You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Grant-Lee Phillips<br />
Strangelet<br />
COOKCD406<br />
Det amerikanske bandet Grant Lee Buffalo slo<br />
igjennom med et brak i 1993 med albumet<br />
"Fuzzy", som i likhet med oppfølgeren "Mighty<br />
Joe Moon " fra året etter solgte i store opplag.<br />
I 1995 ble frontmannen Grant-Lee Phillips kåret<br />
til årets beste mannlige vokalist i musikkmagasinet<br />
Rolling Stone. Bandet spilte på de store<br />
musikkfestivalene i Europa, og turnerte hjemlandet<br />
sammen med storheter som Pearl Jam,<br />
REM og Smashing Pumpkins. Altså nittitallets<br />
elitedivisjon, hva kommersiell suksess angår.<br />
Buffalo-idyllen varte frem til 1999, da en del<br />
interne stridigheter og omfattende utskifting av<br />
nøkkelpersoner hos giganten Warner Brothers<br />
førte til at Grant-Lee bestemte seg for å gå<br />
solo. Riktignok uten at bandet ble formelt oppløst.<br />
Nå er Phillips klar med sitt femte soloalbum,<br />
denne gang på lille Magnetic Field, distribuert<br />
gjennom britiske Cooking Vinyl. Sentrale<br />
medaktører på "Strangelet" er trommeslager<br />
Bill Rieflin og REM's gitarist Peter Buck. Tittelen<br />
henspeiler en skummel atomisk materie - riktignok<br />
bare påvist i teorien - som i teorien vil<br />
kunne fortære planeten vår i et eneste stort<br />
jafs. Da er det kanskje godt å vite at min EMC1<br />
fortsatt står uskadet på sin vanlige plass i stereohyllen,<br />
selv etter flere omganger med<br />
"Strangelet".<br />
Egentlig åpner det hele i relativt velkjente,<br />
kassegitarvennlige Phillips-former med<br />
"Runaway" og "Soul Asylum".<br />
Sistnevnte en mulig radiohit. Pent<br />
og pyntelig går også for seg i<br />
"Fountain of Youth", før vi plutselig<br />
får en tydelig T-Rex inspirert<br />
"Hidden Hand". Bolan er forøvrig<br />
minst like tilstedeværende i "Raise<br />
the Spirit". I "Dream in Color" er<br />
det plent umulig å holde assosiasjoner<br />
til Beatles på avstand. I det hele<br />
tatt er dette et album hvor Phillips'<br />
egne inspirasjonskilder kommer tydelig<br />
til overflaten uten at han mister<br />
sitt eget særpreg. Phillips har så definitivt<br />
forsatt øre for den enkle og<br />
gode melodien, og med bidrag fra<br />
strykerkvartetten The Section Quartet blir<br />
"Strangelet" tidvis en svært så estetisk<br />
opplevelse.<br />
Brett Anderson<br />
Brett Anderson<br />
LCD1801<br />
Den tidligere frontmannen i kraftpopbandet<br />
Suede er klar med et selvtitulert<br />
soloalbum. Verket består av elleve kutt,<br />
hvor Anderson har skrevet tre helt på<br />
egenhånd. De resterende åtte er skrevet<br />
i nært samarbeid med den<br />
Londonbaserte produsenten Fred Ball,<br />
som opprinnelig er norsk. Tospannet er<br />
selv ansvarlige for produksjonen.<br />
Låtmaterialet og uttrykket generelt på dette<br />
solofremstøtet befinner seg egentlig ikke altfor<br />
langt unna det Anderson har gjort tidligere,<br />
men vi aner konturene av en mer voksen og<br />
reflekterende herre nå. Litt mer dempet er det<br />
nok på mange måter. Kanskje til og med litt<br />
pessimistisk med et åpningsspor som singlekuttet<br />
"Love Is Dead". En klassisk poprockballade<br />
med smakfullt strykerarrangement. Det dempes<br />
enda et solid hakk nedover med "One Lazy<br />
Morning", før formene hardner betraktelig til<br />
med den mørke og styggvakre "Dust And<br />
Rain".<br />
Sett under ett er hele albumet holdt i relativt<br />
mørke og dempede klangfarger. Produksjonen<br />
er tidvis storslagent, uten å bli pompøst, og<br />
med en litt god, gammeldags "analog" felling.<br />
Trommene er holdt litt myke og nedpå, ikke<br />
mikset for å få en radiovennlig boost i mellomtonespekteret<br />
slim mange moderne popplater<br />
er i dag. Anderson stemme og fraseringer kan<br />
innimellom fortsatt minne litt om David Bowie i<br />
hans yngre dager, men Andersen nærmer seg<br />
ikke det maniske slik han ofte gjorde med<br />
Suede. Derfor kan man høre "Brett Andersen"<br />
flere ganger uten å bli sliten i ørene. Faktisk har<br />
dette albumet bare vokst for hver gjennomspilling.<br />
Herrene Ball og Anderson har klart å lage<br />
en jevn og helhetlig plate uten å bli monotone<br />
eller direkte kjedelige. For undertegnede kommer<br />
høydepunktene i form av låtene "The<br />
Infinite Kiss", Colour Of The Night" og "The<br />
More We Possess The Less We Own Ourselves.<br />
Gandhi kunne ikke sagt det bedre!
Change language