Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

(70) I kong Christian Fredriks dagbok heter det følgende om Riksforsamlingens forhandlinger
i 1814:
12
”En ganske livlig debat vakte paragraf 31 om beneficert gods, som flere medlemmer og
især bønderne vilde regne for statseiendom og bruke til at grundlægge banken og andre
nyttige institutioner; men geistligheten gik av med seiren, og det blev ved stemmeflerhet
efter komitéens indstilling fastslaat, at kirken og skolerne skulde beholde godserne efter
deres oprindelige bestemmelse. Denne grundsætnings anvendelse paa universitetet og
andre grener av oplysningen er utsat til senere riksforsamlinger. –”
(71) Det som her fremgår, passer godt med den argumentasjon som ble ført på
Riksforsamlingen av dem som uttalte seg til fordel for det som ble det endelige vedtaket.
(72) Av det forhold at Konstitusjonskomiteens utkast til § 31 ble splittet opp og plassert i
Grunnloven §§ 19 og 106, kan det etter min mening ikke utledes noe av betydning for
tolkingen. Jeg kan heller ikke se at det er holdepunkter for å slutte noe sikkert fra
utformingen av utkastets annet ledd sammenholdt med tredje ledd.
(73) Det er på det rene at det på Riksforsamlingen ble diskutert både om det benefiserte gods
burde selges og hvilke formål som burde tilgodeses ved eventuelle salg. Men resultatet
ble at det i Grunnloven § 106 ble nedfelt at dersom man solgte, skulle kjøpesummen
disponeres til fordel for de uttrykkelig angitte formål. Jeg viser i denne sammenheng til
Ebbe Hertzberg: Om Eiendomsretten til det norske Kirkegods, 1898, side 165-166, der
det heter:
”Saavel af denne Ordlyd som af den Debat, der desangaaende i Rigsforsamlingen førtes,
sees det, at Hensigten alene var at sætte en Stopper for Statens fortsatte Udnyttelse af
det beneficerede Gods i rent verdslige Øiemed.”
(74) I dommen inntatt i Rt. 1911 side 106 er det i premissene gitt uttrykk for lignende tanker.
Saken gjaldt en kommunes krav om at inntekter fra salget av parseller av en prestegård
skulle forbeholdes vedkommende embete eller distrikt. Dette kravet førte ikke frem
verken for byretten eller for Høyesterett. I dommen heter det blant annet:
”Denne bestemmelses ligefremme indhold gaar alene ud paa et forbud mod at anvende
kjøbesummer og indtægter af det geistligheden beneficerede gods til andet end
geistlighedens bedste og oplysningens fremme. At §en skulde have paalagt
administration og lovgivning andre baand eller indskrænkninger med hensyn til det i
§en omhandlede beneficerede gods, finder jeg ikke at kunne antage. Den hele
retsudvikling indtil da havde paa det mest utvetydige vist, at staten udøvet den fulde
dispositionsret over det beneficerede gods og det endog i saadan udstrækning, at store
værdier af dette var taget i beslag til udelukkende verdslige statsformaal. Det var dette
sidste og kun dette sidste §en skulde sætte en tilstrækkelig stopper for.”
(75) På bakgrunn av den gjennomgang jeg så langt har foretatt, mener jeg det er grunnlag for å
fastslå at det ved Grunnlovens vedtakelse ble forutsatt at man skulle sikre det benefiserte
gods for de formål som ble eksplisitt angitt i § 106. Det var med andre ord tale om en
formålsbundet formuesmasse.
(76) Jeg går nå over til å se på om lovgivning og forvaltningspraksis i tiden etter 1814 kan
kaste lys over hvorledes bestemmelsen i dag skal forstås.