Den jødiske familien Glass - kapittel 1

Hadley Freeman
DEN JØDISKE
FAMILIEN GLASS
Historien og hemmelighetene
oversatt av
hilde stubhaug, mno
pax forlag, oslo, 2022

originalens tittel: house of glass. the story and secrets
of a twentieth-century jewish family
copyright © hadley freeman 2020
norsk utgave © pax forlag 2022
trykk: scandbook ab, falun
printed in sweden
isbn: 978-82-530-4301-2
utgitt med støtte fra stiftelsen fritt ord
Foto side 333 © Natasha de Betak og foto side 342 © Billy Farrell/BFA com.
Tegningen på side 284 antas å være av Pablo Picasso,
og maleriet på side 310 antas å være av René Gruau
Arthur Millers teaterstykke Broken Glass ble satt opp på
Oslo Nye teater i 1995 under tittelen Splintret glass.
Utdraget her er oversatt på nytt.
4

INNHOLD
FORORD 13
FAMILIEN GLAHS – Shtetlen 25
SØSKNENE GLASS – Innvandring 53
HENRI – Assimilering 73
JACQUES – Passivitet 93
ALEX – Trass 109
SARA – Utvandring 133
BILL – Amerika 161
HENRI OG SONIA – Angitt 183
JACQUES – Fanget 203
ALEX – Myteskaping 229
SØSKNENE – De vanlige og de usedvanlige 261
ALEX – Sosial mobilitet 285
SLUTTEN FOR GLASS-SØSKNENE 329
DE NESTE GENERASJONENE – En epilog 343
TAKK 351
NOTER 357

SLEKTSTRE
FAMILY TREE
Samuel
Rotter
= Lena
Hadassah
Rotter
= Hirsch
Ornstein
Fire Four barn, children, deriblant
Mila, including som giftet Mila, seg
med
who
Jakob/Jaques,
married
Jakob/Jacques,
og and Olga, Mila’s søsteren sister
til Mila Olga
Maurice
=
Giselle
Josek
Arnold
Alex
=
Mania
Anna
=
Samuel
Goldberg
Sarah
Armand
=
Gudy
Rosette
(senere (later
Shoshanna)
Roger
=
Renee
Helen
Philippe
Ornstein
Anne-Laurence
Goldberg

dr.
én
datter
Jehuda/
Henri
=
Sonia
Hutter
Danièle
=
Alfredo
de Betak
Alexandre
de Betak
Natasha
de Betak
Jakob/
Jacques
=
Mila
Rotter
Lily Glass
=
Viktor
Bonilla
one
daughter
Sender/Alex
(Maguy)
Sala/
Sara
=
Bill
Freiman
Ronald
Freeman
=
Helen
Richard
Freeman
=
Lynn
Gabrielle
Freeman
Hadley
Freeman
Nell
Freeman
Chaya
Rotter
Reuben
Glahs
=
Rose
=
Dr
Herman
Brenner

FAMILIEN GLAHS
Shtetlen
Det østerriksk-ungarske riket, 1900-årene
henri, jacques, alex og sara glass elsket å være franske, og
grunnen var at de ikke var franske og ikke het Henri, Jacques, Alex
og Sara Glass. De var født som Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glahs
i det som nå er Polen, men da fortsatt var Østerrike-Ungarn. Dette
skapte ytterligere forvirring angående nasjonaliteten til familien
Glass i livet og i døden: Mens han var i live, ble Alex ofte beskrevet
som «østerriker» i avisene, og i Salas dødsattest står rett og slett
«Østerrike» som fødested. Den siste opplysningen ble gjentatt av
flere av vennene hun fikk sent i livet, som fortalte meg at hun hadde
tilbrakt første del av barndommen «i Wien, tror jeg». Faktisk vokste
Sala opp over 400 kilometer fra Wien, og familien Glahs besøkte
nok aldri Østerrike i det hele tatt. De var fra Chrzanów, som en
gang var en travel markedsby, og som har fått navnet sitt, med en
minneverdig mangel på idyllisering, fra det polske ordet for pepperrot
(chrzan), en lokal spesialitet. Regionen hadde et mer elegant
navn, Galicja, og ligger helt sørvest i dagens Polen.
Chrzanów var en typisk shtetl, eller jødisk småby, på starten av
1900-tallet i Øst-Europa, en slik som er så kjent fra populærkulturen
at selv de som bodde der, beskriver den gjennom kunsten og glatter
ut virkeligheten til noe som minner om en klisjé. De svært få gangene
farmor nevnte barndommen, snakket hun om den i sammenheng
25

familien glahs
med Spelemann på taket, og ifølge selvbiografien til en fra byen som
bodde der samtidig som Glahs-søsknene, var de pittoreske sidegatene
«som dem i Chagalls malerier, fattigslige og skjeve». 7 Da jeg besøkte
Chrzanów i 2018, sammenlignet guiden min byen med dem i fortellingene
til Isaac Bashevis Singer. Men Chrzanów har sine egne unike
egenskaper som løfter den fra det typiske. Den gangen da familien
Glahs bodde der, var den kjent for de omkringliggende mørke, tette
skogene med hengebjørk, der barna gjemte seg for å unngå foreldrene
og lærerne. Byen hadde også et usedvanlig vakkert torg, med fargerike
hus og butikker omkring, som folk i mange kilometers avstand
kom til for å handle. I dag er byen mer kjent for den mer tvilsomme
egenskapen å ligge bare tjue kilometer fra Auschwitz, så nær at de
to byene regnet seg som søsterbyer.
Ingen av Glahs-søsknene snakket noen gang om barndommen,
og hvis de i det hele tatt nevnte Polen, freste de i avsky og gikk
raskt videre, noen utbrodering trengtes ikke. Siden jeg ikke hadde
personlige anekdoter å gå ut fra, tok jeg fatt i historiske dokumenter.
Hvis familien min hadde vært en av de berømte jødiske dynastiene
– som Rothschild eller Freud, eller Halberstam for den saks skyld
– ville det vært tilstrekkelig. Men det var de ikke, og slik var det
ikke. Det er ikke mange nedtegnelser i arkivene om hver enkelt av
de milliardene i Europas fortid som levde mer fattigslig, folk som
bare etterlot seg fotavtrykk i sanden som blåste vekk så snart de
var begravet; folk som i beste fall etterlot seg ubestemmelige svarthvitt-fotografier,
med tomme, alvorlige ansikter fanget i studioet
til en fotograf, der blitsen rensket ansiktene for all personlighet;
eller kanskje så vidt er nevnt i et folkeregister som myndighetene
har stuet vekk i et obskurt hvelv, og som kun beviser at de har
eksistert og ingenting annet. Disse menneskene blir av historien
bare referert til som «de fattige», «bøndene», «analfabetene», selv
om livet deres ofte forteller langt mer om tiden de levde i, enn
livet til de mer prangende familiene, som historikerne trofast nedtegner.
26

shtetlen
Faren min nevnte at grandonkel Alex en gang i 1970-årene hadde
påstått at han hadde skrevet en selvbiografi, som aldri ble utgitt.
Faren min kunne ikke huske om han noen gang hadde sett den, for
ikke å snakke om lest den. Hvis den i det hele tatt eksisterte, måtte
den for lengst ha blitt kastet, men for meg virket det mer sannsynlig
at Alex nok en gang hadde skrytt på seg noe stort – at han en
gang hadde skrevet en selvbiografi, som ingen noen gang hadde sett.
Tanken på at Alex skulle ha hatt tålmodighet til å sitte og skrive en
hel bok, virket omtrent like sannsynlig på meg som at han skulle ha
hengt med Picasso. Men en dag i 2014 sendte onkel Rich en e-post
fra Florida. Han hadde funnet Alex’ selvbiografi blant farmors eiendeler.
En uke senere kom den, en koloss av en FedEx-pakke, og inni
lå ark som ikke hadde vært rørt på minst tjue år, siden farmor døde.
Den var skrevet på fransk på løsark, og Alex hadde etter all sannsynlighet
diktert den til en assistent som hadde skrevet det inn, for
å lese den var som å høre Alex snakke, med sin barske, hverdagslige
dunk-dunk-dunk av en bevissthetsstrøm. «Jeg har fortsatt jiddisk
aksent. Jeg har aldri prøvd å bli kvitt den. Jeg elsker jiddisk. Det er
morsmålet mitt. Språket jeg snakket da jeg sultet. Da jeg kjempet
mot de hersens polakkene som ønsket meg død», skrev han på første
side. Det var som om han sto foran meg i leiligheten sin i Paris, med
en skjelvende pekefinger som han med voldsomme bevegelser støtte
mot usynlige motstandere. (Den første gangen jeg så Joe Pesci i en
film, datt jeg nesten av stolen, for hvis man bytter ut den italienske
arven med den jødiske, så ser, snakker, sprader og gestikulerer Pesci
veldig likt min grandonkel Alex.) Faren min oversatte med typisk
heltemot 250 sider av Alex’ selvbiografi for meg (jeg snakker grei
fransk, men på ingen måte bra nok til å forstå meg på slangen til
Alex med innslag av jiddisk). Men før han sendte oversettelsen tilbake
til meg, advarte han meg om at jeg burde lese med skeptisk
blikk: Alex var beryktet for sin hang til selvmytologisering, og selv
ikke de som sto ham nærmest, trodde noe særlig på det han sa om
seg selv. Selv om det var fantastisk å finne selvbiografien, forventet
27

