Ungdommer med psykiske lidelser WEB

Recommendations

Info

affekttoleranse og affektregulering særlig utfordres. Et perspektiv i denne sammenheng, er at de relasjonelle vanskene ungdom opplever også kan være relatert til uferdige og ubearbeidede tidlige emosjonelle temaer (Stänicke, 2012a; Blos, 1967). De emosjonelle og relasjonelle vanskene kan være en invitasjon til en ny mulig bearbeiding av disse temaene i primær relasjon til omsorgsgiver eller til andre viktige personer – det være seg venner, lærere, trener. De voksne kan oppleve dette som slitsomt, som en slags utprøving der ungdommen for eksempel avviser gjentatte invitasjoner eller forsøk på kontakt, at de bryter klare avtaler, er generelt grense- og autoritetsutprøvende, eller at det fremkommer mer destruktiv atferd. Det at de voksne orker utprøvingen, ikke lar seg avvise, og heller ikke la seg totalt overvinne, bli kontrollert, reagere med aggressive handlinger eller utstøting, men stå i kampene og stå opp for grenser, er helt avgjørende. Fasthet og tydelighet på hva som forventes og aksepteres, men samtidig opprettholde en nysgjerrighet for hva ungdommen utspiller, er utrolig viktig. Dette er en vanskelig oppgave for ungdomsforeldre, og for de som arbeider med ungdom – hva er ungdommens intensjon bak det de sier og gjør? Deres handlinger og kommunikasjon kan fremstå som irrasjonell, umoden og useriøs, men bakenfor dette uttrykket kan det være et dypere ønske om kontakt eller å bli forstått. Ved å orke utprøvingen kan de imidlertid være modell for en moden identitet – vise gjensidig respekt og forståelse, parallelt med å være en tydelig og selvstendig person. En viktig balanse i møte med ungdommen er å utforske hvor ”tett” de tillater at du kommer; noen trenger mer avstand for å orke å bli i relasjonen, mens andre trenger at de voksne melder seg på og gjør seg relevant. En forlengelse av dette perspektivet kan være at det at ungdommen er investert i en relasjon, er viktigere enn hvem ungdommen har kontakt med. Det kan være en forelder, en tante, en trener, en helsesøster, sosiallærer eller lærer. En som holder og ikke gir opp. En som holder i overgangene og støtter ungdommen i kontakt med eventuelle hjelpere. Er det ingen i familien som tar denne rollen kan det ivaretas av flere instanser bare noen blir enige om hvem som tar ansvaret og – ikke minst – at ungdommen selv vet hvem det er. Mentalisering er et begrep som viser til en evne til å forstå vår egen og andres atferd i lys av indre mentale tilstander (som følelser, tanker, intensjoner, fantasier, ønsker og behov) (Allen & Fonagy, 2006; Bateman & Fonagy, 2007; se også Stänicke, 2012a, 2012b). Mentalisering muliggjør at vi kan ha et utenfra perspektiv på oss selv og et innenfra perspektiv på andre (Skårderud, Haugsgjerd & Stänicke, 2010). Et fokus på mentaliseringsevne kan gi oss en ytterligere forståelse av de vanskene ungdommene kan oppleve som tidligere er beskrevet. Et perspektiv på mentalisering kan være en støtte for alle som arbeider med barn, unge og voksne for å forstå deres ressurser og vansker, og hvordan de kan ha en god funksjon på mange områder – kognitivt og atferdsmessig, men likevel streve i perioder emosjonelt i en slik grad at deres ressurser og ferdigheter ikke kommer til sin rett. Forstyrrelse eller mangler i utvikling av mentalisering kan gi oss en økt forståelse for den andres indre verden, samt bidra til å kaste lys over vansker med affektregulering og egenomsorg, utagering, evne til perspektivtakning, og en rekke psykiske vansker og lidelser (som depresjon, rusmisbruk, personlighetsforstyrrelse, selvskading, og spiseforstyrrelse). Hvis vi tenker tilbake til Håkon, Nina og Pernille, så vil de alle vise en forstyrrelse i utvikling av mentalisering i den forstand at de alle strevde med å skille sin indre subjektive opplevelse av verden fra andres virkelighetsopplevelse. Det er som om de tar for gitt at slik de opplever verden er slik den er for