Buddhismen og humanismen - RL-nett

har noen, og av hva slag den i så fall er, skal jeg føre fram for dere guden i Delfi1 .
Dere husker sikkert Kairefon. Han var min venn fra ungdommen av, og han var
også en venn av dere som er for folkestyret, han flyktet sammen med dere og
vendte hjem med dere. Og dere husker hvordan Kairefon var – brå og ivrig i alt
han foretok seg. En gang skjedde det at han drog til Delfi, og våget å spørre
orakelet – og husk nå hva jeg sa til dere, og begynn ikke å bråke – det han
spurte om, var om det fantes noen som var visere enn jeg. Da gav Pytia2 til svar
at ingen var visere. Og broren hans, som er til stede her, kan vitne om dette for
dere; Kairefon selv er jo død.
Husk nå på hvorfor jeg forteller dere dette: Jeg vil forklare dere hvordan
denne sladderen om meg har oppstått. Da jeg fikk høre orakelsvaret, tenkte jeg
som så: Hva kan vel guden mene, hva er det for en gåte han kommer med? Jeg
vet jo med meg selv at jeg ikke er det minste vis. Hva mener han da med å si at
jeg er den viseste? Han lyver jo ikke, det kan ikke en gud gjøre.
I lang tid kunne jeg ikke forstå hva han mente. Til slutt gikk jeg så motvillig
i gang med å prøve å finne ut av saken, på denne måten: Jeg gikk til en av dem
som hadde ord på seg for å være vis. Der, om noen steder, tenkte jeg, ville jeg få
motbevist orakelets ord, slik at jeg ville kunne si til orakelet: «Han her er visere
enn jeg, men du sa at jeg var den viseste!»
Jeg studerte så denne mannen nærmere, og diskuterte med ham. Navnet trenger
jeg ikke å si, men det var en av politikerne jeg studerte og gjorde den erfaringen
med som jeg nå skal fortelle om. Jeg kom da fram til at mannen rett nok var vis
i mange andres øyne, og aller mest i sine egne, men han var det ikke i virkeligheten.
Så prøvde jeg å vise ham at selv om han trodde at han var vis, så var han
det ikke. Men da ble både han og mange av de andre som var der, sinte på meg.
Og jeg gikk min vei og tenkte ved meg selv at jeg nok var visere enn den mannen.
Vel kan det være så at virkelig kunnskap, det er det ingen av oss to som har.
Men han innbiller seg at han vet noe uten å gjøre det, mens jeg verken vet noe
eller innbiller meg at jeg gjør det. Det ser altså ut til at jeg er lite grann visere enn
han, nettopp ved det at jeg ikke innbiller meg å vite ting jeg ikke vet.
Deretter gikk jeg til en annen, som ble regnet for å være enda visere enn den
første, og der gikk det meg på samme måte. Og så ble han sint på meg han også,
og mange andre.
Etter dette gikk jeg fra den ene til den andre, og merket med sorg og forferdelse
at folk ble sinte på meg. Men samtidig mente jeg at det var nødvendig å
sette gudens ord høyere enn alt annet. Skulle jeg finne ut av meningen med
orakelordet, var jeg nødt til å gå til alle som hadde ord på seg for å vite noe. Og
fordundre meg, atenere, jeg må si dere det som sant er, dette er det som skjedde:
De som var de mest respekterte, hadde så godt som minst å fare med, syntes jeg,
når jeg spurte dem ut, slik guden befalte meg. Men andre, som stod lavere i
anseelse, var utrustet med bedre forstand. Jeg må fortelle dere hvordan jeg
vandret omkring, så å si fra den ene prøvelsen til den neste som en annen
Herakles, alt for å finne ut om orakelordet var sant.
Etter politikerne gikk jeg til dikterne, både tragediedikterne og korsangdikterne
og de andre. Her skulle det bli avslørt, tenkte jeg, at jeg var mer uvitende enn de.
Jeg tok fram de av diktene deres som jeg syntes var mest forseggjort, og spurte
dem hva de betydde. På den måten kunne jeg også lære litt av dem, tenkte jeg.
/ 513 /