familien glahs
jeg at det jeg kom til å få lese, var et utmattende litani over Alex’
triumfer i livet. Forundret oppdaget jeg at de første tretti sidene var
en detaljrik og tilbakeholden redegjørelse for barndommen i
Chrzanów, en tid i livet han neimen ikke snakket om med noen av
oss. Istedenfor å bare være opptatt av seg selv og det han hadde
oppnådd, skrev han kjærlige skildringer av familien sin og hva de
kjempet med. Liv som hadde ligget skjult i mørke i over hundre år,
sto plutselig i klart lys.
Det hadde bodd jøder i Chrzanów siden 1590, da byens første
jøde, en mann ved navn Yaakov, bosatte seg der. 8 Yaakov hadde
åpenbart stor innflytelse, for ved begynnelsen av 1900-tallet var mer
enn 60 prosent av innbyggerne i byen jødiske, 9 og en av de største
næringene der var framstilling av rituelle gjenstander, som toraruller
og mezuzaer. 10 Utenfor torget i byen var det 120 spesifikt jødiske
butikker, med skilter på både hebraisk og jiddisk, men det var i det
indre markedet at kvinnene kjøpte koschermat og sjal. Da Glahsbarna
ble født, hadde Chrzanów til og med en jødisk borgermester,
dr. Zygmunt Keppler, som var advokat. Fra øverste myndighet til
laveste sosiale orden var Chrzanów en jødisk by.
Dette var slutten på det som var en kort gullalderaktig tid for
jødene i det østerriksk-ungarske riket. Antisemittisme fantes så absolutt,
mest beryktet er Hilsner-saken, med en rekke rettssaker som
fant sted i 1899–1900, der det ble reist blodanklage mot en jøde,
Leopold Hilsner. Han satt fengslet i nitten år før han endelig ble
benådet. Keiser Franz Josef hadde imidlertid en forkjærlighet for
jødisk religion, og under hans styre kom de østerriksk-ungarske
jødene fram fra gettoene og tok del i samfunnet, for keiseren ga
jødene like rettigheter og finansierte jødiske institusjoner. Dette er
grunnen til at jødisk produktivitet fikk et oppsving i Østerrike-
Ungarn mellom 1848 og 1916, med folk som Theodor Herzl, Stefan
Zweig og Sigmund Freud. Det er ikke slik at jøder fra denne
generasjonen var spesielt talentfulle sammenlignet med tidligere
generasjoner, men de ble innvilget en den gang unik frihet.
28

shtetlen
Jødene i Chrzanów var stort sett fattige, men livet var bedre enn
det noen gang hadde vært eller skulle bli igjen. De hadde et vennskapelig
forhold til de katolske polakkene på landsbygda omkring,
som kom inn til byen for å gå i kirken, handle og levere barna til
skolen, der de ble undervist side om side med jødiske barn. 11
Chrzanów lå tett på trelandsgrensen mellom Russland, Tyskland og
Østerrike og ved hovedveien som forbandt Øst- og Vest-Europa,
slik at handelsmenn fra alle kanter reiste gjennom byen. Selv om det
var en særdeles jødisk by, var den altså også internasjonal, og innbyggerne
møtte stadig folk av alskens etnisiteter og nasjonaliteter. Den
gangen var det en fantastisk økonomisk fordel for byens jøder, men
snart skulle det bli skjebnesvangert for dem.
En som aldri stolte på naboene sine, var Chaya Rotter. Hun var
født i 1873 som den yngste av tre søsken, og vokste opp i Chrzanów.
Til tross for den livslange nærheten til så mange andre land snakket
hun bare jiddisk og polsk. Hun var lite interessert i å treffe noen
andre enn dem av hennes eget slag.
Den 13. mars 1898, da hun var tjuefem år, giftet hun seg med en
som tilsynelatende var som henne. Ekteskapet var arrangert av foreldrene.
Reuben Glahs var en lærd jødisk mann, han var fem år
yngre enn henne og også han fra Chrzanów. Men egentlig var de et
høyst umake par, i utseende så vel som temperament. På de svært få
fotografiene som finnes av henne, er det tydelig at hun var en stor
kvinne, kraftig heller enn tykk, med store føtter, som det ofte ble
bemerket, og et ansikt som selv ikke en poet kunne klart å skildre
som vakkert. Øynene var det mest særegne. I en journal senere i
livet ble de rett og slett beskrevet som «blå/grå», en beskrivelse som
demonstrerer enten enorm tilbakeholdenhet eller ironi fra legens
side. Faktisk gikk de i to forskjellige retninger på én gang, og dermed
så hun både sprø og vaktsom ut.
Reuben derimot var mørkhåret, sart, lavere enn Chaya og slående
kjekk, som en ung Adrien Brody. I motsetning til Chaya snakket
han mange språk flytende – tysk, polsk, russisk og jiddisk – og han
29

familien glahs
var den eneste i Chrzanów, utenom en rabbi, som kunne lese og
skrive hebraisk. Mens Chaya var tøff, praktisk og virkelysten, var
Reuben forsiktig, lærd og langsommelig. I selvbiografien sin
sammen ligner Sender – som jeg kjenner som Alex – stadig foreldrene
sine (alltid til farens fordel, uansett hvor nøytral den
beskrevne ulikheten var i utgangspunktet). Hun likte rasende diskusjoner
på torget mens hun vasket familiens tallerkener ved
bybrønnen der kvinnene samlet seg. Han foretrakk å sitte sammen
med venner på kafé og lytte og nikke og drikke kaffe. Hun var
ærgjerrig, mens Reuben mente man skulle være fornøyd med det
man hadde. Til sammen representerte de de ulike holdningene
jødene på den tiden hadde til sin plass her i verden. Skulle man
kjempe seg fram til et bedre liv enn det man var født inn i, eller
skulle man ydmykt lene seg tilbake og være takknemlig for det
man hadde fått? Chaya og Reuben løste aldri denne knuten, og
ekteskapet var alt annet enn lykkelig.
«Hun mente, helt uten grunn, at hun kom fra en høyere sosial
klasse enn ham. Det gjorde at hun behandlet faren min med en
likegyldighet. Jeg så hvor kjølig hun var. Det var vondt, for faren
min var god tvers igjennom, intelligent og med et edelt hjerte», skrev
Sender i selvbiografien, i et av mange avsnitt hvor han la ut om
morens mange feil og den fullkomne faren.
Det er usannsynlig at Chaya, som var datter av en fattig skredder,
virkelig mente at hun tilhørte en høyere sosial klasse enn noen andre,
og Senders beskyldninger sier nesten helt sikkert mer om hans
forhold til moren sin enn om Chayas forhold til Reuben. (Ironisk
nok minnet Sender i temperament og ambisjoner langt mer om
moren enn faren.) Men trolig var Reuben en skuffelse for henne.
Da de møttes, var han en kjekk mann og kjent i byen for sin intelligens,
men Chaya oppdaget snart at man ikke kan spise intelligens.
Han arbeidet iherdig fra første dag i ekteskapet, men livet ble bare
hardere for dem, for han var komplett ute av stand til å tjene penger.
Han prøvde seg som skredder, glassblåser, potetplukker, oversetter
30