alle. Og slik de opplever seg selv eller andre er en sannhet for alle. I en behandlingsprosess kan slike subjektive opplevelser nyanseres og bearbeides. På den måten kan de få en økt atskilthet mellom seg selv og andre. Det de tror andre mener om dem kan også bli litt mindre gyldig som den eneste sannhet. Det å få kjennskap til ens egne følelser og ønsker er viktig for å ha en agensfølelse i livet og kunne velge å handle ut i fra ens egne behov. Når bestemte følelser ble vekket i Håkon – som glede over egen mestring eller sinne over krenkelse – ble han overveldet, kjente bare angst, måtte trekke seg og ble sengeliggende. Angsten slo ham ut. For Nina var det nesten mer at en generell følelsesmessig aktivering relatert til egne ønsker og behov, og særlig behov for løsrivelse og å finne sin egenart på tvers av foreldrene, aktiverte en overveldende skam eller angst. Følelsene måtte bort, og hun måtte ha kontroll over følelsene for enhver pris. Ved å sulte seg ble hun mer opptatt av sultfølelsen enn andre følelser og hadde en opplevelse av kontroll i verden. Imidlertid tok spisevanskene overhånd og hun utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse. I alle de nevnte kliniske eksemplene er det viktig å fremheve en kompleks multifaktoriell forståelse av deres vansker. Relasjonelle eller emosjonelle forhold forklarer ikke deres vansker alene. I Pernilles tilfelle er dette spesielt viktig. Imidlertid var det tydelig at 33
hun profiterte på at en voksen var nysgjerrig, hjalp til med å bearbeide situasjoner som virket overveldende, støttet henne i en utforskning av å finne og stole på sine egne følelser og vurderinger, og øke hennes trygghet på seg selv i verden. Hennes vansker tilfredsstilte ikke diagnostiske kriterier for angst eller depresjon, men hun hadde i sin psykologiske fungering en sårbarhet ved å ha så lite fokus på seg selv. Det gjorde henne ekstra sårbar når hun ble somatisk syk. Hun evnet ikke sette grenser, prioritere og ta pauser. Det forlenget hennes sykeperiode. Ut i fra et perspektiv på mentalisering var hun god på å forstå andres atferd og indre verden, men ikke når det kom til hennes egne subjektive følelser og opplevelser. Hun ble forstrukket og mistet kontakten med egne behov når hun var sammen med andre. Flere studier fra ulike fagfelt antyder at vår mentaliseringsevne har klare utviklingstrinn (Allen & Fonagy, 2006; se også Stänicke 2012a, 2012b;). Barn under fire år opplever sammenhengen mellom indre og ytre verden på tre prereflekterende måter, henholdsvis ”teleologisk”, ”psykisk ekvivalens” og ”som om”. En teleologisk opplevelsesform viser til at barnet ikke har en mental bevisst opplevelse av tilstanden, men at den utageres. For eksempel at sinne uttrykkes gjennom magevondt eller at barnet slår en annen. Videre vil barnet i en psykisk ekvivalent opplevelsesform ta for gitt at andre erfarer de samme følelsene og tankene som seg selv og omvendt. Et eksempel kan være et barn som er lei seg og tar for gitt at andre vet det. Eller at barnet ser at mor er lei seg, og automatisk tenker at det er en selv som har gjort mor trist. I en ”som om” opplevelsesform vil barnet i lek kunne skille indre og ytre verden, og for eksempel leke at han er en stor og slem skurk – noe han da parallelt vet at han ikke er. Da kan sinne, makt og destruktive indre krefter få utspille seg i leken. Først når barnet nærmer seg fire årsalderen kan det tiltagende forstå kognitivt og emosjonelt at andre mennesker kan ha andre tanker, følelser og opplevelser i samme situasjon som seg selv. Muligheten for å danne mentale representasjoner kan sees i lys av biologisk og kognitiv modning, temperamentsforskjeller, nevrobiologiske prosesser, samt sosial og fysisk erfaring. En viktig forutsetning for utvikling av mentaliseringsevne (også omtalt som ”theory of mind”) er at omsorgspersonen er støtte for barnet ved å ta i mot følelser og opplevelser, i lek og generell samhandling (Allen & Fonagy, 2006; se