Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Recommendations

Info

strevde med. Hun fortalte sin historie med en forsiktig stemme. Hun beskrev ensomhet og avkoblethet fra andre som var smertefull. Episoden med politi og for mye alkohol var en engangssituasjon. Hun hadde forsøkt, sier hun, å gjøre som de andre. Dra på fest, være ung og glad. Men hun var ikke glad. Hun kjente seg tom og flat, og de andre ungdommene virket så fremmede. Hun ville være som de andre, men skjønte ikke hva de holdt på med. Hun grublet mye på dette. Hun ville ikke snakke med mor for hun var redd for å være til bry, gjøre mor bekymret, redd eller sint. Hun ble alene i å finne ut av grunnleggende eksistensielle spørsmål som ikke de på hennes egen alder var opptatt av. Under utredningen bekreftet hun flere depressive symptomer, symptomer i retning av grensepsykotiske opplevelser og påtrengende forestillinger om å gjøre vonde handlinger mot andre. Marie har et åpent blikk, store blå øyne og mellombrunt halvlangt hår. Hun ser på meg på venterommet, sitter ytterst på stolen, hilser ikke, men reiser seg og kommer mot meg. Går med lette skritt etter meg, og jeg snur meg for å se om hun følger etter. Jeg holder døren åpen for henne, lukker den og hun setter seg ytterst på stolen. Jeg smiler og setter meg. Hun smiler forsiktig, men blir alvorlig igjen. Terapeuten (T): Nå er vi her igjen... Hvordan er det å komme hit i dag? Marie (M): Greit, eller nei, ikke greit, sier hun. Jeg er så uvel. Hun lar ytterjakken være på, og har den kneppet igjen helt opp til halsen. Hun ser på meg. T: Uvel? M: Ja, veldig, bare veldig kvalm. T: Er det noe spesielt du er opptatt av i dag. M: Nei, bare at jeg er uvel. Jeg tenkte på noe på veien hit, men har glemt det.... Hm... Eh... Nei, bare glem det. T: Det er ikke alltid så lett å huske, men det kommer kanskje tilbake. M: Ja, eller ...Nei, jeg tror ikke det var så viktig. Og uansett så var det bare dumt, og ikke noe å bry seg om. T: Kanskje du er usikker på å snakke om det du er opptatt av. M: Ja, jeg vet ikke hva du vil si når du hører på det jeg tenker på. T: Hva tror du vil skje da? M: Jeg vet ikke, det er så dumt, men jeg tror av og til at jeg er giftig... (Stänicke, 2012b, s. 26). Maries indre verden virket utrygg og truende, men når terapeuten sa noe om det, var det som om hun trakk seg, og sa at det ikke stemte likevel. Det var noe uforpliktende og ambivalent, men kanskje aller mest utrygt – en utrygghet hun syntes etter hvert å utprøve i relasjonen til terapeuten. Terapeuten fikk en opplevelse av at det kanskje ikke var hva hun skulle fortelle, men mer det å fortelle noe; og en uoverskuelig redsel for å bli avvist, ikke hørt og misforstått, men like fullt et stort ønske om å komme i kontakt. Hun var redd for å igangsette vanskelige følelser hos den andre, og på en annen side var det den relasjonelle kontakten hun både trengte og ønsket aller mest. Denne fluktuerende kontakten, det svingende symptombildet og ambivalensen, var til stede spesielt første året av behandlingskontakten. Marie var gjennomgående svært usikker på hva hun kunne komme med av egne tanker og følelser overfor andre. Hun var svært sensitiv til andres stemning og interesser, og en invitasjon fra terapeuten om å si hva hun var opptatt av skapte usikkerhet. Det ble viktig å se om det var spesielle følelser som medførte økt engstelse og lavere affektiv refleksjon. Spesielt var det vanskelig for henne å forholde seg til sinne, men også det å kjenne seg liten og trenge omsorg var vanskelig. Etter hvert la terapeuten merke til at forestillingene om å slå, følelse av fremmedgjorthet og tomhet ble mer påtrengende etter konflikter hvor hun ikke hadde fått uttrykt sine meninger om den urett hun ble begått. På tross av sterk motstand fikk terapeuten overtalt Marie til å ha en samtale med mor og far, og hvor Marie etter eget ønske var tilstede. I denne samtalen var kanskje det mest påfallende at foreldrene ikke var bekymret for jenta. Marie ble en annen jente i