shtetlen
og, til slutt, som handelsreisende selger av Singer-symaskiner. De
var fortvilt fattige, og det ble verre for hvert barn de fikk. Året etter
en dødfødsel i 1900 ble Chayas yndling Jehuda født, etterfulgt av
Jakob i 1902, Sender i 1906, en dødfødsel til, så en liten jente, Mindel,
i 1908, som døde av sykdom som liten, og til slutt Sala i 1910. I et
tiår var Chaya nærmest ustanselig gravid, og sulten.
Barnas første leveår var både vanskelige og lykkelige. De var
konstant på randen av sult, drømte om mat som ikke engang var
mulig å få kjøpt, om de hadde hatt råd til den. En dag dukket et
ostestykke opp i vinduet i en av butikkene på torget, under en
glassklokke. Barna i byen, deriblant Jakob og Sender, glodde henført
på den: Ost! Med hull i! Flere centimeter tykk! Ingen hadde noen
gang sett noe så vidunderlig før, og de så lengselsfullt på den da en
av de rike innbyggerne fra byens mest elegante gate, Aleja Henryka
(Henry-alleen), gikk inn i butikken, kjøpte den, la den i en pose og
tok den med seg hjem, uten å forære dem så mye som en smule.
Men Sender fikk tatt igjen overfor de rike naboene sine. Når han
kjente duften av deilig mat fra et av husene deres, snek han seg rundt
til baksiden, kikket inn kjøkkenvinduet og ventet til kokka forlot
rommet. Da klatret han inn, stakk en kjøttkake i lommen og sprang
inn i skogen for å spise fangsten. Moren hans, som i all hemmelighet
frydet seg over sønnens pragmatiske innstilling til livet, lot som hun
ikke la merke til fettflekkene på buksene hans.
De bodde i en forfallen bygning i en gate ved navn Kostalista.
Det var en toromsleilighet i andre etasje, så mørk at man knapt
kunne se meteren foran seg på dagtid (Chrzanów fikk ikke elektrisitet
før i 1912). Vinduene vendte ut mot en øde bakgård med ved til de
lange, harde vintrene. Leiligheten var kald, skitten og farlig, og barna,
særlig Sender, falt stadig ut av de usikrede vinduene og ned i brosteinene
med hodet først.
Til tross for sulten og nær-døden-fall var det et godt liv for barna.
Lille Sala, som var sykelig fra fødselen av, med svake lunger, var
hjemme hos moren om dagen og tilfreds med å lage mat og sy. Noen
31

familien glahs
ganger, når hun fikk lov til å gå ut, lekte hun med den pene kusinen
sin, Rose Ornstein, som var omtrent like gammel som henne, og de
to lagde dukker av klesklyper. På papiret gikk alle guttene på det
lokale gymnaset sammen med ikke-jødene på formiddagen, og deretter
på den hebraiske skolen om ettermiddagen, men det var bare
Jehuda som faktisk var til stede i timene. Han likte spesielt den
polsk-katolske læreren han hadde om formiddagen, og læreren likte
ham, han kom til og med hjem til familien til et koscher-måltid
innimellom. Jakob og Sender foretrakk derimot å løpe omkring i
gatene og spille fotball med fetterne fra Ornstein-familien, brødrene
til Rose, som var omtrent like gamle som dem. Maurice var den
eldste og derfor lederen; Josek var to år yngre enn Sender, men så
modig når det gjaldt å stjele mat, at Sender faktisk regnet ham som
sin like; så kom stille og sjenerte Arnold; og til slutt minstemann
Alex Ornstein. (I tillegg til Rose var det to Ornstein-jenter til, Anna
og Sarah.) Chayas storesøster Hadassa var mor til Ornstein-barna,
og hun fikk sju barn på ett tiår, 12 alle skjønne og enkle å ha med å
gjøre, selv om de måtte slåss om plassen rundt middagsbordet ved
hvert måltid. De bodde like rundt hjørnet for familien Glahs, i fine
Aleja Henryka, som hadde fått navnet sitt etter en omvendt jøde, 13
for faren deres, Hirch, var relativt rik. Men Sender nevner aldri noe
i selvbiografien om å ha følt seg sosialt mindreverdig eller misunnelig
på søskenbarna. Isteden beskriver han spenningen i å pile opp Aleja
Henryka med broren og fetterne, rappe med seg noen kjøttkaker på
veien med Josek og sette kursen mot bjørkeskogen der det var et
stort sandtak, et steinbrudd og en innsjø. De spiste Senders og Joseks
fangst og gjemte seg for foreldrene i timevis, fantaserte og lekte og
sparket en fotball som var en knute av filler.
Familien Glahs overholdt koscher-reglene, og hver eneste sabbat
og på helligdager gikk Ruben, som alle andre jødiske menn i
Chrzanów, til bønn i Den store synagogen like ved torget, rundt
hjørnet for huset de bodde i. De var ortodokse, men ikke ultraortodokse,
i motsetning til mange av de andre i byen, som dominerte
32

shtetlen
lokalpolitikken med sine tunge, svarte klær, lange skjegg og korketrekkere.
I de svært få fotografiene av Glahs-barna som er bevart fra
denne tiden, og som jeg fant i albumene til Sala og Henri, hadde
guttene ofte kipa på hodet, men de har ikke de lange korketrekkerne
eller tradisjonelle klær, og Sala går som regel i pene rysjekjoler, mens
Chaya aldri dekket til håret sitt, slik ultraortodokse kvinner gjør.
De levde etter jødedommen, men var ikke kontrollert av den, og
sammenlignet med mange av naboene, var de nærmest skandaløst
moderne.
Overalt i Galicja på denne tiden ble jødene stadig mer splittet i
synet på tradisjoner versus framskritt, med de tungt kledde konservative
på den ene siden og de mindre tradisjonsbundne på den andre.
De siste argumenterte for en moderne tilnærming til jødedommen,
under innflytelse av haskala, den jødiske opplysningstiden, som kom
mot slutten av 1700-tallet og framholdt at jødene skulle opprettholde
den sekulære egenarten, men også ta mer del i den moderne verden,
som ved å bruke moderne klær og gi barna en bredere anlagt utdannelse.
For dem var jødedommen en kulturell identitet i utvikling
snarere enn en restriktiv religiøs identitet. Ironisk nok skulle denne
ideologien som kjempet for integrasjon, senere bidra til sionismens
framvekst, delvis fordi mange jøder senere innså at de ble forfulgt
uansett hvor assimilert de var, slik at jødene trengte et jødisk hjemland.
Men i Østerrike-Ungarn tidlig på 1900-tallet var ideen om en
jødisk stat så langt unna at den like godt kunne vært på månen. I
og med at det var langt flere tradisjonelle jøder enn progressive i
Galicja som helhet, og Chrzanów spesielt, var hele debatten omstridt
for jødene i Chrzanów. Men Jehuda, som viste anlegg som lærd fra
tidlig alder og nok måtte ha lest om haskala, argumenterte for at
familien skulle innta en mer progressiv tilnærming til jødedommen.
I selvbiografien skriver Sender, med merkbar retrospektiv beundring
for storebroren, at han bare tolv år gammel anmodet foreldrene om
å være mindre åpenlyst jødiske og la seg assimilere bedre med tyskerne
eller polakkene – for eksempel ved å prøve å snakke deres språk mer
33

