You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Musikkomtaler:<br />
Skeiveskiver<br />
Steve Swallow<br />
with Robert Creely<br />
So There<br />
XtraWatt/12 1700494<br />
Et firmanavn som dette - altså XtraWatt - klinger<br />
unektelig godt i mine ører. Tydeligvis godt<br />
nok også for det betydningsfulle plateselskapet<br />
ECM, som er distributør for denne utgivelsen.<br />
Det burde være kvalitetsstempel godt nok i seg<br />
selv. Om ikke dette alene holder, kan vi tilføye at<br />
Jan Erik Kongshaug har vært lydtekniker for<br />
musikkdelen av disse innspillingene som fant<br />
sted på Kunsthøgskolen i Oslo tilbake i August<br />
2005. Altså et snaut halvår etter at Robert<br />
Creely døde i en alder av 78. Creelys vokalbidrag<br />
er så vidt jeg skjønner tatt opp i New York<br />
tilbake i 2001.<br />
Robert Creely var en betydningsfull amerikanskfødt<br />
poet med en relativt stor produksjon<br />
bak seg. På "So There" har basselegenden<br />
Steve Swallow satt musikk til noen av Creelys<br />
mest kjente dikt. Med seg til opptakene har han<br />
tatt med seg pianisten Steve Kuhn og den norske<br />
strykerkvartetten Cikada, som igjen består<br />
av tre blad Hannisdal - Henrik, Odd og Morten -<br />
samt Marek Konstantynowicz.<br />
Steve Swallow må vel innrømmes å tilhøre<br />
eliten av amerikanske jazzveteraner, og har jobbet<br />
sammen med storheter som Paul og Carla<br />
Bley, Art Farmer og Stan Getz.<br />
"So There" består av seksten kutt, hvor<br />
altså Robert Creeley leser egne dikt til Swallows<br />
jazzete improvisasjoner. Lydproduksjonen holder<br />
som ventet meget høy klasse, slik det alltid gjør<br />
med Kongshaug bak spakene. Swallows bass er<br />
potent og velartikulert og er sammen med<br />
Kuhns lekne, til tider svært tilbakelent og blåtonet<br />
pianospill de mest sentrale elementene i lydbildet.<br />
Cikada-gjengen tilfører produksjonen<br />
passelige mengder dramatikk, uten at de noen<br />
gang tar fullstendig overhånd. "So There" er en<br />
56<br />
3/2007<br />
estetisk og behagelig utgivelse, som jeg<br />
gjerne legger i spilleren når jeg føler for en<br />
stille stund for meg selv.<br />
Billy Cobham<br />
drum’n’voice 2<br />
NIC 90038<br />
De aller fleste musikkinteresserte kjenner<br />
nok til trommeslageren og orkesterlederen<br />
Billy Cobham, født i Panama 1944.<br />
Familien Cobham flyttet tre år senere til<br />
New York City. Inspirert av sine eldre fettere<br />
fattet lille William tidlig interesse for<br />
ulike perkusjonsinstrumenter, og debuterte<br />
offentlig på scene allerede som<br />
åtteåring. Siden begynnelsen av syttitallet<br />
har Cobham hatt ry som verdens<br />
ledende fusion-trommeslager, og gitt ut<br />
en lang rekke album, både på egen hånd og i<br />
konstellasjoner med nært sagt alle som har kunnet<br />
krype og gå av de største navn innen det<br />
utvidede jazzbegrep.<br />
Albumet "drum’n’voice 2" er en naturlig<br />
oppfølger til 2002-utgivelse "Drum’n’voice. All<br />
That Groove", selv om han har sluppet mer enn<br />
et halvdusin album i mellomtiden! Denne gangen<br />
har Cobham tatt med seg nye og gamle venner<br />
som Buddy Miles, Jan Hammer, Frank<br />
Gambale, Brian Auger, Airto Moreira, Dominic<br />
Miller, Jeff Berlin, Mike Lindup, John Patitucci,<br />