møtet; mild, smilende, fåmælt og med blikket vendt ned. Når terapeuten presenterte at Marie strevde sosialt og psykisk, avkreftet mor det. Foreldrene uttrykte ingen undring overfor terapeutens vurdering. Terapeuten stilte seg spørsmål etter timen om hun kunne ha tatt feil, og om alt var et ”spill”. Kanskje kan vi forstå Maries vansker ut i fra tegn på unnvikende tilknytningsmønster med desorganiserte trekk med vedvarende manglende speiling og anerkjennelse av jentas opplevelser og følelser – og særlig de som ikke var overensstemmende med mors perspektiv, og de følelsene mor selv tolererte. Mors benektelse av Maries vansker ble mer traumatisk enn å være alene med plagene for Marie. Marie uttrykte også at det var ”umulig” å skulle ta opp at morens benektende stil var sårende eller skapte vansker for henne. Marie fortalte om at far hadde hatt perioder med depresjon siden ungdomstiden, og strevd med rusmisbruk før han ble gift. Følelse av sinne og sårbarhet syntes spesielt lite tatt i mot av omsorgspersonene, og kanskje er det overføring av psykiske ubearbeidede temaer og konfliktfylte følelser over generasjoner (transgenerasjonelt). Foreldrenes benektelse medførte at hun hadde blitt, og ble fortsatt, frarøvet en subjektiv realitet. Foreldrene ble uangripelige, og hun ville gjøre motstand og opprør. Imidlertid ville hun da risikere å bli oppgitt av omsorgsgiver. 27
Et resultat av dette ble et bilde av seg selv som ”giftig” og ”annerledes”, og hun nærmest påtok seg hele ansvaret for de store vanskene hun opplevde i relasjonen til foreldrene. Hun unnlot etter fellesmøtet med foreldrene å komme til timene i en periode, men etter flere initiativ fra terapeuten kom hun tilbake. Det som ble svært avgjørende for Marie, var å ikke bli gitt opp på tross av utprøvelser, og at noen fortsatte å være nysgjerrige på henne og hentet henne inn. Fra hun var liten av hadde hun forsøkt å skape mening i seg selv og om andre. Alt som ikke kunne snakkes om ga rom for fri flyt av fantasi og spekulasjon. Aleneheten, fraværet av emosjonell kontakt og speiling, medvirket til at hun hadde en forståelse av seg selv som var fylt av et negativt selvbilde og sterk selvforakt, at andre var kritiske og misfornøyde. Det var nesten umulig for henne å se andre nyanser. Fraværet hadde fylt hennes virkelighetsopplevelse med en skummel, utrygg verden hvor hun var giftig og ingen likte henne egentlig. Hun kunne ikke være sikker på noens kjærlighet. I behandlingen av Marie ble foreldrene etter hvert motivert til å utforske hva det kom av at andre hadde så annerledes perspektiv på jentas fungering. Marie motsatte seg ikke foreldreveiledning så lenge en annen enn terapeuten snakket med foreldrene. Det fremkom etter hvert at mor hadde hatt et meget vanskelig forhold til sin egen mor; at hun opplevde henne enormt kritisk, nedlatende og perfeksjonistisk. Mor hadde bestemt seg for å ikke bli som sin mor, og knyttet seg mest til sin far. Da Marie ble født var det en vanskelig tid hvor Maries far enda ikke var stoffri, og Marie falt kun til ro i mors armer. Mor bar og bar, men ble så sliten, og opplevde babyens gråt som krav, at hun var mislykket som mor, og ikke fikk til noen ting. Til slutt var hun deprimert, på vei til å gi opp og med et enormt søvnbehov. Hun ble en kort periode innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling. I samtalene utforsket foreldrekontakten de følelsene som ble vekket i spebarnstiden. Det vanskelige for mor var å se hvorledes dette kunne være relatert til datterens vansker i dag, og at hun påførte datteren store vansker ved å ikke ville ta inn hennes smerte og benekte at noe var vanskelig. Kanskje for å slippe å kjenne på en følelse av håpløshet og mislykkethet. I tillegg til flere tiltak i BUP var det viktig med et tett samarbeid med Maries kontaktlærer og rådgiver på skolen. BUP meldte ved en anledning bekymring til barnevernet, men saken ble avsluttet etter en første vurdering uten videre tiltak. Emosjonell omsorgssvikt er vanskelig å vise konsekvensene