familien glahs
og ikke holde seg til jiddisk. Chaya viftet vekk sønnens forslag og
fortsatte å snakke jiddisk høyt og tydelig på torget. Reuben hadde
på lignende vis ikke mage til å gi avkall på det han mente var hans
grunnleggende identitet. Men som et slags kompromiss lot han seg
overtale til å forandre etternavnet fra Glahs til det mer vestlige Glass
– noe samtidig sterkt og skjørt, som kunne stå imot press, men like
gjerne knuses. På denne tiden var jødiske navn generelt ustadige,
omskiftelige – for dem et tegn på hvor tilpasningsdyktige de var.
Men det indikerte også hvor ustabilt livet var, og ble sett på som en
del av «rotløsheten» som snart skulle bli brukt mot dem.
Alle fire barna forgudet den milde, kjærlige faren sin, som bare én
eneste gang la hånd på en av dem. Det var da Sender (selvsagt var det
ham) fire år gammel kunngjorde, på vei til synagogen, at han ikke
trodde på Gud, og slaget som kom, var så halvhjertet at det føltes mer
som et lett lite klaps. Chaya var utvilsomt den tydeligste av foreldrene,
men det var Reubens utseende som dominerte. Jehuda, Jakob og Sala
arvet alle tre Reubens sarte, vakre framtoning. Særlig Jakob, som
Reuben hadde oppkalt etter sin høyt elskede far, 14 var så lik ham at
naboene spøkte med at de måtte ha samme fingeravtrykk. Det var
han som var mest lik faren ellers også: mild, passiv og lett å styre – når
Jakob skulket skolen, var det bare fordi Sender sa han skulle gjøre det.
Rolige og beherskede Jehuda arvet farens intellektuelle nysgjerrighet,
men var mer pålitelig og praktisk anlagt. Når det gjaldt lille Sala, var
det tydelig at faren elsket å kjøpe pene kjoler til datteren sin, mens
Chaya, etter bildene å dømme, ikke kunne ha skilt en pen kjole fra
en stygg en om den så klasket rett i fleisen på henne på markedet.
Men Reuben var alltid nøye med det ytre, selv da han måtte nøye seg
med det som nærmest måtte kalles filler. Alle Glahs-barna arvet hans
estetiske sans, og hele livet kledde de seg omhyggelig og elegant, som
en livslang demonstrasjon av kjærligheten til faren.
Det eneste barnet som lignet på og oppførte seg som Chaya, var
Sender. Ifølge familiemytene ble Sender «født i en slåsskamp», for
da han kom ut av moren, var han helt stille, så jordmoren klasket
34

shtetlen
til ham. Det var den første og siste gangen Sender tapte. Fra han var
seks år gammel, havnet han daglig i bråk på skolen. Blod og blåmerker
plaget ham ikke så lenge han vant, og han sloss alltid til han vant.
Sender ble født den 25. desember, og moren kalte ham ertende «lille
Jesus», som et stikk til den stridige personligheten hans, som var
omvendt proporsjonal med den fysiske størrelsen. I motsetning til
brødrene var Sender lav, noe han senere skulle påstå skyldtes «fattigdommen»,
selv om han aldri kom med noen forklaring på hvorfor
brødrene vokste seg godt over én åtti og var rundt tretti centimeter
høyere enn ham. Men Sender var ikke bare en stri liten slåsskjempe
– han var også en drømmer, og det han drømte om, var å komme
seg bort. Han elsket å høre faren beskrive steder han hadde lest om,
som Paris, London og Venezia, byer som var så vakre at Chrzanóws
synagoger ble som ingenting å regne, sa Reuben. Sender elsket faren
sin, men han skulle aldri bli som ham, som slavet i vei uten noen
form for anerkjennelse. Hva var vitsen med å arbeide hvis det ikke
førte til noe? Da han var åtte, var Paris langt utenfor rekkevidde, så
han planla isteden å reise til et nærmere sted som var nesten like
eksotisk: Trzebina, en by sju kilometer unna, som folk i Chrzanów
dro til når de måtte til tannlegen. Sender fortalte moren at han hadde
en fryktelig tannverk, og Chaya lot ham ta toget på egen hånd
sammen med yndlingsfetteren Josek Ornstein. Selve byen var litt av
en skuffelse, men friheten ved å reise gjorde Sender så henrykt at
han for en gangs skyld ble stum. Selv om det innebar at guttene
måtte lide seg gjennom en forferdelig smertefull tanntrekking hos
tann legen, var reisen verdt det. Så pass at de gjorde det igjen og ofret
enda en tann. Det var fortsatt verdt det.
«Det var en verden av overtro, av stridende rabbier, stridende
hasideere, med tusener av jøder, med tjue synagoger og så frisk luft.
Det hendte jeg følte at det var den karpatiske luften heller enn mat
som ga meg næring», skrev Alex senere. Men så begynte første
verdenskrig, og alt som hadde vært godt i barnas liv, ble brått veldig,
veldig vondt.
35

familien glahs
da chaya vinket farvel til ektemannen som skulle ut i krigen, må
hun ha hatt svært lite håp om å få se ham igjen. Reuben kunne ikke
engang gå opp Aleja Henryka uten å bli andpusten, og den ene
gangen han klasket til Sender, var det han heller enn Sender som
hadde grått – hvordan i all verden skulle en slik mann kunne overleve
i den østerriksk-ungarske hæren? Men som så mange jødiske
menn var Reuben dypt lojal mot keiser Franz Josef på grunn av
vennligheten han hadde vist jødene. En velutdannet mann som
Reuben må også ha vært særdeles klar over at det var i hans egen
interesse som jøde å forsvare keiseren. Så han vervet seg omtrent i
det samme landet erklærte krig mot Serbia. Men det var nok få
mindre egnede soldater enn Reuben Glass.
Chaya var nå i bunn og grunn alenemor, i en alder av førtito, med
fire barn på tretten, tolv, åtte og fire. Det var umulig for henne å ta
vare på dem alene. Storesøster Hadassa var travel nok med sine egne
sju unger, og broren Samuel hadde fire, han også. Nei, hun måtte ha
en mann til å ta over husholdet, en som kunne passe på familien og
henne. Hun trengte ikke gå langt for å finne akkurat den hun trengte.
Jehuda var bare tretten, men da faren hans dro ut i krigen, ble
han sjefen i huset. Chaya satte sin lit til ham, ikke bare slik en kone
kan sette sin lit til ektemannen, det var snarere som om hun var
datteren og han faren, og dette forholdet skulle de holde på resten
av livet. Det var en plikt Jehuda tok på seg med enorm tålmodighet.
«Jehuda», kunne Chaya si stolt til barna og senere barnebarna, «iz
die beste.» (Sender, derimot, beskrev hun som vekselvis psiakrev –
bikkjeblod, et polsk banneord – eller mitsva, en velsignelse, avhengig
av begges humør.) Selv om han fortsatt gikk på skolen, forsørget
Jehuda hele familien ved å jobbe på biblioteket om kvelden og i
helgene, som han senere gjorde rede for i notatene sine, og han
prøvde å få brødrene sine til å gå på skolen – uten å lykkes. Også
han begynte å gå glipp av skolen: På karakterkortet fra 1916/17 sto
det at han hadde vært borte 145 timer det året, men han fikk fortsatt
beste karakter i alt. Etter hvert som Chaya ble mer krevende og livet
36

shtetlen
i Chrzanów vanskeligere, ønsket han egentlig å dra derfra. Mens
Sender lurte seg unna med tanntrekking, skjønte Jehuda at akademia
kunne være hans løsning.
Det ble stadig mer skrint med mat i Chrzanów utover i krigen, og
jødene ble syndebukker for all lidelsen. Polske myndigheter begynte
å konfiskere jøders varer under påskudd av at de hadde handlet på det
svarte markedet. Lokalene i byen hvor jødene ofte hadde holdt kulturkomitémøter,
ble plutselig stengt for dem. 15 Både Sender og Jehuda
fulgte med på alt dette og begynte å snakke mer åpent om å forlate
byen. Jakob bare lo av disse bekymringene og insisterte på at jødene
var like trygge i Chrzanów som de alltid hadde vært. Lille Sala, som
hadde Jehudas rolige vesen og var like stillferdig som Jakob, så opp til
de tre storebrødrene og var enig med den som måtte virke mest
bestemt, og det var som regel Jehuda. Men alt snakk om å forlate
Chrzanów kunne ikke være mer enn snakk foreløpig. De ville ikke
reise noen steder før krigen var over og faren vendte hjem.
Etter hvert ble det imidlertid nesten umulig å bli værende. Sent
i oktober 1918 gikk det rykter om at polske myndigheter planla en
pogrom. Den 5. november 1918, seks dager før krigen var over, ble
den første byen i det nettopp befridde Polen utsatt for et slikt angrep,
og det var Chrzanów. 16
De kom om natten. Innbyggerne hørte dem før de så dem, «en
brutal skrikende horde som var som et uhyre. De var dyr som angrep,
ville beist fra dypet av helvete. Med forvridde tryner skrek de ut et
grufullt hat som jeg var ute av stand til å forstå», skrev Sender. Polske
menn og kvinner raste gjennom byen, ransaket synagoger, knuste
vinduene i jødiske butikker. Jødene løp hjem og låste desperat
dørene. Familien Glass gjemte seg under en seng, og både Sala på
åtte og Chaya på førtifem klamret seg i skrekk til sytten år gamle
Jehuda. Etter en times tid med de skremmende lydene utenfor,
kravlet tolv år gamle Sender ut fra sengen. Han ignorerte familien
som ropte og bar seg, og løp ut for å ta opp kampen sammen med
noen få andre jødiske menn. I mørket prøvde han å se hvem angriperne
37

