Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

(179) I middelalderen hadde kirken en meget sterk stilling. Den kan trygt karakteriseres som en
bærende samfunnsinstitusjon. Det har vært fremhevet at grunnen til at den sentrale
kirkemakten fikk en fremstående rolle i det norske senmiddelaldersamfunnet var at
kirkens menn fikk sentrale posisjoner i et kongerike der kongen personlig gjorde seg lite
gjeldende. Samtidig hadde erkebiskopen gjerne en nøkkelposisjon i styringen av både
kirken og riket. Kirken og staten hadde i mange deler sammenfallende interesser, men
kirken opprettholdt sin suverenitet.
(180) Kirken hadde også senere, i hvert fall i praksis, ansvaret for en rekke samfunnsoppgaver
utover det som i dag anses som kirkens oppgaver. Som ankemotparten sterkt har
fremhevet, er Norske Lov illustrerende i denne sammenheng. I bok 2 Om Religionen og
Geistligheden er skole, helse og fattigvesen samlet under kirkens ansvarsområde.
Realiteten er da også at overføringer til kirken til oppfyllelse av disse oppgaver lå nær opp
til moderne beskatning. Christian den III foretok ved reformasjonen i 1536–37 et radikalt
oppgjør med kirkens krav på en selvstendig stilling i forhold til staten. Biskopene ble
fengslet og kirkegodset beslaglagt. Dette medførte at kirken opphørte å være en
selvstendig organisert enhet i forhold til staten.
(181) De siste rester både av teoretisk og praktisk selvstendighet for kirken forsvant så ved
innførselen av eneveldet, og det er denne tanke om kongen som øverste myndighet i
kirkestyret, som videreføres i Grunnloven. Denne forståelse av forholdet mellom kirke og
stat i den norske forfatning, var ikke omtvistet, og dette må, som jeg senere kommer
tilbake til, etter mitt syn få betydning for forståelsen av Grunnloven § 106.
(182) Dette syn på det forfatningsrettslige forholdet har, på det økonomisk/administrative
området, heller ikke vært omtvistet siden. I 1957 ble det til 1. avdeling av juridisk
embetseksamen gitt oppgaven ”Statskirkens stilling etter Grunnloven”. Den
sensorveiledning Ingeborg Wilberg skrev er illustrerende, jf. Jussens Venner serie M
side 110. Hun ga uttrykk for at det kunne være greit innledningsvis å fastslå de
prinsipielle utgangspunkter:
30
”1) Forklare begrepet statskirke og karakterisere rettsforholdet mellom kirke og stat,
og få klart frem at statskirken ikke er noen selvstendig organisatorisk enhet, men
statens religionsvesen; 2) kort skissere Grunnlovens statskirkeordning og få frem at det
er de vanlige statsorganer, Kongen og Stortinget som har styringsmakten i kirken, og at
fordelingen av myndigheten i det vesentlige er den samme i kirkesaker som i andre
statssaker.”
(183) Utsagn i offentlige dokumenter og i den politiske debatt om rettigheter for kirken i
relasjon til det benefiserte gods, må etter mitt syn leses med dette som bakgrunn.
(184) III. Før jeg vender tilbake til Grunnloven § 106, skal jeg si noe om utstrekningen av
domstolenes rett til å prøve grunnlovmessigheten av lover i sin alminnelighet, og dernest
se nærmere på prøvelsesretten i relasjon til Grunnloven § 106. Det vil i denne siste
sammenheng stå sentralt å avklare om noen institusjon forskjellig fra staten er gitt en
vernet posisjon i forhold til bestemmelsen. Spørsmålet om hvorvidt det er prøvingsrett i
forhold til en grunnlovsbestemmelse, har nær sammenheng med relativiseringen av
intensiteten i grunnlovsvernet, men denne relativisering forutsetter at det først tas stilling
til om det overhodet er noen prøvelsesrett i den aktuelle relasjon. Førstvoterende har
redegjort for den tredeling Høyesterett pekte på i Kløfta-dommen. Høyesterett fremhevet
her at domstolene i vid utstrekning må respektere Stortingets eget syn på