Buddhismen og humanismen - RL-nett

Karen Holtsmark:
Mennesket og vilkårene, 1935.
først og fremst i kjennskap til menneskets forhold i naturen og innenfor sin
egen slekt, men dernest også i en klarlegging av dets forhold til medmennesker
og til det samfunn de lever i. (…)
Fra naturens synspunkt er mennesket bare en av de millioner, ja milliarder, av
arter som lever på jorden, og til og med en av de minst betydningsfulle. (…)
Et menneske som først en gang har fått syn for denne sin ubetydelighet like
overfor alt levende liv, og overfor det uendelige, så mektige og altomfattende
univers, kan ikke unngå å bli betatt av en følelse av dyp ærbødighet og beundring
for naturen og for den gjennomførte lovmessighet og evig årsaksbundne
samstemmighet i alle dens fenomener – en følelse som er like dyp enten en ser
inn i de enkleste cellers vidunderlige mikrokosmos eller utover gjennom den
uendelighet som skjuler seg bak stjernehimmelen.
En slik følelse av ærbødighet overfor naturen er i seg selv sikkert ikke
vesentlig forskjellig fra en religiøs hengivelse under en skapers allmakt. En
hører da også ofte det spørsmål stilt, om dette ikke i virkeligheten er ett og det
samme. Kan en ikke like godt identifisere naturens lovmessighet med en styrende
guddom – og tro på ham i en helt dogmefri religion?
Her er vi kommet inn på et område som ligger utenfor vår objektive viten,
og hvor derfor enhver får ta sitt individuelle standpunkt. Men vil en holde linjene
klare, så er etter min oppfatning intet vunnet ved å gi det store ukjente et
navn, og da aller minst ett som innenfor den ortodokse religion allerede har fått
en helt annen betydning – betydningen av en personifisert gud som til og med
har det i sin makt vilkårlig å gripe inn i naturens årsaksbundne lovmessighet. (…)
Angående individets forhold til slekten har vitenskapen allerede vunnet fram
til stor klarhet. Alt tyder på at det fra naturens side er slektens bevarelse, den
kontinuerlige slektslinje, som er det vesentlige, og at det er individenes opp-
/ 542 /