Buddhismen og humanismen - RL-nett

Egentlig burde dette være et tilstrekkelig svar til den som spør hva en
human-etiker mener med at han er rasjonalist. Men så enkelt er det ikke, for det
er mange som legger hovedvekten på å få vite hvor langt human-etikeren
mener han kan nå med sin rasjonalisme, med sin fornuftstenkning.
Det er overfor slike spørsmål human-etikeren vil understreke at han ikke
mener at han med sin fornuft kan løse alle verdens gåter. Men han setter ikke
mindre pris på sin forstands- og fornuftsevne for det. Og for å gjøre seg ferdig
med alle ørkesløse diskusjoner om hvorvidt en kan bruke fornuften til å nå
viten utenfor grensen for det vi kan sanse, samler han sin oppfatning i denne
erklæring:
Vi innrømmer at mennesket er begrenset. Det er veldige spørsmål vi ikke
klarer å finne svar på, selv med de største kunnskaper og den skarpeste forstand.
Men istedenfor å bli mistrøstig av den grunn vender human-etikeren seg
til det som vi kan utrede med vår forstand og vår fornuft, og han gir sin
interesse og sine krefter til det.
Selv om vi er begrenset, selv om det er meget vi ikke vet, ja, selv om det
sannsynligvis alltid vil bli svære spørsmål og uløste gåter tilbake som mennesker
aldri kommer til å finne ut av, har vi likevel et område for utfoldelse hvor vi
kan arbeide og meddele oss til hverandre, og hvor vi selv forstår om vi fyller
tilforlatelighetens og ærlighetens krav.
I den betydning er vi rasjonalister at vi med glede og klar bevissthet ønsker
å anvende vår forstand og vår fornuft innen dette «tilforlatelighetsområde», og at vi vil få lov til
det uten å ha forpliktelse til å holde for sant det som vi ikke har andre belegg for enn rene ideer
eller forestillinger.
B) Det agnostiske element: Forholdet til vår forestillingsverden
Dette er et viktig punkt, om en vil forstå human-etikerens egenart, og vi vil
presisere det nærmere.
I vår kulturkrets har det vært vanlig at den som erklærer seg som rasjonalist,
blir beskyldt for å ha snever og begrenset virkelighetsoppfatning. I avisartikler
og annen litteratur, i poesi og fra prekestoler, har rasjonalisten vært utsatt for
angrep og hån fordi han, som det hevdes, bare anerkjenner som virkelighet det
som kan måles eller veies, eller etterprøves ved eksperimenter.
Men denne beskyldningen er falsk. Human-etikeren tar i sin rasjonalisme
ikke et slikt standpunkt. Han er rasjonalist i den forstand at han ikke nekter at
det er en virkelighet utenfor det som er mulig å etterprøve. Han nekter ikke en
virkelighet utenfor erkjennelsens grenser.
Men det er nettopp holdningen ved denne erkjennelsens grense som særpreger
human-etikeren. Han sier det slik: Vi er begrenset, både fysisk og mentalt. Hvor
meget vi enn studerer, forsker og samler kunnskaper, stanser vår erkjennelse
ved en grense, og utenfor den er alt ukjent. Det gjelder alle mennesker, hele
menneskeheten.
Human-etikeren mener at når sinnet kommer fram til grensen for vår erkjennelse,
blir det spørsmål om å velge en holdning. Det går naturligvis an å
tenke seg noe ute i det store ukjente. Det går an å danne seg en forestilling, og
så si både til seg selv og andre at slik jeg forestiller meg det, slik er denne
ukjente virkelighet. Det er det de religiøse gjør. De religiøse dogmer er en
/ 548 /