også Stänicke, 2012a, b). Omsorgspersonen gjør barnets emosjonelle erfaringer tålbare og meningsfulle. Poenget er ikke at omsorgspersonens nøyaktig skal reflektere tilstanden, men bearbeide og gi tilbake en passende representasjon: ”markert og kongruent speiling”. Barnet tilskrives således intensjonalitet i et emosjonelt samspill med sine omsorgsgivere. Mentalisering utvikles i et intersubjektivt samspill, men blir en intrapsykisk ervervelse. Barnet internaliserer et bilde av seg selv med intensjoner, og ikke minst et bilde av at en annen kan tenke om meg. Tilknytningsmønstre mellom barnet og omsorgsgiver, og omsorgspersonens tilknytningserfaring og mentaliseringsevne, påvirker hvor integrert, forstyrret eller manglende barnets mentaliseringsevnen blir. Enkeltstående traumer i barnets historie, gjentatte relasjonstraumer (Benum, 2006), mikroseparasjoner i samspillet over tid (Brandtzæg, Smith & Torsteinsson, 2011), samt ubearbeidede traumer i omsorgspersonens historie har innvirkning på denne prosessen. Hvis omsorgspersonenes ikke klarer å ta i mot eller ikke har følelsesmessig kapasitet til å være tilgjengelig, bearbeide, gradere og gi tilbake impulser fra barnet, så vil barnet fortsette å bruke de primitive kommunikasjonsformene i utviklingen til voksen alder – spesielt når sterke følelser aktiveres (Stänicke, 2012b). Vi kan undre oss over i hvilken grad ungdommene i de tidligere presenterte eksemplene har blitt møtt emosjonelt tilstrekkelig og adekvat i forhold til sine opplevelser. Det kan synes som at deres evne til å gjenkjenne sine indre opplevelser som en del av en subjektiv erfaring av verden synes mangelfullt utviklet. Dette medfører at det også kan bli vanskelig å skille deres indre opplevelse fra hvordan andre opplever samme situasjon. Det som er viktig i denne sammenheng er ikke å vite akkurat hvilke vansker ungdom kan ha i forhold til mentalisering, men mer det at vi er forskjellige i hvilken grad vi evner å forstå vår egen og andres atferd, og med det skille mellom vår opplevelse og andres. Viktig i denne sammenheng er at vi en generell tendens for oss alle er, at jo mer affekt som aktiveres i oss, jo mer belastninger av fysisk eller psykisk art, desto dårligere evner vi å skille vår indre opplevelse fra andres opplevelse av verden. Konkrete eksempler er når vi er sinte, sultne, forelskede eller trøtte. Vi er mindre rasjonelle og fornuftige, tenker mer kategorisk og mer egosentrisk. Vi tar for eksempel ikke så lett i mot andres argumenter i en sak når vi er i sterk affekt. Det gjelder oss alle. Hvis vi har flere belastninger, er vi på strekk også når det gjelder å evne å forstå andre. I mange av historiene hørte vi om foreldre som selv opplevde vansker og belastninger. God hjelp til ungdom involverer derfor også støtte – materielt, 34
Page 1 and 2: Jeg vil jo ikke bare sitte her. Jeg
Page 3 and 4: Bakgrunnsinformasjon Utdanning, arb
Page 5 and 6: Psykiske lidelser, arbeidsuførhet
Page 7 and 8: ungdommens psykiske vansker kan for
Page 9 and 10: Når høsten kom, gikk det to måne
Page 11 and 12: særlig opptatt av utdannelse, men
Page 13 and 14: Det var vanskelig for Julie å finn
Page 15 and 16: disse instansene og lærerne som va
Page 17 and 18: Mor hadde selv hatt et vanskelig å
Page 19 and 20: Denne gangen hadde hun en visshet i
Page 21 and 22: seg. Vi fikk også snakket om tapet
Page 23 and 24: Utfordringen for foreldrene var nå
Page 25 and 26: avvisning og ensomhet. I tillegg ha
Page 27 and 28: Marie gikk på skolen dagen etter o
Page 29 and 30: Et resultat av dette ble et bilde a
Page 31 and 32: Mohammed kan vi også tenke oss at
Page 33: en tilstrekkelig omsorgsbase kan de
Page 37 and 38: hjelperen - uansett om denne møter
Page 39 and 40: slik at avstanden mellom de ulike t
Page 41 and 42: Avsluttende kommentar I denne rappo
Page 43 and 44: Referanser Ainsworth, M.D.S. (1979)

Ungdommer med psykiske lidelser WEB

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?