Utdanning_08_10

Førskolelærere – lojale østers?
> Undertegnede har arbeidet i barnehager i over 25 år, både som avdelingsleder
(som det het) og styrer. Gjennom disse årene har det skjedd
store endringer på barnehagefeltet. Alt har ikke vært negativt. Det skjer
veldig mye bra og spennende rundt om i barnehagene, vi har fått rammeplan
og mer faglig fokus, det er blitt tilnærmet full barnehagedekning,
holdningen til barnehagene og til de ansatte er blitt mye mer positiv, og
de som blir førskolelærere, holder lenger i yrket sitt.
Drivers og eiers mandat er ofte at man skal produsere stadig bedre
skoler og barnehager samtidig som det skal koste stadig mindre. Det skal
kuttes, øke antallet barn/elever per pedagog, øke budsjettene på drift og
vedlikehold og redusere driftskostnadene som er rettet mot barn/elever.
Samtidig er det forventninger til at sykefraværet skal reduseres. I tillegg
skal barnehager og skoler evalueres. Det finnes nå forskjellige kartleggingsverktøy
i skoler og barnehager. Skolen må gjøre det bra på lokale,
nasjonale og internasjonale tester. Forberedelsen til at man lokalt skal
«vinne» disse testene, er at man allerede i barnehagen skal begynne å
trene. Følgelig legges det nå mer vekt på språk, leseforberedende aktiviteter
og satsing på antall, rom og form. Fokus flyttes fra å arbeide med å
legge til rette for god lek, vennskap, sosial kompetanse, spennende aktiviteter
lagt opp etter enkeltbarns og barnegruppas behov til samfunnets
behov for dokumentasjon og kartlegging. «Tidlig innsats».
Endringer har som regel noe positivt ved seg, men kan også ha en del
negative følger. Av endringer som har skjedd på barnehagefeltet de siste ti
årene, kan jeg nevne som eksempel 14/4-grupper, basebarnehager, lederordninger
der styrer ikke holder til i samme hus som den personalgruppen
en har makt og myndighet til å lede, stillingskutt, bemanningsplaner
som ikke tar hensyn til at ansatte skal ha ferie, kan være syke eller gå på
kurs, med mer, i tillegg til innføring av ulike kartleggingsverktøy. I flere
kommuner har også barnehagene blitt oppfordret til å overta deler av
4-årskontrollen til helsestasjonen til tross for at Helsedirektoratet i mai
2009 vurderte saken og fant løsningen lovstridig. Mer kartlegging skaffer
verken flere fysioterapeuter, logopeder, spesialpedagoger eller fosterhjem.
Hvem skal definere det som er «normalt» eller «avvik», enten det dreier
seg om språk, tallforståelse, emosjonelle uttrykk, motoriske eller kognitive
ferdigheter? Klarer barnehagene å fylle ut skjemaene med samme forståelse?
Barnehagepersonalet stiller opp. Krysser av, noterer bekymring for
manglende r-lyd, manglende hinke-ferdigheter, at pinsettgrepet ikke er på
plass og at 5-åringen ennå ikke kan telle til 10 eller tegne en hodefoting.
Opplysningene blir lagret. Forsvarlig? Overgitt til skolene med eller uten
foreldrenes tillatelse. Lovlig?
Det er bra at det lanseres nye forslag til hvordan vi kan gjøre ting
annerledes. Noe som derimot til tider har overrasket meg, er tausheten i
det offentlige rom fra fagpersoner som styrere, førskolelærere og andre
pedagoger når det lanseres forslag som absolutt burde ha vært gjenstand
for en etisk vurdering eller diskusjon. Når jeg møter barnehageansatte på
gata, kan jeg høre historier om frustrasjon over endrede arbeidsoppgaver.
Lojalt forholder man seg taus, utfører det som kanskje oppleves som en
ordre, bretter opp ermene, tar den og tar den. Hvordan i all verden kan
en rådmann, barnehagesjef eller annen leder fatte at det hersker faglig
motstand mot et forslag når ingen taler imot? Det hjelper ikke å skravle i
etterkant av møtet. Da er det for seint! Er vi som førskolelærere oppdratt til
å være stumme, lojale og snille? Er vi redde for å demonstrere faglighet?
Er vi redde for uenighet? Er vi redde for å få kjeft av sjefen? Er vi litt redde
for å bli «møteplagere» som tar ordet i forsamlinger, slik at møtene blir
lengre og vi ikke rekker å lage middag tidsnok til ektefellen?
Det er ca. 20.000 førskolelærere i barnehagene i Norge, og man kan
ikke ha forventninger om at alle disse skal være enige i alle saker. Men er
vi flinke nok til å ta diskusjonene? Når jeg snakker med førskolelærere,
hersker det ofte enighet om at det er lojaliteten til barna i barnehagen
som er det viktigste. Men allikevel går man med på å fylle opp avdelingen
med mange flere barn enn den i utgangspunktet er dimensjonert for.
Sykefraværet og slitasjen på personalet øker. Pedagogiske ledere går med
på å utføre styrers arbeidsoppgaver vederlagsfritt fordi styrer sitter et annet
sted eller vederlagsfritt å overta 4-årskontrollen til helsestasjonen. Førskolelæreren
fjernes fra barnegruppa til fordel for dokumentasjonsarbeidet.
Man skal kartlegge, dokumentere feil og mangler fremfor å være til stede
og ha fokus på hvert enkelt barns kompetanse og sterke sider.
Stortingsmelding 41 ble sendt ut til alle barnehager. Departementet har
oppfordret til debatt rundt denne, også når det gjelder kartlegging av barn i
barnehagen. Det er viktig at barnehageansatte griper denne muligheten til
å ytre sine meninger rundt hva en vil at barnehager skal være og bedrive.
Høringsrundene fra alle ledd på barnehagefeltet i forbindelse med den
nye loven og rammeplanen viste at det er mange som har meninger og
er engasjerte hvis de bare får muligheten og blir åpent invitert. Nå står
kartleggingskampen. Det er viktig at så mange som mulig hevder sine
meninger om dette, både for og imot. Også tillitsvalgte trenger å vite hva
medlemmene mener og vil for å kunne fremstå som en tillitsvalgt med
bred støtte fra sin medlemsgruppe. Dette handler om fremtidens barnehager
og våre fremtidige arbeidsoppgaver og arbeidsforhold.
«Hvordan i all verden kan en rådmann, barnehagesjef eller annen leder
fatte at det hersker faglig motstand mot et forslag når ingen taler imot?»
Foto: Erik M. Sundt
Av: Signe Heimdal
> for tiden studentmedlem i
Utdanningforbundet
45