Buddhismen og humanismen - RL-nett

gave til enhver tid og på beste måte å bringe til utfoldelse slektslinjens skjulte
anlegg og muligheter. (…)
Individene er altså, hver innenfor sin slekt, livets representanter og bærere. De
blomstrer opp omkring sin slektslinje i en kort generasjon, likesom plantene
hvert år vokser fram fra en rotstokk som selv stadig fortsetter sin vekst. De har
sin betydning som ledd i slektens kjede, og deres oppgave er det, innen sin
levetid best mulig å gjøre bruk av dennes anlegg og evner, samtidig som de
også hver for seg er bærere av sin slektlinjes arvegods, som uskadet skal føres
videre gjennom kommende generasjoner.
Alderdom og død følger som naturlige ledd i hvert enkelt individs livsløp,
på samme måte som også plantene visner når deres blomstringstid er forbi.
Individene har da gjort sin gjerning, og deres liv er slutt. Men har det lykkes
dem under sin levetid å gjennomføre den naturlige etikks mål, å leve opp til det
beste i sin egen natur, da vil deres liv utvilsomt ha satt spor som lever videre
etter dem, både blant deres medmennesker og i den slekt de tilhører.
A NDERS WYLLER: «KAMPEN OM MENNESKET»
Anders Wyller (1903-1940) var en av de mest markante representantene for en kristen humanisme
i Norge i mellomkrigstiden, en humanisme som ønsket å være teosentrisk mer enn
antroposentrisk. Wyller var særlig påvirket av fransk åndsliv, blant annet av den kjente
humanistiske filosofen Jacques Maritain, men også av forfatteren Paul Claudel, som han skrev
sin doktoravhandling om. Sammen med Kristian Schjelderup grunnla Wyller i 1939 Nansenskolen,
som et norsk humanistisk akademi.
Den teksten vi har tatt med, er hentet fra en artikkel utgitt i tidsskriftet Fritt Ord sommeren
1938, gjengitt i boka Kjempende Humanisme. Taler og artikler, Oslo 1947.
Dette har vært kampen om mennesket på europeisk grunn i mer enn to tusen
år: å vekke hos alle erkjennelsen av at mennesket er mer enn primitiv materie,
at mennesket er av ånd, at det eier en uavhendelig individualitet, et ensomt jeg,
skapt allikevel til samfunn for at hver enkelt kan virkeliggjøre seg selv hen mot
et mål hvor ingen stenges ute.
Denne Europas kamp er humanismens kamp. Begrepet humanisme er på
sett og vis et tåkete og flertydig begrep. Men som en sammenfattende betegnelse
for den europeiske kulturkamp fra antikken frem til i dag kjennetegnes
humanismen av sin lidenskap for helheten og nyansen i det menneskelige. Det
hele menneske og det enkelte menneske, den hele menneskehet og det hele
livsinnhold.
Den europeiske humanisme er grunnlaget for alt vi har virkeliggjort av godt
i Europa. Den er vilkåret for det vi har nådd av nasjonal frihet, sosial rettferd, og
– av forsøk på internasjonal fred. Den er selve innholdet i en kultur som går
bakover så langt vår historie rekker, og som med hele sin tyngde hviler på to
søyler, på to grunnord, den ene med rot i Hellas: «Menneske kjenn deg selv»,
det har friheten og sannheten til forutsetning og følge. Det annet med rot i
Jødeland: «Menneske, glem deg selv», og dets innhold er kjærligheten.
/ 543 /