Guy Barker, Novecento og Lino Nicolosi.<br />
Om noen av navnene virker nye og ukjente,<br />
så er uansett ikke det kunstneriske innholdet<br />
på "drum’n’voice 2" særlig ukjent. Dette er Billy<br />
Cobham slik jeg husker ham fra glansperioden<br />
noen tiår tilbake, bare nå med enda bedre lydproduksjon.<br />
Cobham har en særdeles stødig og<br />
hardtslående spillestil, og pisker skinnet på en<br />
måte jeg ikke har sett eller hørt maken til siden<br />
jeg i vanvare forvillet meg inn i en gay-bar i<br />
Hamburg på slutten av søttitallet. Cobham selv<br />
er selvsagt det instrumentale sentrum i<br />
disse ti kuttene. Cobham er fortsatt tro<br />
mot essensen av såkalt fusion, og låter<br />
fortsatt svært funky, faktisk så funky at et<br />
av kuttene heter nettopp "Real Funk"!<br />
Som resten av albumet en like sikker vinner<br />
på dansegulvet som en på en lat sommerdag<br />
i solstolen. Feel the groove, baby!<br />
Frode Haltli<br />
Passing Images<br />
ECM 1913 9856022<br />
Frode Haltli er per definisjon tydeligvis ingen<br />
gentleman. Jeg husker i farten ikke opphavsmannen<br />
til den eneste eklatante definisjonen<br />
av hedersbetegnelsen "gentleman", men<br />
lyder uansett som følger: "En gentleman er<br />
en mann som kan spille trekkspill - men ikke<br />
gjør det"!<br />
av Jan Myrvold<br />
Frode Haltli har sine røtter et sted i de dype<br />
Finnskogene ved svenskegrensen. Han har derfor<br />
trolig ikke hatt noe egentlig valg når det<br />
gjelder valg av instrument. Haltli kan med all<br />
tydelighet spille trekkspill - eller accordion - og<br />
gjør det også. Med stil, vel å merke. Ellers ville<br />
neppe Mannfred Eicher sluppet han til på ECM.<br />
Haltli har på "Passing Images" funnet inspirasjon<br />
og tatt utgangspunkt i tradisjonell norsk<br />
folkemusikk, noe av den også med opphav fra<br />
hans egne hjemtrakter. Med seg på laget har<br />
han trompetisten Arve Henriksen, bratsjisten<br />
Garth Knox og samtidsmusiker/komponist Maja<br />
Solveig Kjelstrup Ratke som bidrar med vokale<br />
krumspring. En tilsynelatende dynamisk konstellasjon!<br />
Uttrykket på "Passing Images" er neddempet,<br />
saktegående og utrolig lyrisk og stremningsmettet.<br />
Det åpner med en variasjon over<br />
en salme komponert av Nordfjordingen Anders<br />
Hovden, som levde fra 1860 til 1943. For undertegnede<br />
er kutt fem, "Vandring", det mest<br />
familiære, og basert på Elias Akselsens versjon<br />
av "Jeg er på vandring gjennom livet", og gir<br />
samtidig assosiasjoner til Johnny Cash’ mørke<br />
utgave av "Wayfaring Stranger". Haltli gjør det<br />
faktisk enda mørkere og skumlere. Stemningen<br />
er unektelig nordisk, med noe trolsk og vakkert<br />
over seg. Lyden er som alltid på ECM-innspillinger<br />
førsteklasses, og alle instrumentene blir<br />
gjengitt med naturtro materialklang.<br />
Produsenten har klart å få frem en imponerende<br />
tredimensjonalitet i lydbildet, og alle utøverne er<br />
nydelig avstemt i forhold til hverandre.<br />
Kvartetten har fått mye rom og luft å boltre seg<br />
i, og finner på sitt halvskeive vis ny og overraskende<br />
innfallsvinkler til den sørgelig undervurderte<br />
nordiske folkemusikktradisjonen. Kanskje<br />
litt sært for den gemene hop, men undertegnede<br />
har den fullstendig bergtatt.
Change language