Buddhismen og humanismen - RL-nett

ydde seg så visst ikke om farer når det gjaldt å ikke finne seg i noe som var
skammelig. For den gangen han var oppsatt på å felle Hektor, sa moren, gudinnen,
til ham omtrent som så: «Min sønn, om du hevner din venn Patroklos og
feller Hektor, må du selv dø. For,» sier hun, «straks etter Hektor er det du som
står for tur.» Men selv om han hørte henne si dette, foraktet han død og fare;
mye reddere var han for å leve i skam og ikke hevne sine venner. «La meg straks
dø,» sa han, «bare jeg får straffet illgjerningsmannen, så jeg ikke blir sittende her
til spott og spe ved skipene krumme, en byrde for jorden.» Tror du kanskje han
brydde seg om død og fare?
Dette er sannheten, atenere: På den post hvor man har stilt seg fordi man
mente det var best, eller fordi man er plassert der av den som har kommandoen,
der mener jeg man skal holde stand og trosse faren, og ikke ta hensyn til
verken død eller noe annet mer enn skammen om man svikter.
Den gangen da offiserene som dere hadde valgt til å kommandere meg,
stilte meg på post, ved Potidaia, Amfipolis og Delion, 4 da holdt jeg stand der
hvor de hadde plassert meg, jeg som de andre, og trosset dødsfaren. Om jeg nå
her, hvor guden har stilt meg opp, som jeg mener og tror, for at jeg skal bruke
livet mitt til å søke etter visdom og granske meg selv og andre, skulle forlate
min post fordi jeg var redd for å dø eller for noe annet, da ville jeg oppføre meg
meningsløst. Ja, meningsløst ville det være, og da ville man sannelig med rette
kunne føre meg for domstolen og anklage meg for at jeg ikke trodde på noen
guder, for da ville jeg ha vært ulydig mot orakelet i frykt for døden, og trodd at
jeg var vis uten å være det.
For det å frykte døden, mine tilhørere, er ikke noe annet enn å tro at man
er vis uten å være det. Det er nemlig å tro at man vet noe man ikke vet. Ingen
vet jo hva døden er, om den kanskje er det største av alle goder for mennesket;
likevel frykter folk den som om de var helt sikre på at den er den største
av alle ulykker. Og er da ikke dette en uvitenhet å skamme seg over, å mene å
vite noe man ikke vet? Her kan det nok også være at jeg skiller meg fra folk
flest, og om det nå faktisk skulle være noen måte jeg var visere enn en annen
på, så måtte det være i det at jeg ikke vet noen ting om hvordan det er i
dødsriket, og heller ikke innbiller meg at jeg vet det. Men at det er galt og
skammelig å gjøre urett og være ulydig mot den som står over en, enten det
er en gud eller et menneske, det vet jeg. Og aldri vil jeg gjøre ting som jeg er
sikker på er onde, mens jeg er redd for eller flykter fra ting som jeg ikke vet
om de kanskje er gode.
Sett nå at dere frifinner meg og ikke hører på Anytos, 5 som har sagt at enten
skulle jeg ikke ha vært stilt for retten her i det hele tatt, eller så, når jeg først er
blitt det, er det helt nødvendig at jeg dømmes til døden. For om jeg ble frikjent,
hevdet han, så skulle sønnene deres drive på med det de lærer av Sokrates, og
bli fordervet tvers igjennom. Sett nå videre at dere sier til meg: «Sokrates, vi er
ikke blitt overbevist av Anytos, så vi frifinner deg, men på én betingelse: at du
slutter med denne utspørringen og filosoferingen din. Om vi tar deg i den slags
igjen, må du dø.» Om dere altså frifant meg på den betingelsen, da ville jeg
svare dere slik: Atenere, jeg respekterer og er glad i dere. Men jeg vil adlyde
guden mer enn dere, og så lenge jeg lever og har krefter, vil jeg ikke holde opp
med å filosofere og formane og vise dere til rette, og si som jeg pleier til alle jeg
/ 515 /