Buddhismen og humanismen - RL-nett

Jeg skammer meg over å fortelle dere sannheten, mine tilhørere, men det må til.
Nesten hvem som helst av dem som var til stede, hadde bedre greie på verkene
deres enn dikterne selv. Dermed kom jeg også når det gjaldt dikterne, snart fram
til at det ikke var ved hjelp av noen visdom at de greide å dikte, men på grunn
av et slags medfødt anlegg og fordi de var inspirert av en gud, på samme måte
som spåmenn og profeter. For disse sier jo også mange vakre ting, men forstår
ikke noe av det de sier. Det stod for meg at det var omtrent på samme måte med
dikterne. Og samtidig la jeg merke til at på grunn av diktningen sin mente de at
de var visere enn alle andre mennesker på andre områder også. Men det var de
ikke. Dermed gikk jeg min vei igjen, og tenkte at jeg hadde det bedre stelt enn
dem også, akkurat som med politikerne.
Til slutt gikk jeg til håndverkerne. Jeg visste at jeg selv ikke hadde kunnskap
nesten om noen ting, men hos dem var jeg sikker på at jeg ville finne verdifull
kunnskap av mange slag. Og jeg tok ikke feil, for de kunne mye som jeg ikke
kunne, så på den måten var de visere enn jeg. Men, atenere, jeg fant ut at de gode
håndverkerne hadde akkurat den samme feilen som dikterne. Fordi de var dyktige
i håndverket sitt, mente de alle som en at de var ualminnelig kloke når det
gjaldt andre viktige saker også, og denne feiltakelsen overskygget den visdommen
de faktisk hadde. Jeg begynte derfor å spørre meg selv på vegne av orakelet
hva jeg syntes var best, enten å være slik som jeg var, uten deres kunnskaper,
men også uten deres dårskap, eller å ha begge deler, slik som de. Og jeg svarte
meg selv og orakelet at for meg var det best å være slik som jeg var.
Denne måten å spørre ut folk på, atenere, er det altså som har skaffet meg så
mange farlige og bitre fiender, og mange har baktalt meg på grunn av dette, og
folk har kalt meg for «klokingen.» For de som står og hører på, tror bestandig at
jeg selv må ha forstand på de tingene som jeg viser at en annen ikke begriper.
Men i virkeligheten, mine tilhørere, er det nok guden som er den vise, og det
han vil si med orakelsvaret sitt, er at menneskenes visdom er lite eller intet
verdt. Og det ser ut til at det ikke egentlig er Sokrates han snakker om – han
bruker bare navnet mitt for å ta meg som eksempel, som om han ville si: «Han
er den viseste av dere, mennesker, som har forstått, liksom Sokrates, at han ikke
har noen virkelig visdom.»
Derfor er det altså at jeg fremdeles går omkring og stiller spørsmål og undersøker,
som guden byr, når det er noen jeg tror kan være vis, enten det er folk
herfra eller utenbys fra. Og når jeg kommer fram til at de ikke har noen visdom,
så beviser jeg det, for å komme guden til hjelp. All min tid har jeg brukt på
dette, slik at jeg nesten ikke har hatt noen mulighet til å drive verken med
politikk eller mine egne saker, men jeg lever i stor fattigdom på grunn av min
tjeneste for guden. (…)
Noen vil kanskje nå si: «At du ikke skammer deg, Sokrates, for at du har drevet
på med en virksomhet som nå kan komme til å koste deg livet?» I så fall ville jeg
ha rett til å svare slik: Du tar virkelig feil om du mener at et skikkelig menneske
skal gi seg til å regne ut sjansene for liv eller død, i stedet for bare å tenke på én
ting, nemlig om det man skal gjøre, er rett eller urett, og om det er et godt eller
dårlig menneskes gjerning. Etter din mening skulle man altså forakte alle de
heltene av gudeætt som gav livet sitt ved Troja, og mest av alle Tetis’ sønn. 3 Han
/ 514 /