Buddhismen og humanismen - RL-nett

V ISAKA I THAILAND
Under Visaka Bucha18 gjør folk fortjenstfulle handlinger ved å bringe mat til
munkene i tempelet om morgenen. Som på andre buddhistiske høytidsdager
begynner kveldsseremoniene med en preken som er laget til denne dagen.
Både munker og de som deltar i tilbedelsen, går så med solen rundt helligdommen
tre ganger, slik tradisjonen tilsier, med lotusknopper, vokslys og røkelsespinner
i hendene som er løftet i hengivelse. Dette ritualet, som på thai heter
wien tien, eller «»rundgang med lyset», fikk navnet fra denne rundgangen med
vokslys rundt helligdommen, og det betraktes som en handling som gir stor
religiøs fortjeneste. Som regel går man rundt på utsiden av ordinasjonshallen
eller forsamlingshallen i tempelet, en sjelden gang inne. Men man kan også gå
rundt en stupa eller et stort buddhabilde. Etter denne rundgangen vender folk
tilbake til tilbedelseshallen, noen fremdeles med brennende lys i hendene, og
lytter til resitasjoner om Buddhas liv og lære. Etter som lysene langsomt slokner
og hallen blir stummende mørk, synger fem munker visakamessen – inkludert
en bønn laget av Kong Mongkut – og på denne måten avslutter messen for
denne viktige høytidsdagen.
Etter Ruth Gerson, Traditional Festivals in Thailand
V ULAN – ULLAMBANA – URABON/ BON – FESTEN FOR DE DØDE
Den 15. juli er, nest etter feiringen av Buddhas fødselsdag i mai, den viktigste høytiden i
vietnamesisk buddhisme. Den heter vulan i Vietnam, etter sanskritordet ullambana, som er en
minnehøytid for å redde døde sjeler fra pinen i de dødes verden. Bakgrunnen for denne
tradisjonen er beretningen om Maudgalyayana, en av Buddhas disipler, som i et syn hadde
sett sin døde mor pines som sulten ånd (se side 456-457). For å redde henne hengav han seg
til åndelige øvelser i tre måneder fra midten av april til midten av juli og avsluttet det hele med
å bære frem rikelige gaver av mat og drikke til munkene. På den måten ble moren reddet fra
pinen.
I Vietnam avslutter vulan en tre måneder lang periode der munkene har vært opptatt av
meditasjon og studier. Etter forbilde av beretningen om Maudgalyayana ofrer de all den
åndelige fortjenesten i denne perioden til beste for sine egne og andres foreldre. Da bærer de
også frem bønner for alle som lider i denne og andre verdener, for dem som er i helvete, for
hungrige ånder og dyr. Samtidig med munkenes og nonnenes feiring er det vanlig at lekfolk
kommer til templene med sine gaver av blomster, røkelse og vokslys og ber for sine foreldre
og forfedre. Mange lekfolk inviterer også munkene til å holde messer for de døde i hjemmene.
I Japan kalles ullambana for bon eller urabon, som regnes for den viktigste buddhistiske
høytiden i året. De fleste japanere reiser da til sine hjemsteder for å være sammen med
familien når de dødes ånder vender tilbake. Et åndealter blir gjort i stand, bål eller lanterner
blir tent som «velkomstild» for å vise veien, og gaver bæres frem på husalteret. En viktig del av
feiringen er den såkalte bon-dansen, som opprinnelig var tenkt som velkomst og farvel for de
døde. I tre dager feirer man deres nærvær før de sendes tilbake til de dødes verden, ofte
symbolisert ved lanterner på små båter som settes ut i elven eller på havet.
/ 491 /