Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

(26) Selv om man tar utgangspunkt i et krav på forsvarlig forvaltning, kan det ikke være rom
for så brede vurderinger som staten anfører. Det er ikke adgang til å pålegge OVF å gi
avkall på betydelige verdier for å fremme formål som ligger utenfor de som det er gitt
anvisning på i Grunnloven § 106. Prisutviklingen på tomter til boligformål har lovgiver
nylig vurdert gjennom den avveining som ble foretatt ved vedtakelsen av tomtefesteloven.
En begunstigelse av festerne utover dette i form av et statlig pålegg rettet spesielt mot
eiendommer som eies av OVF, ligger utenfor det som rettmessig kan gjennomføres. Det
er her ikke spørsmål om å avstå fra en fremtidig prisutvikling, men om å gi avkall på
etablerte rettigheter. Konsekvensen av at instruksen gjøres gjeldende etter sitt innhold er
at verdiene til fondet ikke har vern mot disposisjoner fra statens side. Dette illlustreres av
at staten mener at selv ikke en beregnet reduksjon av fondets samlede verdier med om lag
20 prosent ligger utenfor de begrensninger som følger av Grunnloven.
(27) Fondsloven §§ 2 og 5 må anses som presiseringer av innholdet i Grunnloven § 106.
Forvaltning av det benefiserte gods må ta sikte på å bevare verdiene. I den grad det
tidligere har vært gjennomført salg til formål som ligger utenfor de særskilte angitte, har
det vært tale om en ren omplassering av midlene fra eiendomsmassen til kapitalfondet.
Den utlegging av eiendommer fra det benefiserte gods til militære og sivile embetsgårder
som fant sted på slutten av 1700-tallet og i første halvdel av 1800-tallet, hadde som
forutsetning at det skulle svares jordleieavgifter på tilsvarende måte som leilendinger.
(28) Praksis har vært i samsvar med det syn på Grunnloven § 106 som KA anfører i saken. Når
det konsekvent har vært gitt anvisning på at salg av eiendommer må skje til markedspris,
er dette nettopp et utslag av et slikt syn. Det foreligger flere uttalelser fra Stortinget som
ikke kan forstås utelukkende som retningslinjer eller som en redegjørelse for
forvaltningspraksis.
(29) Selv om spørsmålet om eiendomsretten ikke foreligger til avgjørelse i saken, må det
forhold at dette er uavklart, få betydning for tolkingen fordi det i en slik situasjon er grunn
til å være varsom med å undergrave fondets verdier.
(30) Saken gjelder direkte gyldigheten av en instruks fastsatt ved kongelig resolusjon. Det er
bare fondsloven § 5 annet ledd, som åpner for at Kongen kan gi instruks om innløsning og
festeavgift, som er vedtatt av Stortinget. Grunnloven § 106 er først og fremst en
begrensning av Kongens kompetanse til å forvalte det benefiserte gods og har en side til
regjeringens konstitusjonelle ansvar. Selv om Stortinget rent faktisk har vurdert
grunnlovsmessigheten av instruksen, må det følge av dette at domstolene ved prøvingen
bare bør legge begrenset vekt på Stortingets syn. Det forhold at lovendringen ble vedtatt
med knapt flertall, taler i samme retning.
(31) KA Kirkelig Arbeidsgiver- og interesseorganisasjon har lagt ned slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet tilpliktes å
erstatte KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon sine
sakskostnader for Høyesterett.”
(32) Partshjelperen, Den norske kirkes presteforening, har sluttet seg til anførslene fra
ankemotparten og har lagt ned slik påstand:
5