Hele bladet - Fidelity

med et kremlag av musikere. Eivind Aarseth og
Gjermund Silset med flere er trygt plassert i Rainbow
Studios. Resultatet er bemerkelsesverdig av flere
grunner. Å forholde seg til et språk jeg ikke skjønner
noe av gjør at dette blir en slags Mari Boine-utgivelse
–dog med arabiske og ikke samiske tekster.
Det er også oppsiktsvekkende hvilken kvalitet som
kommer ut av dette musikalske møtet – og et
knippe sanger fra en kultur- og kulturarv jeg ikke
kjenner særlig godt. I tillegg synger Rim Banna
svært spennende og uttrykksfullt.
Kjærlighetssangene fra Palestina har her fått en
ytterst lekker og tilgjengelig innpakning – som jeg simpelthen
faller for. I mine ører låter dette friskt, spennende,
fremmed og ikke minst lydmessig på høyden.
Det er tid for å kaste alle hemninger over bord og
nyte denne platen som kommer seilende til oss langveisfra
– men nærfra!
Internasjonal avdeling …
"Book of lightning"
The Waterboys (Universal)
Jeg trodde Mike Scott og Waterboys var et
avsluttet kapittel for min del. "Fishermans
Blues" – var og er fortsatt deres mesterverk.
Men nå er de altså ute med en ny plate, som
jeg har betydelig sans for. Riktignok mangler denne
utgivelsen mye i forhold til den intuitive og nesten
overveldende kreative stemningen fra Fiskerens
blues. Det starter friskt med en nokså straight rockelåt,
som av alle ting innholder noen sekvenser
retro-synth klippet rett ut av syttitallet. Det fortsetter
tøft og røft i låt nummer to – og en kan bli
skeptisk – dog uten grunn. For uttrykket i de
neste låtene er variert – og mer klassiske
Waterboys. I det hele tatt handler denne utgivelsen
om et band og en artist som har utviklet
seg videre. Det tradisjonelle får følge av nye impulser og
retninger som gjør "Book of Lightening" til en av de
platene jeg kommer til å høre mye på i tida og årene
som kommer. Så bra synes jeg dette er!
"Dylanesque"
Bryan Ferry (Virgin)
Det er tragisk, men da Bryan Ferry spilte i
Frognerparken så sovna jeg på plenen. Konserten
var forutsigbar, kjedelig, søvndyssende … men
andre ga konserten god kritikk… Hva hadde de
spist? Hva nå – når den plastiske og fargelagte
Bryan Ferry gir seg i kast med Bob Dylans katalog?
Det er i og for seg ikke nytt fra den kanten.
Bryan Ferry har laget enkelte gode cover-versjoner
av Dylansanger før – men en hel plate?
Han kommer greit fra det – men heller ikke mer. En
utgivelse som dette står og faller på om artisten er i
stand til å distansere seg fra originalen og å tilføre
nye dimensjoner til stoffet. Det gjør egentlig ikke
Ferry. Det han byr på er sin egen stemme som
både er uttrykksfull og spennende.
Arrangementene er straighte og trygge. Musikken
er dyktig utført og det gjør at helheten blir ivaretett.
At prosjektet ikke kræsjer, skyldes nok mye
at det tekstmessige og musikalske fundamentet
er så solid – at det overlever i kraft av seg selv.
"Dylanesque" er en plate, som ikke hever
Dylans sanger til nye høyder – eller som tilfører
nye dimensjoner. Men den er behagelig,
vakker og den står greit på egne bein og er
absolutt verdt å eie.
Absolutte klassikere
Erotisk svalganger
Når jeg skanner cd-hyllene på leting etter glemte
klassikere, så er det i alle fall en cd jeg har spilt
altfor lite de siste årene. Utgangspunktet er en av
verdenshistoriens mest erotiske tekster – sakset fra
en bok mange hevder både er fylt av synd
og skam – og som i sin natur er menneskefiendtlig.
Jeg deler ikke den oppfatningen.
Bibelens Salomos Høysang er en fantastisk
tekst – og kan kvinner og erotikk beskrives
bedre enn her - både i hentydninger og direkte
tale? Denne teksten er utgangspunktet for
Ketil Bjørnstads musikk og tilrettelegging.
Mindre erotikk blir det ikke av at Nordens
drømmekvinne over alle Lill Lindfors har den
kvinnelige hovedrollen. Med sin lett mørke, forføreriske
og mystisk stemme tilfører hun
kvinnelig erotikk så det holder. Når den
ungdommelig Tommy Nilsson med testosteron
og utstråling ivaretar den mannlige
hovedrollen, så kunne knapt resultatet bli
annet enn magisk. Det ble det. Utgivelsen er
en reise i erotikk og kvalitetsmusikk, som sammen
med en usedvanlig god lydmessig produksjon
gjør dette til et komplett og fullendt verk.
Spill den, nyt den og praktiser! For nå er det vår!
God lyd er god lyd
Det finnes så mange fantastisk artister - som vi
egentlig aldri har hørt i detalj. Og det finnes artister
det er mulig å høre til tross for at de spilte inn
musikk for snart femti år siden. Det finnes mye lurvete,
men spennende musikk med dårlig lyd
og håpløs produksjon – som likevel gir
mening. Og så finnes det noen få nesten
perfekte innspillinger fra samme tidsperiode.
Jeg vet ikke helt hvordan det ble mulig, men
Muddy Waters "Folk Singer" i "Original
Master Recording"-tapning er intet mindre enn
et lydmessig og musikalsk nesten perfekt dokument.
Mannen spiller med en gruppe musikere i
en hel-akustisk setting. Musikken er behagelig
tilbakelent med enkle, men dog så sofistikerte
arrangementer. Det svinger! Det er dynamisk!
Det er røft og tøft! Lyden er et kapittel
for seg. Her kan en høre alt, strekk og
klimpring på strenger, klang og overtoner.
Perspektivet er ufattelig – med et knippe
musikere punktlig plassert i et utstrakt og kanskje
litt overdimensjonert lydbilde. Men hva
gjør vel det? Dette er et musikalsk og lydmessig
mesterverk, som kommer til å bli stående
som en av de beste og mest spektakulære utgivelsene
i min platesamling – mest på grunn av
musikken – men også på grunn av lyden! Helt,
helt, helt magisk!
3/2007
53