familien glahs
var, men ansiktene var så forvridd av hat og raseri at de så mer ut som
villsvin enn mennesker – unntatt én. Mens de styrtet bortover gata,
så han på lederen og gjenkjente ham: Det var den gamle læreren til
Jehuda, den kristne polakken som hadde kommet på middag innimellom.
Da Sender så nærmere etter, gjenkjente han flere: Folk som
kom hver søndag for å gå i kirken, mannen som av og til stakk til ham
en ostebit på markedet, kvinner som hadde kjøpt symaskiner av faren
hans. Han så en høyt respektert dommer, retts president Wierszbyicki,
han så lærde, og han så bønder og bøller – representanter fra alle sjikt
i det polske samfunnet var her og banket opp vennene hans, prøvde
å sette fyr på huset hans og å drepe familien hans.
«Noe i meg sluknet i møtet med dette voldsomme, umenneskelige
utbruddet av rent barbari», skrev han senere. «Fra den dagen av lå
barndommen bak meg.»
Pogromen varte i ett døgn, og Sender gjorde det en guttunge kunne
gjøre for å kjempe imot. Han spente bein på menn som kom styrtende
inn for å endevende tomme butikker, sparket hestene deres. På et
tidspunkt fikk han en flenge i pannen av en kniv, og flere tiår senere
kunne Sala fortsatt huske hvor redd hun ble da broren snublet inn
døren om morgenen, blindet av blodet som rant ned i øynene fra det
dype såret, og nærmest gal av adrenalin. Resten av livet skulle hun
assosiere Polen med vold. På en eneste natt mistet nesten alle byens
jøder alt de eide. Pengene og levebrødet ble tatt fra dem av deres egne
landsmenn. Da krigen tok slutt seks dager senere, var det få som feiret.
Fra da av ble angrep på jøder vanlig i Chrzanów og området
omkring, særlig fra den såkalte «Polske frigjøringshæren», som dukket
opp i etterkant av landets uavhengighet etter krigen. Medlemmene
var kjent som «hallerczyker», etter lederen general Haller, og de feide
gjennom Chrzanów og rev skjegget av jøder så huden revnet og de
kunne le av de blodige ansiktene. Kom de over en glattbarbert jøde,
banket de ham opp for gudløshet. De rettferdiggjorde disse angrepene
ved å sitere den stadig mer populære teorien om at jødene ikke var
lojale mot Polen, men bolsjeviker som sammensverget seg for å styrte
38

shtetlen
regjeringen. Verken hallerczykene eller innbyggerne i Chrzanów kunne
ha visst det da, og familien Glass visste det definitivt ikke, men det
var en relativt ny type antisemittisme som oppsto, en som skulle prege
1900-tallet og deres egne liv. Og den skulle dvele som en merkelig
mørk sky på avveie over livet til barna og barnebarna deres.
Teorien om at jøder er politiske uromakere som arbeider mot
styresmaktene i alle land de bor i, er en mer moderne og politisk
type antisemittisme enn den tradisjonelle med grunnlag i det
religiøse, som holdt jødene ansvarlig for Jesu korsfestelse. Den oppsto
på 1700- og 1800-tallet som en reaksjon på de sosiale og økonomiske
forandringene i Europa etter Den franske revolusjonen, der det
gamle monarkiets hierarki ble veltet og etterfulgt av industrialisme
og urbanisering over hele kontinentet. Disse to store skiftene ble til
sammen en ny liberal, kapitalistisk sosial orden, en der borgerskap
var bygd på likhet og deltakelse i samfunnet istedenfor arv og historie
– framskrittsrettet rasjonalisme framfor fortidsskuende nasjonalisme. 17
Dermed kunne jødene bli borgere heller enn å stå utenfor. Opplysningstidens
motstandere kjempet imidlertid for nasjonal renhet og
dyrket nasjonens arv i motsetning til dens moderne framtid, og i løpet
av 1800-tallet økte antisemittismen, ettersom de som ikke kom godt
ut av den nye økonomien, la skylden på jødene. I 1845 hevdet den
franske forfatteren Alphonse Toussenel, i Les Juifs, Rois de l’Époque:
«Protestanter og jøder … har kontrollert folkeopinionen for å fremme
utbytting og styre markedet, de har stoppet ethvert forsvar for
monarkiet og folket, og lagt produsentene og konsumentene under
seg, slik at det er jødene som regjerer og styrer i Frankrike.»
Disse overbevisningene ble bekreftet av det beryktede dokumentet
fra 1903, Sions vises protokoller, på den tiden da Glass-barna ble født.
Der ble det hevdet at et mytisk, hemmelig jødisk selskap kontrollerte
regjeringene og mediene, og selv om det raskt ble påvist at Sions vises
protokoller var en forfalskning, var protokollene like fullt med på å
bygge opp det dominerende antisemittiske narrativet på 1900-tallet.
Det befestet seg for alvor etter første verdenskrig, da nasjonalismen
39

familien glahs
eskalerte som svar på den økonomiske ødeleggelsen over hele kontinentet,
selv om noen av innfallsvinklene var litt annerledes. Én av
versjonene av denne teorien er at jøder er grådige og gjerrige mennesker,
som gjennom sine forbindelser og penger trekker i trådene
og kontrollerer landets styresmakter som om de var marionetter. I
en annen versjon, den hallerczykene framholdt, er jøder revolusjonære
kommunister ute etter å velte regjeringene. Men budskapet
i begge versjonene er det samme: Jøder er politiske oppviglere som
arbeider mot folket og til sitt eget beste. Det er altså bare en ny
versjon av en gammel idé om at jøder ikke er skikkelige borgere av
landet de er født i, og derfor ikke til å stole på. Med andre ord blir
antisemittismen nok en form for fremmedfrykt.
Denne teorien har blitt stående som en populær forestilling, til
tross for alt jødene var gjennom på 1900-tallet. I vårt århundre kan
det ses i for eksempel høyresidens demonisering av den østerrikskungarske
filantropen og holocaustoverlevende George Soros, som har
blitt bakvasket av høyreekstreme i USA, 18 Ungarn 19 og Storbritannia 20
som en mistenkelig manipulator ute etter global kontroll og etter å
skape kaos i fredelige borgeres liv. *,**
* President Trump gjentok flere ganger i oktober og november 2018 at Soros støttet
den såkalte «migrantkaravanen», en gruppe på tusener av desperate migranter fra
Mellom-Amerika som søkte asyl i Amerika. Flere andre republikanere og høyreekstreme
kommentatorer støttet beskyldningen, og mange trodde på den. En av dem var amerikanske
Robert Bowers, som delte en kommentar hvor det sto: «Jødene har startet en propagandakrig
mot den vestlige sivilisasjonen, og den er så effektiv at vi uomtvistelig er på
vei mot full utryddelse.» Den 27. mars skjøt og drepte Bowers elleve jøder i en synagoge.
Dette hindret ikke president Trump i å fortsette å støtte den fullstendig grunnløse teorien
om at Soros ga økonomisk støtte til en migrantkaravane. (John Wagner, «Trump says
he ‘wouldn’t be surprised’ if unfounded conspiracy theory about George Soros funding
[migrant] caravan is true», Washington Post, 1. november 2018.
** Og denne mentaliteten er ikke begrenset til høyresiden. Jeremy Corbyn, tidligere leder
for Labour Party i Storbritannia, har gjentatte ganger blitt kritisert for det mange anser som
en flørt med antisemittisme. Et spesielt ekstremt eksempel var i nyhetene idet jeg begynte å
skrive denne boka i 2018, da det kom fram at han i 2012 etter alt å dømme hadde gitt sin støtte
på Facebook til et veggmaleri som viste stereotypisk jødiskutseende bankmenn som spilte
Monopol på ryggen til slaver. (Corbyn insisterte på at han «ikke så ordentlig på motivet».
«Jeremy Corbyn regrets comments about ‘anti-Semitic’ mural», BBC, 23. mars 2018.)
40

