Buddhismen og humanismen - RL-nett

ligheten kun vår fattige forestillingsevne. Derfor behøver jeg kanskje ikke kaste
bort mer tid på argumentet om den første årsak. (…)
Det neste skrittet i denne prosessen fører oss til argumentet om hensiktsmessigheten
i tilværelsen. Dere kjenner alle dette argumentet: at alt i verden er skapt
nettopp slik for at vi kan opprettholde livet på jorden, og hvis verden var aldri
så lite annerledes, ville vi ikke kunnet leve der. Det er argumentet ut fra hensiktsmessigheten.
Det kan iblant anta en noe besynderlig form; for eksempel har
det vært påstått at kaniner har hvit hale for at det skal være lett å skyte dem. Jeg
vet ikke hvordan kaninene ser på denne formen for bevisførsel. Det er et argument
det faller lett å parodiere. Dere kjenner sikkert til Voltaires bemerkning om
at nesen er formet som den er, for at brillene skal passe. Den slags parodier har
vist seg å ikke skyte så langt over målet som man trodde i det attende århundre,
fordi vi etter Darwin forstår mye mer om hvordan levende vesener er tilpasset
sitt miljø. Det er ikke miljøet som er skapt for å passe for dem, men de som har
utviklet seg for å passe til miljøet, og det er grunnlaget for tilpasning. Det finnes
ikke belegg for at det har noe med hensiktsmessighet å gjøre.
Når man ser nærmere på dette gudsbeviset ut fra hensiktsmessighet, er det
forbløffende at folk kan tro at denne verden, med alt som finnes i den, med alle
dens mangler, skulle være det beste som allmakten og allvitenheten har skullet
kunne frambringe på millioner av år. Jeg kan rett og slett ikke tro det. Tror dere
at hvis dere var gitt allmakt og allvitenhet og millioner av år til å gjøre verden
fullkommen – skulle dere ikke kunne produsere noe bedre enn Ku Klux Klan
eller fascistene? Hvis vi dessuten aksepterer de alminnelige vitenskapelige lover,
må vi regne med at menneskelig liv og liv i alminnelighet på denne kloden kommer
til å dø ut med tiden; det er bare et stadium i solsystemets forfall. På et visst stadium
i forfallet får man de og de temperaturforhold og annet som er gunstig for protoplasma,
og så har man liv en kort stund i hele solsystemets levetid. På månen
ser vi en tilstand lignende den jorden nærmer seg – noe dødt, kaldt og livløst.
Det blir fortalt meg at denne typen synspunkter er deprimerende, og folk kan
si at hvis de skulle trodd på dette, kunne de ikke fortsette å leve. Ikke tro på det;
det er bare sludder. Det er ingen som går rundt og virkelig bekymrer seg for hva
som kommer til å skje om millioner av år. De bedrar seg selv om de tror at de
er bekymret for det. Det som virkelig bekymrer dem, er noe mye mer hverdagslig,
eller kanskje det simpelthen er spørsmål om dårlig fordøyelse; det er ingen
som er blitt alvorlig bekymret ved tanken på noe som skal komme til å skje om
millioner av år. Så selv om det naturligvis er trist å tenke på at livet kommer til
å dø ut, tjener det ikke til å gjøre livet ulykkelig – vi kan i hvert fall si det slik,
skjønt iblant når jeg tenker over hva folk kan gjøre med livet sitt, synes jeg snarere
det er en trøst; det får en bare til å rette oppmerksomheten mot andre ting.
En fri manns tro
Dr. Faust fikk i sitt studerkammer historien om skapelsen fortalt på følgende
måte av Mefistofeles:
Den endeløse lovsangen fra englekorene var begynt å bli trøttende, for hadde han ikke fortjent
lovprisningen deres når alt kom til stykket? Hadde han ikke gitt dem glede uten ende? Ville det
/ 530 /