Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

(218) I samme retning uttaler Justisdepartementet seg i en uttalelse til Kirkedepartementet i
1950:
37
”Disse verdier vil under enhver omstendighet uten særskilte innskrenkninger kunne
anvendes til ”Geistelighedens Bedste og Oplysningens fremme”, men også bare til disse
formål, jfr. Grunnloven § 106.”
(219) Grunnlovens ord gir klart ikke noe holdepunkt for at ikke også kapitalen kan anvendes til
sitt formål. Den begrunnelse at giveres og testatorers ønsker skulle respekteres, peker
heller ikke i den retning. Det at hovedtemaet på riksforsamlingen var om midlene skulle
anvendes som grunnkapital for nasjonalbanken eller ikke, gir heller ikke noe holdepunkt
for en slik forståelse. Jeg er på dette grunnlag kommet til at Grunnloven ikke er til hinder
for at kapitalen anvendes til de i Grunnloven angitte formål.
(220) VII. Da Grunnloven § 106 ble vedtatt i 1814, var forutsetningen at fondets avkastning
skulle finansiere kirken og skolevesenet, eller i det minste statens bidrag til dette. I
stortingsforhandlingene fra 1818 side 654 er det følgende gjengitt fra proposisjonen til ny
lov om det benefiserte gods:
”Det var derfor flere Formaal, som haddes for Øie ved den fremlagte Lov: dels vilde
man fremme religiøs og videnskabelig Oplysning i Riget ved at sikre Oplysningsvæsenet
de dertil fornødne Fonds og Midler, dels vilde man lette Statssamfundet for de paa
Udgiftsbudgettet hidtil opførte Summer til Lærerstandens og Oplysningsvæsenets
Understøttelse, endelig vilde man ogsaa fremme Landøkonomien.”
(221) Dette viste seg snart aldeles urealistisk. Etter hvert ble en stadig økende del av kostnadene
til skolevesenet finansiert ved tilskudd fra staten, og fra budsjettåret 1926/27 ble ikke
noen del av utgiftene til folkeskolevesenet lenger belastet fondet. Frem til 1963 var 2/9 av
inntektene forbeholdt Universitetet, men fra 1963 har avkastningen av fondet i sin helhet
vært disponert til fordel for Den norske kirke. Det er illustrerende for den utvikling som
har funnet sted at fondets totalverdi ikke overstiger 10 % av Kunnskapsdepartementets
siste års budsjett.
(222) Selv om avkastningen av fondet etter hvert gikk til kirken alene, var inntektene helt
utilstrekkelig, og en økende del av kirkens kostnader ble dekket over statsbudsjettet. I
1985 besluttet så Stortinget at avkastningen ikke lenger skulle gå til den vanlige driften av
Den norske kirke, men kun til særskilte formål. Prestelønner og kirkens øvrige ordinære
driftskostnader dekkes over statsbudsjettet.
(223) Som jeg tidligere har nevnt hadde kirken i 1814 en dominerende posisjon i samfunnslivet,
ikke minst innen skolevesen og fattigstell. Kirkens rolle var lenge meget betydelig selv
om det gradvis skjedde en verdsliggjøring av disse statsoppgaver, og kirkens rolle stadig
ble redusert frem til det siste formelle bånd til skolen ble brutt ved innføringen av
livssynsfaget i skolen i 1997. Det er for meg klart at det ikke uten videre kan tas for gitt at
de givere som har overført verdier til en kirke med krevende oppgaver som skole, helse
og fattigstell som sitt ansvarsområde, ville ha funnet det bedre i tråd med sine
forutsetninger at midlene disponeres til rent kirkelige formål enn at de anvendes til de
samfunnsoppgaver kirken var ansvarlig for da gavene ble gitt. Parallelt med dette er det
over lang tid skjedd store forandringer i kirkeforfatningen. Kirken har fått et eget
styringsverk med egne organer som gjør det lettere for kirken som åndssamfunn å fremme
eget syn uavhengig av det syn de øverste statlige kirkelige organer måtte ha. Det er all