You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Plateanmeldelser:<br />
Blått & rått<br />
Eric Bibb: Diamond days<br />
Telarc Blues<br />
Atter en gang ønskes vi mildt velkommmen inn i<br />
Eric Bibbs avslappede musikalske univers. Jeg<br />
må innrømme at jeg stadig er en tviler hva<br />
angår hans evne til fornyelse. Men uansett er<br />
dete en vidunderlig skive isolert sett. Han fortsetter<br />
sin smule utvikling i retning av et visst<br />
arrangement i tillegg til sine vare gitartoner, og<br />
rett skal være rett; denne gangen er det særdeles<br />
vellykket. Her finnes til og med trommer!<br />
Små triller lurer i bakgrunn og forgrunn over<br />
hele skiva, og lyden er upåklagelig<br />
Audioquest’sk hele veien. Virkeligheten er en<br />
gang sånn at Aq er betydelig flinkere på akustisk<br />
musikk enn elektrisk, bare for å ha det<br />
klart.<br />
Bibb synger med innlevelse og eleganse, han<br />
blir eldre og mer dreven for hver skive. Faren<br />
med en artist som Bibb er den han deler med<br />
J.J Cale, for eksempel; hvor skal han gå herfra?<br />
Bibb ser ut til å gå forsiktig mot et litt mer<br />
arrangert uttrykk som nevnt, jeg mener han kler<br />
det. Låter som "So Glad" med så vel blåsere<br />
som orgel og elgitar blir jo bare vakre i all sin<br />
elegante stilrenhet. Mens "Storybook Hero" får<br />
stå som representant på de små fiffige triller;<br />
her lurer et fransk accordion og en banjo i bakgrunnen<br />
og spriter opp en god, men rimelig<br />
standard Bibb-låt.<br />
Det aller meste av materialet er Bibbs eget,<br />
rett nok har han med en trad pluss Dylans<br />
"Buckets of rain" en låt jeg ikke føler han tilfører<br />
mye spenning til, i grunn. Derimot tifører<br />
han en del moro ved at han har et par "hemmelige"<br />
bonusspor i form av en film fra et<br />
besøk på en gitarsjappe i Paris, samt en låt som<br />
ligger på videodelen av plata. Jo da, Bibb leverer<br />
varene, fansen vil sikkert oppleve denne<br />
skiva som en av hans beste. For deg som er nysgjerrig<br />
på tilbakelente, akustiske blåtoner, er<br />
denne skiva snill og herlig fra start til mål. Det<br />
er pent, pent, pent og pent, men forvent ingen<br />
overraskelser!<br />
54<br />
3/2007<br />
Sue Foley, Deborah Coleman,<br />
Roxanne Potvin: Time bomb<br />
Ruf records<br />
Tja… Kan egentlig kvinner spille blues? Jo,<br />
noen kan. Men jeg skal tømme litt mer bensin<br />
på bålet ved å hevde at følelser; det er noe<br />
menn har, og kvinner prater om. Her prater<br />
disse tre kvinnene som best de kan om blå<br />
følelser, det ender opp som rimelig dyktig bluesrock<br />
uten sting og emosjoner. Det skal rett nok<br />
innrømmes at jeg bare elsker Sue Foleys nebbete,<br />
frekke måte å fremføre tekster på. Det gir<br />
meg et realt koick i det øyeblikket hun rister på<br />
sitt røde hår og griper om mikken (ja, med<br />
M…!) med sine elegante gitarfingre. Sue Foley<br />
er for øvrig kvinnen bak de fleste originale låten<br />
på denne skiva, og jeg våger påstanden om at<br />
uten denne energibomba hadde denne CD’n<br />
fort forsvunnet i forglemmelsens mørke. Men<br />
Foley er altså her, ergo er skiva verdt både 2 og<br />
3 gjennomspillinger.<br />
Kompet er stødig, låtene brukbare, lyden midt<br />
på treet, og her har vi vel sånn ca oppsummert<br />
alt denne skiva dreier seg om. Det er Sue Foley<br />
som trekker opp, personlig ville jeg kjøpt skiva<br />
bare på grunn av hennes tre låter (de tre hun<br />
synger på, altså), og de resterende tar jeg med<br />
som greit fyllstoff. Og når vi må føle noe, får vi<br />
finne fram mannfolkblues. Guy. Trout. Beard. Så<br />
får vi la kvinnfolka prate. Det er de gode på.<br />
Bojan Z: Xenophonia<br />
Label Bleu<br />
Denne kanonanden av en CD er resultatet av<br />
den bosniske musikeren Bojan Zulfikarpasic’s<br />
kreative hjerne, og all denne kreativitetn gjør<br />
det litt vanskelig å beskrive resultatet. Men jeg<br />
skal nå forsøke, i det minste!<br />
Bojan Z flyttet bra Beograd til Frankrike som<br />
20-åring på 80-tallet, og har siden da bygget<br />
seg et navn på de franske jazz-scener. Men å<br />
båse mannen som "jazz" blir kort sagt for sne-<br />
av Håkon Rognlien<br />
Haakon.rognlien@c2i.net<br />
vert. Når dette er sagt, vil jeg allikevel skynde<br />
meg å si fra om at det kan lønne seg å ha sinnet<br />
åpent for et visst innslag av frijazz før du<br />
handler inn denne skiva. På den annen side<br />
hører jeg inspirasjoner fra så å si alt som kryper<br />
og går av musikere der ute, og det er deilig å<br />
nikke gjenkjennende til Zeppelinstrofer,<br />
Purpleklanger, Bowielåter,<br />
Zappainspirasjoner….., ja du skjønner sikkert.<br />
Bojan Z har klassisk utdannelse, men denne<br />
skinner i liten grad gjennom i denne produskjonen.Det<br />
er i utgangspunktet jazz, men som<br />
nevnt med mange inspirasjoner fra start til mål.<br />
Allerede fra åpningssporet blir det også tindrende<br />
klart at vi har å gjøre med en strålende<br />
innspilling, noe som da også bidrar til å understreke<br />
denne skivas totale kvaliteter. I all hovedsak<br />
blir dette spilt av en trio, men de har med<br />
seg noe som kalles Kaval (og som vel må være<br />
et Bulgarsl blåseinstrument, så vidt jeg kan<br />
finne ut) på et par låter, samt en liten vokalintro<br />
på en låt. Ellers hører vi altså en ren instrumental.<br />
Men FOR en instrumental! Bojan Z trakterer<br />
selv piano, Fender Rhodes og xenophone (nettsøk<br />
ga meg omsider svar på hva dette er; kort<br />
sagt et slags metallisk keyboard), Remi Vignolo<br />
akustisk bass, og for å sette takten har han<br />
med seg to forskjellige trommeslagere som dog<br />
ikke spiller samtidig.<br />
Låtene er rytmiske og drivende, de spenner<br />
fra sløy dvelende jazz, via enda sløyere blues<br />
(ja, låta "Xeno blue" er et klart alibi for å skrive<br />
om denne skiva under Blått & rått!) og helt<br />
over på en herlig variasjon over David Bowies<br />
låt "Ashes to ashes". Og alt bærer så det er en<br />
fryd for sjel og legeme, bare for å ha det sagt.<br />
Om dere ikke har fattet det: Denne skiva er<br />
kort sagt helt herlig! Dynamisk og levende driver<br />
den deg fra skanse til skanse. Her er inngangsbilletten<br />
om du vil lære å digge jazz av<br />
den utfordrende sorten!
Change language