Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

28
ansvaret for skolevesen og universiteter, og dekker også det vesentligste av kirkens
utgifter. Selv innenfor de begrensede kirkelige formål det fortsatt er meningen at fondet
skal ivareta, strekker ikke fondets midler til, og avkastningen av fondet har etter hvert
blitt redusert til en integrert del av Stortingets årlige bevilgninger til kirken over
statsbudsjettet. Disse bevilgningene er betydelige – ifølge tall fra regjeringsadvokaten
1,3 milliarder kroner, altså nesten et like store beløp hvert budsjettår som det tap det er
anført at Opplysningsvesenets fond samlet sett vil kunne lide. I tillegg kommer
bevilgninger fra kommunene på 2,65 milliarder i året.
(164) Denne utviklingen er illustrerende beskrevet i Sandvik, Prestegard og prestelønn (1965)
side 287 til 288, som førstvoterende har sitert fra. Sandvik oppsummerer utviklingen slik
på side 288:
”… Grunnlovsparagraf 106 byd såleis ikkje lenger nokon garanti for finansieringa av
desse formåla.”
(165) Sammenfatningsvis må det kunne sies at det i dag er staten og kommunene som i det
vesentlige ivaretar de formål Grunnloven § 106 var ment å beskytte, ikke
Opplysningsvesenets fond. I en slik situasjon mener jeg at regjeringen – som den øverste
forvalter av fondets verdier – må stå friere til å avgjøre hva som er forsvarlig forvaltning,
enn situasjonen ville ha vært om fondet fortsatt oppfylte alle de formål
grunnlovsbestemmelsen verner.
(166) Som det går frem av sitatet fra Sandvik som førstvoterende har gjengitt, er dette riktignok
ingen ny situasjon. Den kraftige stigningen i tomteprisene er derimot relativt ny – den
skriver seg fra de siste ti til 15 år. Selv om tomteverdiene også i tidligere tider har økt
betydelig, står økningen de senere år i en klar særstilling historisk sett. Utviklingen har
ikke vært mulig å forutse. Dette har medført at interessekollisjonen mellom festere og
bortfestere har blitt vesentlig skjerpet de senere år, at tomtefestespørsmål har fått stadig
mer politisk oppmerksomhet, og at tomtefesteloven har blitt endret flere ganger.
(167) Først da nye regler om blant annet beregning av festeavgift og innløsningssum var vedtatt
ved lov 2. juli 2004 nr. 63, hadde de politiske myndigheter foranledning til å vurdere om
festere av statlig eiendom burde komme i en annen – og bedre – rettslig posisjon enn
tomtefesteloven gir anvisning på, og om dette ville være i strid med Grunnloven § 106.
Allerede i Soria Moria-erklæringen 13. oktober 2005 ga den da nyvalgte regjering uttrykk
for politisk vilje til å forbedre den rettslige posisjonen for festere av statlig grunn. Jeg kan
på denne bakgrunn ikke se at det kan tillegges avgjørende betydning at regjering og
Storting helt frem til første halvdel av 2000-tallet – uten forbehold for tomtefesteforhold –
har gitt uttrykk for et generelt prinsipp om sikring av Opplysningsvesenets fonds verdier,
se særlig Ot.prp. nr. 97 (2001–2002) side 8 og St.meld. nr. 41 (2004–2005) side 33.
(168) Ved vurderingen av grunnlovsmessigheten av tomtefesteinstruksen er det videre av
betydning at Stortinget i forbindelse med endringen i fondsloven § 5 andre ledd har
vurdert innholdet i instruksen og funnet den forenelig med Grunnloven § 106. Jeg er enig
med førstvoterende i at vernet etter § 106 faller inn under kategorien økonomiske
rettigheter, hvor vekten av Stortingets syn kommer i en mellomstilling. Men med den
nære tilknytningen det i dag er mellom de formål bestemmelsen skal beskytte og
Stortingets bevilgningsmyndighet, mener jeg § 106 ligger nær opp til den gruppen av
grunnlovsbestemmelser som regulerer de andre statsmakters arbeidsmåte eller innbyrdes