Utdanning_08_10

kvaLitet
Lærerne er viktigere enn læreren
> Realityserier om lærere, skole
og kvalitet i undervisningen kan
bidra til mer enn bare underholdning.
De kan skape debatt som
bidrar til økt innsyn og forståelse
for hva som er viktig for å gi
elevene bedre læringsmuligheter.
Enkeltlæreren har i den pågående
debatten fått stor oppmerksomhet.
Det kan synes som om nasjonens
framtid hviler på den enkelte
lærers faglige kompetanse og
personlige egenskaper.
Den gode lærer har blitt beskrevet
gjennom utallige positive
karakteristikker i media. Men
dyktig og kompetent yrkesutøvelse
i klasserommet handler om et
håndverk som er lært. Da trenger
vi mer å snakke om og forstå hva
disse yrkeshandlingene består i
enn å privatisere lærergjerningen
gjennom egenskapsforklaringer.
Det betyr ikke at lærerne i seriene
som er sendt på TV, ikke er
dyktige. Det er de. Men det ville
vært hjelpsomt om blikket kunne
> kOmmentar tiL unni jOHnsen
heves fra den enkelte lærer og opp
til skolenivå/skoleeiernivå. Kunnskapsløftet
pålegger skolene å være
lærende organisasjoner og legge
til rette for at lærerne kan lære av
hverandre gjennom samarbeid
om: «planlegging, gjennomføring
og vurdering av opplæringen.» Å
være en lærende organisasjon er
en del av skolens mandat og en
forutsetning for å kunne ivareta
og utvikle undervisningskompetansen.
Læreres kompetanse er
avhengig av et kollegialt arbeidsfellesskap,
der yrkeshandlingene
settes i fokus. Denne arenaen for
kollegialt arbeidsfellesskap må finnes
hvis skoler skal kunne betegnes
som lærende organisasjoner.
Ledelsen ved skolene har
ansvar for å legge til rette for
arenaen der tolkning, diskusjon
og refleksjon er en naturlig del av
skolens virksomhet. Det er ingen
tradisjon for en slik virksomhet
i skolen. Blikket rettes framover
mot det som skal skje (planleg-
ging), gjennomføring og vurdering
av opplæringen blir sjelden diskutert.
Det betyr ikke at lærere ikke
ønsker å bruke tid på dette. Men
samarbeidstiden går til pålagte
oppgaver som framstår som
fragmenterte deler uten særlig
sammenheng med hverandre eller
med undervisningspraksis. Det
kan være arbeid med LUS (leseutviklingsskjema),
miljøarbeid,
antimobbearbeid, «gå til skolen»
aksjon, utvikling av elevvurderingsskjemaer,
dokumentasjon av
samarbeid med Aktivitetsskolen,
utarbeiding av handlingsplaner for
vurdering for læring osv.
Så lenge disse elementene
opptrer som løsrevne områder,
påvirker de ikke kvaliteten på
undervisningen i særlig grad. I
tillegg skjer det liten refleksjon om
hensikten med disse utviklingsområdene.
Fokus rettes mot å få
dem gjennomført.
Kompetanseheving skjer i et
arbeidsfellesskap der alle er kon-
sentrert om kjernen i yrkesutøvelsen:
god undervisning. Derfor er
lærerne viktigere enn læreren.
Unni Johnsen
> lærer i Osloskolen
Enhetlig læringsfremmende skolekultur viktigst
> Det er ikke vanskelig å være
enig med Unni Johnsen i at
lærerne er viktigere enn læreren.
Altfor lenge har myndighetene
unnsagt seg klar styring til fordel
for en privatisering av skolens
problemer til den enkelte lærer (jf.
«Klasse 10 b»), og med slik privatisering
tenker jeg ikke på den
tidligere utskjelte «privatpraktiserende»
lærer. For hun og han var
nok privatpraktiserende i klassen,
men de var likevel representanter
for en langt mer enhetlig skolekultur
enn den vi har i dag. Planene
var enhetlige, og skolens regelverk
var enhetlig, slik at man visste hva
man hadde å holde seg til både når
det gjaldt mål, midler, frammøteregler
og atferd. Nå er det meste av
dette smuldret opp til lokale varianter
med høyst uklare sanksjoner
som elever og lærere velger å tolke
systemene på privat vis.
Derfor vil jeg utvide Unni Johnsens
påstand om at lærerne som
flertall nok er viktigere enn en og
annen superlærer, og aller viktigst
er en enhetlig og tydelig skolekultur
for hele landet, en skolekultur
der lærere og elever vet hva som
kreves og vet hva som er godtatt
uansett om man kommer fra øst
eller vest, nord eller sør i landet.
Hadde man hatt en slik skolekultur,
ville man kunne ha unngått
de fleste av de problemene man
har sett i «Klasse 10 b». Det viser
seg jo at de presterer omtrent som
en kunne forvente når de mest
hersende elementene i klassen blir
dempa, og de verste egotripperne
og setterne av de mest uheldige
sosiale standarder er blitt en
smule jekka ned. Da blir det straks
muligheter for læring også. Natur-
ligvis hjelper loven om endring av
rammebetingelser, i hvert fall en
periode. Det er jo anerkjent at den
virker nærmest uansett hvilken
måte man endrer på. Dertil kommer
realityfaktoren og det meget
fordelaktige at «Klasse 10 b» får
ukens timer fordelt på en rekke
lærere, som i motsetning til de få
faste gis muligheter til hyppige
arm-om-skulder-samtaler med
elevene. Min påstand er at selv
uten så hyppig individuell oppfølging
som serien viser, hadde disse
elevene fungert rimelig bra om de
hadde hatt en tydelig skolekultur
med tydelige rammer å fungere i.
Pinlig blir det med en rektor
som går rundt og soler seg i et
prosjekt som jo dypest sett avslører
hvor dårlig leder hun har vært. For
hun har vel knapt fått kastet sine
«vanlige» lærere etter seg? Det er jo
kompetanseheving skjer i et
arbeidsfellesskap, skriver innsenderen.
Ill. foto: Erik M. Sundt
de faste hun som leder skal legge
forholdene til rette for, slik at de
fungerer best mulig for god læring.
Da er det i mine øyne juks og
ryggdolking av egne ansatte å skyve
disse til side for billig mediebrus
og egenreklame. Aftenpostens
anmelder traff spikeren på hodet
da hun skrev at serien viser vei mot
privatskolen. Derfor er det underlig,
men ikke lenger uventet, at SV
med Kristin Halvorsen og tidligere
kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell
sanksjonerte opplegget med
sin tilstedeværelse i siste episode.
For det vi hadde trengt i denne
privatiseringsfryd av skoleproblemer,
er politikere som går inn for
en enhetlig læringsfremmende
elev- og lærerhegnende skolekultur
igjen.
Bjørn Høvik
51