet. Han har siden tenkt at hun<br />
passet på ham. Far og mor hadde lite familie, og deres<br />
foreldre var borte for flere år siden. Far hadde alltid<br />
vært sosial og utadvendt, og de hadde mange venner.<br />
Han opplevde seg alene <strong>med</strong> ansvaret for Pernille,<br />
men han følte seg ikke helt alene i sorgen. Gjennom<br />
vennefamilier delte han tapet, og han og Pernille<br />
hadde et godt og nødvendig støttenettverk.<br />
Far var i arbeid som lærer på barneskolen, og han<br />
trivdes i arbeidet. Pernille var en ganske rolig unge.<br />
Det var mange som ville leke <strong>med</strong> henne i barnehagen,<br />
men hun holdt seg til noen utvalgte som hun var mye<br />
sammen <strong>med</strong>. De holdt mye på <strong>med</strong> rollelek, tegning<br />
og andre kreative aktiviteter, og hun trivdes minst når<br />
hun måtte på lengre turer. Dette fortsatte også på<br />
barneskolen. Hun snakket lett <strong>med</strong> voksne, hadde et<br />
tidlig voksent språk og var henvendt og blid. Hun<br />
holdt kontakt <strong>med</strong> et par av venninnene fra<br />
barnehagen hele barneskolen. Hun hadde en rolle som<br />
den som foreslo ting. Hun var oppfinnsom, og hadde<br />
utviklet en finurlig måte å finne ut hva den hun lekte<br />
<strong>med</strong> syntes var morsomt, og så foreslo hun det. De<br />
hun var mest sammen <strong>med</strong>, var de venninnene som<br />
hadde mest overlappende interesser <strong>med</strong>, men hennes<br />
forslag var alltid styrt ut i fra den hun var sammen<br />
<strong>med</strong> til enhver tid.<br />
Hun ble aldri <strong>med</strong> i noe organisert idrett. Det var<br />
tryggest og best for henne å være sammen <strong>med</strong> noen<br />
få av gangen – kanskje fordi det ga henne en større<br />
mulighet for å ha oversikt og indirekte en kontroll<br />
over hvilke aktiviteter de skulle gjøre. På<br />
ungdomsskolen kom det inn nye venninner hvor hun<br />
nok også ble litt utfordret i forhold til hvem som<br />
skulle bestemme hva de skulle gjøre. Den sikkerheten<br />
hun hadde, i å være den som foreslo både det andre<br />
og hun selv likte å gjøre, ble nå utfordret. Hun<br />
begynte å kjenne mindre lyst til å være sammen <strong>med</strong><br />
venninnene sine. Far fikk etter hvert en samboer og<br />
giftet seg på nytt da Pernille gikk på ungdomsskolen.<br />
Pernille ble syk av influensa kort tid etter oppstart på<br />
videregående skole. Forut for influensaen hadde hun<br />
tatt en vaksine. Hun ble liggende hjemme i tre uker.<br />
Sov 16 timer i døgnet, og når hun våknet orket hun<br />
lite, hadde ingen appetitt, det verket i kroppen, hun<br />
var varm, ble kvalm og trett fort. I løpet av denne<br />
perioden var hun til fastlege og tok en rekke prøver,<br />
men det var ingen funn som kunne forklare at plagene<br />
vedvarte. Hun fikk et utslett som kom og gikk. For å<br />
utelukke <strong>psykiske</strong> vansker ble hun henvist BUP for<br />
diagnostisk utredning. Pernille hadde nå ikke vært på<br />
skolen på tre måneder. Hun kom til timen på BUP<br />
<strong>med</strong> far. Far uttrykte bekymring for hennes tilstand,<br />
men både far og Pernille var tydelige på at de ikke<br />
trodde hun hadde <strong>psykiske</strong> vansker.<br />
Det mest i øyenfallende i første møte <strong>med</strong> Pernille var<br />
hennes vinnende vesen; smilende, glimt i øyet, humor,<br />
sterke farger på klærne og en kreativ stil. Det var<br />
særlig påfallende tatt situasjonen i betraktning – en<br />
utredningssamtale for <strong>psykiske</strong> <strong>lidelser</strong> etter tre<br />
måneders sykeleie i sengen. Hver time startet likt –<br />
hun hadde en sprudlende energi, var lett å prate <strong>med</strong>,<br />
hyggelig og høflig. Men det ble raskt tydelig at<br />
hennes energi dalte i løpet av samtalene. På slutten av<br />
18