Buddhismen og humanismen - RL-nett

Side 525: René Magritte:
Uventet svar, 1933.
noen informasjon om de spørsmål som de religiøse læresetninger finner det så
enkelt å svare på. Det ville være helt forkastelig om man etter eget forgodtbefinnende
og ut fra personlig skjønn skulle erklære den ene eller den andre delen av det
religiøse systemet for mer eller mindre akseptabel. Til det er disse spørsmålene
for betydningsfulle; man kunne være fristet til å si: for hellige.
På dette punktet må man være forberedt på en innvending: «Men hvis selv
innbitte skeptikere innrømmer at religionens påstander ikke kan motbevises av
fornuften, hvorfor skulle jeg da ikke tro på dem, siden det er så mye som taler
for dem – tradisjon, forståelse mellom menneskene og all den trøst de gir?» Ja,
hvorfor ikke? Akkurat som ingen kan tvinges til tro, kan heller ingen tvinges til
vantro. Men la oss ikke slå oss til ro med det selvbedraget at slike argumenter
leder oss inn på riktig tankegang. Hvis uttrykket «dårlig unnskyldning» noen
gang var på sin plass, så måtte det være her. Uvitenhet er uvitenhet. Man kan
ikke ut fra den utlede noen rett til å tro noe som helst. Intet fornuftig menneske
ville i andre sammenhenger te seg så uansvarlig eller si seg tilfreds med så svake
begrunnelser for sine meninger og standpunkter. Det er bare i de høyeste og
helligste anliggender at man tillater seg det. I virkeligheten er dette bare forsøk
på å narre seg selv og andre til å tro at man fremdeles har et nært forhold til
religionen, når man egentlig for lenge siden har løsrevet seg fra den. Når det
gjelder religiøse spørsmål, gjør folk seg skyldig i alle tenkelige former for uærlighet
og intellektuelle forseelser. Filosofer strekker ordenes betydning til det
knapt blir noe igjen av deres opprinnelige mening. De bruker navnet «Gud» om
en eller annen vag abstraksjon som de selv har skapt seg. Dermed kan de stå
fram for all verden som deister, som mennesker som tror på Gud, og de kan til
og med skryte av at de har erkjent et høyere og renere gudsbegrep, til tross for
at deres Gud nå bare er en substansløs skygge og ikke lenger den mektige personligheten
som han er i de religiøse doktriner. Kritikere fortsetter med å beskrive
som «dypt religiøs» enhver som erkjenner at han føler menneskets ubetydelighet
og maktesløshet i møte med universet, selv om det som utgjør religiøsitetens
vesen ikke er denne følelsen, men først det som kommer etterpå, nemlig den
påfølgende reaksjonen, som søker et botemiddel mot denne følelsen. Den som
ikke går videre, men ydmykt finner seg i den lille rollen som menneskene spiller
i den store verden, han er tvert imot ikke-religiøs i ordets sanneste forstand.
Det er ikke planen med denne undersøkelsen å ta stilling til sannhetsverdien
i de religiøse læresetningene. Det er nok for oss at vi har erkjent at de
er illusjoner i sin psykologiske natur. Men det er ingen grunn til å skjule det
faktum at denne oppdagelsen også har sterk innflytelse på vår holdning til
dette spørsmålet, som for mange må framstå som det viktigste av alle. Vi vet
omtrent i hvilke perioder og av hva slags mennesker de religiøse læresetningene
er blitt skapt. Hvis vi i tillegg finner ut hvilke motiver det skjedde ut fra, vil
vårt syn på religionsproblemet forskyve seg merkbart. Da vil vi si til oss selv at
det hadde vært fint om det fantes en Gud som hadde skapt verden, og som var
vårt vennligsinnede forsyn, og at det hadde vært fint om det fantes en moralsk
orden i universet og et liv etter dette. Men det er en meget påfallende kjensgjerning
at alt dette er nøyaktig slik som vi nødvendigvis vil måtte ønske oss det.
Og det ville være enda mer merkverdig om det skulle ha lykkes våre stakkars
uvitende og ufrie forfedre å løse alle disse vanskelige verdensgåtene.
/ 524 /