shtetlen
Brexit-kampanjen – som pågikk omtrent samtidig med bakvaskelsen
av Soros og gikk på tvers av skillelinjen mellom høyre og venstre
– med sin drøm om harde grenser, kulturarv og nasjonal renhet,
ville antakelig ha appellert til hallerczykene. Nigel Farage, Brexits
mest innflytelsesrike arkitekt, har lenge snakket dystert om «den nye
verdensordenen» og hevdet at «globalistene har ønsket å skape en
konflikt med Russland som et argument for at vi alle skal oppgi
nasjonal suverenitet og underkaste oss et høyere globalt styre». 21 Det
skal noe til for ikke å høre gjenklangen av hallerczykenes insistering
på at jødene, disse borgerne av ingensteds, arbeidet mot Polen til
fordel for en større global dominans, men Farage stakk bestemt
fingrene i ørene og insisterte på at alle antydninger om antisemittisme
var «soleklare bomskudd». * Fra «bolsjevikene» i 1920-årene til
«globalistene» i 2010-årene har eufemismene for antisemittismen og
nasjonalismen forandret seg, men den underliggende historien forblir
merkelig konstant.
i motsetning til hva alle forventet, særlig kona hans,
vendte faktisk Reuben hjem fra krigen, men det var så vidt. Han
hadde kjempet i Det andre slaget om Piave-elven i juni 1918, der
den italienske hæren knuste den østerriksk-ungarske. Det slaget var
begynnelsen på slutten for det østerriksk-ungarske riket, og mer enn
230 000 menn ble drept, men Reuben overlevde. Han var imidlertid
stygt gassforgiftet, og lungene var uhelbredelig skadet. Utrolig
nok klarte han å halte seg gjennom resten av krigen, men lungene
ble ytterligere tappet for kraft, og da han vendte hjem, kollapset han
så snart han var innenfor døren.
* På samme måte angrep Theresa May, i sin første tale for Conservative Party etter at
hun ble statsminister i etterkant av folkeavstemmingen om Brexit, «globale eliter» og hevdet:
«Hvis du anser deg som en verdensborger, er du en borger av ingensteds.» Vince Cable, lederen
i Liberal Democrat Party, sa da: «Det kunne vært hentet fra Mein Kampf. Var det ikke
der det kom fra, da? ‘Rotløse kosmopolitter’?» «Vince Cable: Theresa May’s Tory conference
speech ‘could have been taken out of Mein Kampf’», New Statesman, 5. juli 2017.
41

familien glahs
Da Reuben skjønte hvor fattig familien var blitt mens han var
borte, med Sender som stjal mat til middagsbordet, og Sala som
gikk i filler, tvang han seg ut i arbeid igjen. Reuben hadde ikke noen
pensjon fra hæren, og familien trengte desperat penger, så han fortsatte
å selge Singer-symaskiner ute på landsbygda. Men det er få
verre karrierer for en mann med ødelagte lunger enn den som
handels reisende, å måtte slepe seg gjennom sotete byer på skitne tog
i kjølige netter.
«Far var alvorlig syk, og det var ikke medisiner å få. Vi ville jo
uansett ikke hatt råd til dem. Han måtte tilbake i arbeid, måtte
fortsette de endeløse reisene som symaskinselger for luselønn. Sorgen
åt seg inn i hjemmet vårt», skrev Sender.
Reuben varte ikke lenge i den jobben, men sorgen varte. En kveld
kom Reuben hjem etter nok en reise, gikk til sengs og sto aldri opp
igjen. I de neste par årene lå han der, syk og i grufulle smerter, herjet
av en voldsom hoste som liksom rev lungene i stykker for hvert host.
Etter krigen bodde familien Glass fortsatt i det gamle huset sitt,
men i et fullstendig fremmed land. Det dypt antisemittiske nasjonaldemokratiske
partiet (ND) vant fram i Polen. Ved Fredskonferansen
i Paris i januar 1919 kjempet den polske delegasjonen under ledelse
av blant annet Roman Dmowski, en av grunnleggerne av Det
nasjonal demokratiske parti, mot at Polen skulle underskrive
Versailles-traktatens paragrafer om beskyttelse av minoriteter.
Dmowski og de polske politikerne hevdet at disse paragrafene
antydet at Polen og det polske folket var undertrykkere og ikke ofre,
slik de selv mente, og ikke helt uten grunn. Polen var kraftig redusert
etter krigen, etter at tyske, østerrikske og russiske tropper hadde
marsjert fram og tilbake og ødelagt jernbanelinjer og jordbruksland,
og den påfølgende fattigdommen sendte folket ut på jakt etter noen
å klandre. Dmowski insisterte i kjent retorisk stil på at «den internasjonale
jødedom» arbeidet for å ødelegge Polen, og de polskkatolske
mediene framstilte gjentatte ganger og åpenlyst jøder som
onde. 22 Dette bidro ikke til å stagge angrepene mot jøder i Polen.
42

shtetlen
Familien Ornstein hadde allerede forlatt Chrzanów og bosatt seg
i Paris, og etter den første pogromen visste familien Glass at de også
måtte forlate byen. Som utallige andre jøder tidlig i 1920-årene reiste
Jehuda til Praha for å gå på universitetet, 23 og det klarte familien på
en eller annen måte å betale for. Jakob var den første i familien som
reiste til Paris, i 1920, da han var atten år gammel, og snart kom
fjorten år gamle Sender etter. Chaya og Sala ble igjen sammen med
Reuben, som ikke var frisk nok til å reise, og de tre holdt alene ut
noen skrekkens år med progromer og økende antisemittisme. Til
slutt, i 1925, etter år med smerter, døde Reuben.
Resten av livet snakket Glass-barna om Reubens død som noe av
det mest skjellsettende og traumatiske de hadde vært igjennom, til
tross for alt de senere opplevde. Jakob og Sender bodde begge i Paris
på det tidspunktet, og førstnevnte gråt for den eneste voksne han
kjente som aldri hadde bebreidet ham for hans tilkortkommenheter,
mens Sender, som tilba faren, både til tross for og fordi de var så
forskjellige, var fylt av raseri etter dødsfallet. Femti år senere dediserte
han selvbiografien sin til faren, «mannen jeg satte høyere enn mitt
eget liv». Sala, som ennå ikke var mer enn fjorten år, gråt for faren
som hadde fått henne til å føle seg pen, elsket og trygg. Chaya støttet
seg mer enn noen gang til Jehuda og forlangte at han kom hjem fra
universitetet for å hjelpe henne.
Jehuda gråt ikke da faren døde. Han gjemte sorgen bak et uforsonlig
ytre, som det krøllete fotografiet av faren som han hadde i
den stive lommeboka resten av livet. Nesten tretti år etter at Jehuda
døde, fant jeg den lommeboka i en eske i kjelleren hos datteren
Danièle. Den hadde glidd innenfor fôret i en gammel koffert, og
jeg kom over den ved en ren tilfeldighet. Jeg trakk den ut og så
gjennom den i håp om å finne noe som kunne fortelle litt om de
siste årene i Jehudas liv, kanskje kvitteringer eller en liten lapp. Men
det eneste som lå i den, var bildet av Reuben, som var hundre år
gammelt da, det eneste minnet Jehuda hadde hatt på kroppen til
enhver tid, helt til også han var et minne.
43

