Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

(214) Det er gjennomgående vanskelig å finne noe sikkert holdepunkt i den etterfølgende
statspraksis. Allerede ved opprettelsen av Opplysningsvesenets fond i 1821 valgte den
lovgivende forsamling å binde fondets kapital. Dette har man rimeligvis senere forholdt
seg til. Det sier ikke mye om forståelsen av Grunnloven i denne henseende. Derimot er
det en uttalelse fra den komité som i 1818 skulle forberede Stortingets behandling av
forslaget til lov om forvaltning av det geistlige fond, som klart forutsetter at grunnloven
beskyttet kapitalen. Synspunktet anvendes som argument mot et alternativt forslag, som
komiteen ikke fant grunn til å følge opp. Synspunktet utdypes ikke, og jeg har ikke funnet
uttalelsen avgjørende for forståelsen av § 106.
(215) Førstvoterende har i denne sammenheng også trukket frem endringen av lov angaaende
det beneficerede Gods i 1848. Jeg kan ikke se at Stortinget i denne sammenheng tar
stilling til om Grunnloven § 106 må anses å være til hinder for at også fondets kapital
anvendes til de angitte formål. Det var i 1848 i det hele tatt ikke spørsmål om Stortingets
kompetanse. Det var Stortinget som allerede i 1842 hadde tatt opp at regjeringen ikke
hadde anledning til fortsatt å disponere over kirkegodset i henhold til de tidligere
rescripter i strid med lov om det beneficerede gods. At Stortinget i denne sammenheng
også viste til Grunnloven § 106 kan vanskelig tillegges vekt; i hvert fall ikke i denne
sammenheng. Lovendringen i 1848 synes heller ikke i samtiden å ha blitt oppfattet å ha
noen prinsipiell betydning utover at tapping av fondet til andre formål, ble stanset. I
Brandts tingsrett fra 1867 side 247 fremheves det at Grunnloven § 106 først etter
lovendringen i 1848 er gitt full anvendelse. Han tilføyer så:
”Men med denne Indskrænkning er Statens Ret til at bestemme Anvendelsen af det
beneficerede Gods ikke undergaaet nogen Forandring.”
Dette synspunktet ble opprettholdt uendret i de to senere utgaver av boken.
(216) Jeg har allerede sitert fra Aschehoug og Fliflet, som begge bygger på at kapitalen kan
angripes. Jeg legger likevel større vekt på at det ikke ved opprettelsen er definert noe
bundet fond, og at spørsmålet om et bundet fond først får nevneverdig økonomisk realitet
om man skulle mene at det av Grunnloven fulgte en slik begrensning at fondets midler
bare kunne anvendes i den utstrekning avkastningen oversteg det som var nødvendig for
en verdisikring av fondet. En slik begrensning er det klart nok ikke grunnlag for å
innfortolke. Inflasjonssikring av fondets finansaktiva ble innført ved lovendring i 2002,
men dette ble etter kort tid funnet å føre til uheldige begrensninger, og ved lovendring i
2006 ble tilføyelsen om indeksregulering strøket.
(217) Det har ellers mer overordnet vært antatt at det ikke gjelder andre rådighetsbegrensninger
enn det som følger av formålsangivelsen. Gitt de lovfestede begrensninger kan det være
uklart hvor langt slike uttalelser rekker, men de uttrykker utvilsomt en alminnelig
oppfatning av at staten står heller fritt i rådigheten over de midler som er plassert i fondet.
I Høyesteretts avgjørelse Rt. 1911 side 106 er det uttrykt slik:
36
”At paragrafen skulde have paalagt administration og lovgivning andre baand eller
indskrænkninger med hensyn til det i paragrafen omhandlede beneficerede gods, finder
jeg ikke at kunne antage. Den hele retsudvikling indtil da havde paa det mest utvetydige
vist, at staten udøvet den fulde dispositionsret over det beneficerede gods og det endog i
saadan utstrækning, at store værdier af dette var taget i beslag til udelukkende
verdslige statsformaal. Det var dette sidste og kun dette sidste paragrafen skulde sætte
en tilstrækkelig stopper for.”