Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

(77) Riksforsamlingen overlot til det første ordentlige Storting å treffe nærmere bestemmelser
om det benefiserte gods. Hovedspørsmålet var om godset ved bygselledighet burde
avhendes til private ved offentlig auksjon, jf. reskript av 19. mai 1809, eller om det på
nytt skulle bortbygsles. Ved endelig votering i det samlede Storting 4. april 1816 ble det
besluttet at loven skulle bygges på det prinsipp at det benefiserte gods skulle forbli usolgt,
samtidig som det ble gitt utførlig anvisning på vilkårene for fortsatt bortbygsling. Dette
kunne tyde på at Stortinget har ansett seg for å stå relativt fritt overfor formålet i
Grunnloven § 106. Regjeringen fant imidlertid ikke å kunne tilrå sanksjon, blant annet
under henvisning til at loven ville gi en for lav leie og dermed føre til et betydelig tap.
Kongen nektet 14. juni å sanksjonere lovvedtaket.
(78) Ved lov 20. august 1821 angående det beneficerede Gods ble Opplysningsvesenets fond
etablert som en stiftelseslignende innretning. Loven fastsatte i §§ 18 og 19 at salg av
benefisert gods skulle skje ved auksjon, og bygger ellers på en sondring mellom fondets
kapital og løpende avkastning, jf. §§ 46 og 48. Av § 54 fremgår at regjeringen har ansvar
for at inntekter fra realisert jordegods og de fond som disse etter hvert tilordnes, forvaltes
i samsvar med Grunnloven § 106 og lovens bestemmelser, og ”udelukkende anvendes
efter denne Lovs Forskrifter”. Bestemmelsen synes å forutsette at fondet som sådant, og
ikke bare ”Kjøbesummer” og ”Indtægter”, omfattes av vernet etter Grunnloven § 106.
(79) Forarbeidene har en drøftelse av leilendingenes ønske om å bli eiere av bygslet eiendom
under godset. Av Stortingsforhandlinger for året 1821 side 361 fremgår at komiteens
flertall blant annet uttaler følgende:
13
”Billigheden er det altsaa, som skal tale til Fordeel for Leilændingerne og deres Afkom,
og denne Billighedsgrund er upaatvivlelig og i Almindelighed saa overveiende, at den
unegtelig bør komme i Betragtning, forsaavidt Storthinget – der formeentlig er aldeles
uberettiget til, enten directe, eller ved Lovbestemmelser som dertil lede, indirecte at
bortskjænke noget af det offentlige Gods – dertil kan see sig istand …”
(80) Selv om det siterte omfatter offentlig gods mer alment, synes det å ligge som en
forutsetning også for lovgiver at man ikke er berettiget til å ”bortskjænke” noe av det
benefiserte gods. Det er nærliggende å se dette som uttrykk for en henvisning til skranker
som følger av Grunnloven § 106. Dette er i klar motsetning til det som var lagt til grunn i
1816. Som jeg skal vise, blir standpunktet fra 1821 fastholdt i etterfølgende lovgivning.
(81) Jeg har tidligere berørt utleggingen av benefisert gods til militære og sivile embetsgårder.
Dette er også omtalt av Aschehoug: Norges Nuværende Statsforfatning, 1892, i
tilknytning til hans kommentarer til Grunnloven § 106. Han uttaler på side 484:
”Denne Grundlovsbestemmelse maa vel siges at være bleven tilsidesat ved Loven af
20 Aug. 1821, § 12, som i Overeensstemmelse med Rescripterne af 2 Sep. 1791 og
3 Nov. 1813 tillod Kongen af dette Gods at udlægge Eiendomme til Embedsgaarde for
civile og militære Embedsmænd. Dette blev dog omsider forbudt ved Loven af
25 Aug. 1848, § 1”.
(82) Bakgrunnen for at det ved loven av 1848 ble satt stopp for bruk av godset til militære og
sivile embetsgårder, er belyst i forarbeidene, jf. Stortingets forhandlinger 1842, åttende
del side 529, der komiteen i sin innstilling til Odelstinget uttaler:
”Grundlovens § 106 bestemmer, at saavel Kjøbesummer som Indtægter af dette Gods
blot skal anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme, og den antager