familien glahs
Nesten i det samme Reuben døde, reiste Chaya og Sala til Paris.
Den verdenen Glass-barna hadde vokst opp i, den østeuropeiske
jødiske shtetlen, som bygde på samhold, men også var avhengig av
fredelig sameksistens med folk utenfor, var døende. Det var akkurat
som med Reuben – det var ingen plass for den i den moderne æraen
som ubønnhørlig vokste fram. Både han og den gamle verdenen ble
begravet i Chrzanóws jødiske gravlund, sammen med andre jøder
med familier som, hvis de var heldige, var i ferd med å skape seg et
nytt liv et annet sted i Europa og legge bak seg forsømte gravsteiner
og mye mer.
Ingen i Glass-familien reiste noen gang tilbake til Chrzanów,
bortsett fra én, en eneste gang. I 1970-årene var Sender – nå under
navnet Alex – på besøk i Polen på en reise som var organisert av
veteraner fra Fremmedlegionen. Det var med motvilje han reiste
tilbake til landet han bare assosierte med død, pogromer og sult,
men han var interessert i å finne ut hvor mange jøder det var igjen
der han hadde vokst opp, og hvordan livet var for dem. Det han
fikk se, gjorde ham fortvilet. Byen han husket som omgitt av skoger
og grønt landskap, var nå, skrev han, «en åpen, tungt forurenset
slette». Det eneste han kjente igjen var «de brutale skurkene» fra det
polske folket, som han så på markedet. Ellers var alt fra barndommen
borte – hjemmet, synagogene, jødene.
Chrzanów havnet i tyske hender omtrent samme dag som andre
verdenskrig ble erklært, den første september 1939. Dette var ingen
overraskelse for innbyggerne i Chrzanów. Måneden før hadde de
sett lange karavaner av desperate mennesker marsjere langs den lange
hovedveien mellom Katowice og Kraków, som gikk gjennom
Chrzanów, da sivile som bodde nær grensen mellom Tyskland og
Polen, rømte ut på landsbygda for å søke trygghet der. I nærmere ti
år hadde Adolf Hitler agitert for myten om at kommunismen var
en jødisk sammensvergelse, en fortelling han hadde fra antisemittiske
nasjonalistiske bevegelser i diverse land, deriblant Polen. Imens
hadde teorien om at polske jøder arbeidet for Sovjet og til og med
44

shtetlen
var ansvarlige for Den store terroren i 1936–1938, der oppimot 1,2
millioner mennesker ble drept, spredt seg så bredt at den generelt
ble ansett som et faktum, og polske nasjonalister refererte til jøder
i sin alminnelighet som forrædere. 24 Panikken fylte Chrzanów, og
de rikeste og lureste sendte kvinner, barn og verdier ut av byen til
tryggere steder. 25 Men det var mange som ikke gjorde det. Fordi så
mange av byens jøder kjente og hadde forretninger med tyskerne,
nektet de å tro at tyskerne faktisk ville skade dem, de som hadde
vært naboer, venner og kollegaer av dem i lang tid. 26 For verken
første eller siste gang var jødene altfor optimistiske i sin vurdering
av omverdenens godvilje. Den fjerde september 1939 invaderte
nazistene byen og begynte umiddelbart å terrorisere jødene. Men
selv om handlingene til naboer og tidligere kollegaer sjokkerte dem,
var det en enda større overraskelse for jødene i Chrzanów hvor ivrige
de polske landsmennene var etter å svike dem.
«Det var de som pekte ut jødene for de tyske soldatene, som visste
hvem som var jøder og hvem som var polakker. De kunne ikke tysk,
men med tegnspråk pekte de ut ‘Jøde!’», mintes en av innbyggerne
i byen senere. 27 Over 15 000 jøder – nesten hele den jødiske
befolkningen i byen 28 – døde i holocaust, etter å ha blitt skilt ut og
sendt til søsterbyen nær ved, som mange av dem hadde besøkt før. 29
Ironisk nok hadde pogromene som hadde skremt vettet av farmoren
min og familien hennes, faktisk reddet livet deres, fordi det hadde
presset familien ut av Polen før 1930-årene. Hadde de blitt værende,
ville de temmelig sikkert ha blitt drept.
jeg reiste til chrzanów på våren i 2018, førti år etter Alex’
besøk og nesten hundre år etter at familien Glass begynte å forlate
den. Faren min var med meg, i tillegg til vår slektning Anne-Laurence
Goldberg, barnebarnet til Anna Ornstein. Selve Chrzanów var ikke
fullt så heslig som da Alex var der, da den fortsatt var underlagt
sovjetisk styre. Det var typiske østeuropeiske høyblokker i ytterkanten,
men også pene gater i sentrum, med nymalte hus i duse
45

familien glahs
toner av rosa, gult og grønt, akkurat som den gangen da familien Glass
bodde der. Likevel føltes det som en by noe hadde blitt sugd ut av, og
det som hadde blitt sugd ut, var jødene. I 1920 utgjorde jødene 55,5
prosent av befolkningen. I dag er det offisielle tallet under én prosent,
og guiden vår innrømmet at tallet antakelig var nærmere null.
Faren min, Anne-Laurence og jeg gikk omkring i byen for å spore
opp historiene Alex hadde fortalt i selvbiografien. Torget der Chaya
vasket opp og handlet, er fortsatt der, men alle de jødiske butikkene
er borte. Av byens tjue synagoger er det ikke en eneste igjen. Den
store synagogen, som familien Glass gikk til, ble revet i syttiårene
og omgjort til parkeringsplass. En ødelagt murvegg med graffiti på
er alt som er igjen av den. Faktisk er den jødiske gravlunden der
Reuben er gravlagt, som utrolig nok overlevde krigen, omtrent det
eneste tegnet på at det har bodd jøder der i det hele tatt. Reuben
ligger i et stille hjørne, i skyggen av skogen barna hans løp omkring
i, i det som da var provinsen Galicja. Han ligger like ved datteren
Mindel, som døde da hun var liten. Faren Jakobs gravstein er på den
andre siden av kirkegården, ved siden av det store gravkammeret til
den rike familien Halberstam, som en enkel vaktmann på evig skift.
Reuben var ikke den som uttrykte seg offentlig, men i døden er de
dypt utskårne hebraiske bokstavene på gravsteinen som en utypisk
trassig framvisning av Chrzanóws jødiske fortid.
Uken før faren min og jeg bestilte billettene våre til Chrzanów i
2018, underskrev den polske presidenten, Andrzej Duda, en injurielov
som gjorde det til en forbrytelse å tillegge den polske staten
ansvaret eller et medansvar for holocaust. 30 Denne loven, sa president
Duda i en nasjonal kringkasting, «beskytter polske interesser … vår
ære, den historiske sannheten … slik at vår nasjon og staten ikke
blir utsatt for bakvaskelse.» Som et hundre år gammelt ekko av
Dmowskis klage i 1919 protesterte Duda mot ideen om at Polen
noen gang hadde undertrykket noen. Historien om Polen under
andre verdenskrig burde isteden, sa han, konsentrere seg om Polens
lidelse og ære.
46

shtetlen
Denne loven var ingen overraskelse for dem som hadde fulgt
partiet Lov og rettferdighet siden det kom til makten. I 2016 truet
president Duda med å frata Jan Tomasz Gross, en amerikansk borger
bosatt i Polen og en av verdens største eksperter på holocaust, en
nasjonal æresbevisning. 31 Gross skrev i et essay at polakkene «drepte
flere jøder enn tyskerne», en påstand som andre historikere har
støttet. Likevel insisterte Duda på at dette var «et forsøk på å ødelegge
Polens gode navn og rykte», og mens han var i Polen, ble Gross dratt
inn til et fem timer langt avhør. 32
Det er ingen tvil om at tyskernes okkupasjon av Polen var særdeles
brutal, og polakkene, som nazistene anså som undermennesker, led
grusomt. Likevel er det også sant at noe av grunnen til at 90 prosent
av jødene i Polen ble drept under krigen, et av de høyeste prosenttallene
i Europa, er at de ble fordømt, jaget og drept av polakkene
også, før, under og til og med etter krigen. Bare ett år etter at andre
verdenskrig tok slutt, den fjerde juli 1946, gikk soldater og sivile til
angrep på jødene i den polske byen Kielce, og mer enn førti jøder
mistet livet. De hadde overlevd holocaust, vendt tilbake til det som
for mange var hjemlandet, bare for å bli drept av medborgerne. Etter
det som ble kjent som Kielce-pogromen, forlot mange polske jøder
landet, og få har vendt tilbake. Før andre verdenskrig hadde Polen
den største jødiske befolkningen i Europa, mer enn tre millioner
jøder var bosatt i landet. I dag er tallet anslått til ti tusen. Til sammenligning
bor det mer enn femten tusen jøder i Miami Beach, og mer
enn femti tusen jøder i Barnet-distriktet nord i London.
Polen hadde vært et dypt antisemittisk land lenge før nazistene
dukket opp, som familien Glass var svært klar over. Det fantes
selvsagt modige polske enkeltmennesker som forsøkte å hjelpe
jødene under krigen, men de var utvilsomt unntaket. 33 Selv etter
krigen var det mange i Øst-Europa, deriblant Polen, som fortsatte
å referere til jøder som bolsjeviker og antydet at det som skjedde
med dem, var deres egen feil, og i hvert fall ikke Polens. Denne
tankegangen finnes fortsatt i dag. Ved å forby påstander om at Polen
47