av. Det er lettere å beskrive fysisk vold og overgrep. Det kan også være vanskelig å få inn støttende instanser som førstelinje og barnevern jo eldre ungdommen er og jo mer alvorlig symptomatologi ungdommen viser. Det kan lett bli en diskusjon mellom ulike instanser om hvem som skal sette inn tiltak. Det kan imidlertid være svært viktig med tiltak fra begge instanser, fordi ungdommen strever med psykisk lidelse og det da kan være enda vanskeligere for foreldre å gi en tilstrekkelig støtte. Det kan være grunnlag for avlastningstiltak, støttekontakt eller liknende i tillegg til behandlingstiltak i BUP. Vi fikk til jevnlige møter på skolen, og Marie kunne etter hvert ta mer i mot forslag fra rådgiver om tilrettelegging på skolen. Hun trivdes ikke i større grupper på skolen, men ville ikke arbeide alene hvis det ble synlig for alle. Læreren delte opp i mindre grupper når det var mulig, og når det ikke var ledige ekstra rom på skolen brukte de biblioteket. En viktig støtte for Marie var at vi snakket om å kunne ta en ”time out” i løpet av skoledagen uten å gå hjem. Ofte kunne hun forlate skolen i storefri fordi hun var utslitt av å følge med på hva andre gjorde, hva hun selv skulle gjøre, si, osv. Hun fikk en mulighet til å sitte på et rom i nærheten av helsesøsters kontor. Det var ikke alltid det var åpent, men det ble gjort kjent for de lærerne hun hadde i flest fag, og hun slapp å forklare så mye for dem når hun trengte en pause. Det ble ikke mange ganger Marie benyttet seg av muligheten, men bare tryggheten over at hun hadde en ”retrett” i skolehverdagen, uten at hun gikk glipp av hele dagen, ble godt for henne og nok til å holde ut. Ved overgangen til ny skole ble det viktig å ha møte med rådgiver på ny skole snarlig etter skolestart. BUP informerte om tiltak som hadde fungert på ungdomsskolen, og det var viktig at behandler sto for en kontinuitet i denne sårbare perioden. Motivasjon for samarbeid har ofte sammenheng med hvor mye de ulike partene er bekymret. Som ny skole hadde ikke rådgiver og kontaktlærer gjort seg erfaringer som motiverte for ekstra tiltak. Imidlertid ble det viktig å fremheve at opprettholdelse av enkelte tiltak var viktig på tross av stabil fungering. Marie fikk igjen en vanskelig periode i slutten av andre året på videregående. I samråd med rådgiver ble det besluttet å ha et ekstra år på videregående skole og fordele krav og oppgaver på fire år. Marie hadde faglige ressurser, men det var vanskelig i perioder å fokusere på skolefaglige oppgaver. Hun hadde mange tanker, ble økende paranoid i perioder, selvkritisk og selvhenførende. Det ble viktig å arbeide med å finne måter å ta pauser og hvile, slippe opp prestasjonskrav og få energi. Hun hadde etter hvert noen venner hun tilbrakte tid i helgene med, men mer knyttet til felles interesser som musikk, film og tegneserier, mer enn at 28
Page 1 and 2: Jeg vil jo ikke bare sitte her. Jeg
Page 3 and 4: Bakgrunnsinformasjon Utdanning, arb
Page 5 and 6: Psykiske lidelser, arbeidsuførhet
Page 7 and 8: ungdommens psykiske vansker kan for
Page 9 and 10: Når høsten kom, gikk det to måne
Page 11 and 12: særlig opptatt av utdannelse, men
Page 13 and 14: Det var vanskelig for Julie å finn
Page 15 and 16: disse instansene og lærerne som va
Page 17 and 18: Mor hadde selv hatt et vanskelig å
Page 19 and 20: Denne gangen hadde hun en visshet i
Page 21 and 22: seg. Vi fikk også snakket om tapet
Page 23 and 24: Utfordringen for foreldrene var nå
Page 25 and 26: avvisning og ensomhet. I tillegg ha
Page 27: Marie gikk på skolen dagen etter o
Page 31 and 32: Mohammed kan vi også tenke oss at
Page 33 and 34: en tilstrekkelig omsorgsbase kan de
Page 35 and 36: hun profiterte på at en voksen var
Page 37 and 38: hjelperen - uansett om denne møter
Page 39 and 40: slik at avstanden mellom de ulike t
Page 41 and 42: Avsluttende kommentar I denne rappo
Page 43 and 44: Referanser Ainsworth, M.D.S. (1979)

Ungdommer med psykiske lidelser WEB

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?