familien glahs
var medskyldig, prøver president Duda og partiet Lov og rettferdighet
å skape «et narrativ om Polen som heroisk offer», skrev New
York Times, 34 et narrativ der de ble frikjent for ethvert feiltrinn under
andre verdenskrig. En av presidentens rådgivere uttalte at enhver
jøde som kritiserte loven, som hevdet at polsk antisemittisme la til
rette for holocaust på polsk territorium, rett og slett var «skamfull
over at mange jøder var kollaboratører under krigen». 35
Like nede i veien for Chrzanów ligger Auschwitz-Birkenau
minnes merke og museum. Mens faren min, Anne-Laurence og jeg
var i Chrzanów, anklaget nasjonalistiske og regjeringstro polske
medier museet for å nedtone historien om polakkene som døde i
leiren, og isteden konsentrere seg om det som ble beskrevet som
«utenlandske narrativer» – med andre ord de jødiske historiene.
«Utenlandske og ikke-polske narrativer dominerer i Auschwitz.
Det er på tide å sette en stopper for det», skrev Barbara Nowack, en
tidligere lokalpolitiker for Lov og rettferdighet. I mars 2018 ble det
gjort hærverk på hjemmet til minst en av museets guider, da noen
spraymalte «Polen for polakker» på utsiden sammen med en
davidsstjerne som var dekket av et hakekors. 36
Ingenting av dette ville ha overrasket Glass-søsknene. Det overrasket
imidlertid meg. Fordi jeg dro til Auschwitz-Birkenau før jeg
kom til Chrzanów, sammen med faren min og Anne-Laurence (med
to besteforeldre, Anna og Samuel Goldberg, som hadde blitt drept
der), var det mest slående for meg hvor sterk vekt det var på de
polske ofrene. Syttifem tusen polske ikke-jøder ble drept i Auschwitz,
og det er sjokkerende, men det ble også 1,1 millioner jøder. Likevel
syntes utstillingene, skiltene og omvisningene å framstille en slags
likevekt mellom polakkenes og jødenes lidelser i leiren. Det er til og
med en suvenirbutikk – ja, en suvenirbutikk – ved parkeringsplassen
utenfor. Den blir drevet av kommunen, og de selger polsk turist skrot.
For ingenting gjør en vel mer oppsatt på å kjøpe et «I ♥ Polen»-
kaffekrus enn en tur til Auschwitz. «En Auschwitz-suvenirbutikk»
er definitivt den ultimate jødevits, og intensjonen med butikken er
48

shtetlen
tydelig: Auschwitz handler om, sier den, polakkenes offer og seier.
Jødene var en bisak.
«Ved alle holocauststeder er det en tendens til å legge vekt på
nasjonens lidelser og tysk skyld», fortalte Martin Winstone fra
Holocaust Educational Trust da jeg snakket med ham i 2018:
Auschwitz var en av veldig få konsentrasjonsleirer der ikkejødiske
polakker ble drept, så det er ikke overraskende at polske
ofre blir lagt vekt på der – selv om det var langt flere jøder som
ble drept der. Men det er så mye som avhenger av politisk og
sosialt klima. For bare fem år siden ville folk ha sagt at Polen
var veldig ærlig om hva som skjedde. Men med denne
regjeringen ved makten prøver de å begrense diskusjonen om
polsk medvirkning, og disse forsøkene er egentlig ikke rettet
mot det internasjonale samfunnet, men mot folk i Polen –
lærere, akademikere – som prøver å fortelle sannheten. Polsk
identitet er i stor grad befestet i tanken om at polakkene var
ofre for tysk okkupasjon, men det utelukker ikke at en del også
begikk forbrytelser. Alle land ønsker et heroisk lys over sin egen
krigshistorie, og alt dette viser hvor sårbar den historiske
sannheten er.
I Chrzanów fant vi bygningen i Aleja Henrika der Anne-Laurences
farmor, Anna Ornstein, og resten av familien Ornstein bodde. Den
var stor og ruvende, med snirklete smijern rundt balkongene, som
hindret at barn rullet utfor. Det var pinefullt annerledes enn den
forfalne dødsfelleaktige bygningen som familien Glass hadde bodd
i, ifølge Alex’ selvbiografi. Vi fant til slutt den gaten også, etter å ha
funnet ut at den hadde skiftet navn fra Kostalista til Lipstada. Huset
var for lengst revet, det var ingen overraskelse – jeg hadde ikke
akkurat regnet med at den helsefarlige bygningen fortsatt skulle stå
der etter hundre år. Men det jeg fikk se like rundt hjørnet, fikk meg
til å stoppe og stirre. Der, på sideveggen til en bygning like ved der
49

familien glahs
familien Glass en gang hadde bodd, sto det i fersk graffiti: Anty Jude.
Dette var en tagg fra en fan av fotballaget Wisla, med supportere
som kaller seg Anty Jude Gang, som motstandere av laget Widzew,
som blir assosiert med det jødiske samfunnet på samme måte som
Tottenham Hotspur blir det i England. Anty Jude blir forsvart av
supporterne som ren spøkefull sportsånd – man skal være ekstremt
ute etter offerstatus hvis man blander det sammen med ekte antisemittisme,
sier de. På en polsk seriekamp i 2013 mellom Wisla og
Widzew ble det ropt: «Pell dere vekk, jøder! Dere hører hjemme i
Auschwitz! Til gasskammeret med dere!» En polsk aktor på lokalt
nivå avgjorde at dette ikke var straffbare ytringer. 37
Selv ikke det å ligge 20 kilometer fra Auschwitz fikk denne graffitikunstneren
til å tenke seg om to ganger før han tagget det. Det
er mulig det til og med kan ha oppmuntret ham. Faren min rykket
til da han fikk øye på graffitien, før han så vekk, men jeg tror Glasssøsknene
ville ha tenkt at det var treffende å se dette på en nabobygning
i 2018. Nesten et helt hundreår etter at de skjønte at de måtte
komme seg til Frankrike, og forlot alt de eide, gjorde den gamle
hjembyen deres – gamlelandet deres – det klart at det var en riktig
beslutning.
50

Etter farmoren Sala Glass’ bortgang, finner
journalist Hadley Freeman en skoeske med noen
av hennes aller kjæreste eiendeler. For barnebarnet
Hadley var hun et stort mysterium, og med
sko esken starter en reise som skal vare i nesten
to tiår, reisen for å finne ut hvem Sala og hennes
tre brødre egentlig var. Denne reisen tar henne fra
Picassos arkiver i Paris til et lite hus på landsbygda
i Auvergne, Long Island og Auschwitz.
Ved hjelp av brev, fotografier og en upublisert
selvbiografi får Freeman for første gang frem hele
historien til søsknene i familien Glass: storebror
Alex med sin fortid som moteskaper og venn
av Dior og Chagall, den patriotiske og modige
Jacques og den glitrende Henri som skjulte seg
i det okkuperte Frankrike – hver av dem gikk til
usedvanlige skritt for å overleve. Freeman oppdager
også at mens grandonklene handlet tappert i
Vichy-regjeringens Frankrike, foretok farmoren et
like heltemodig, men mer privat type offer – av det
slaget kvinner ofte gjør.
Vi følger den jødiske familien Glass over et helt
århundre, fra de flykter fra pogromer og fattige kår
i Polen på begynnelsen av 1900-tallet og søker seg
til et bedre liv i Paris, andre verdenskrig og tiden
etterpå. Underveis utforskes evige spørsmål rundt
assimilasjon, identitet, hjem og tilhørighet. Den
jødiske familien Glass åpner døren til fortiden,
og lyset skinner skarpt ut over nåtiden.
isbn 978-92-530-4301-2
9 7 8 8 2 5 3 0 4 3 0 1 2