Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

(190) Å anse saken å gjelde økonomiske rettigheter, må etter mitt syn bygge på en forutsetning
om at det er en berettiget hvis interesser kan anses krenket. Jeg kan ikke se at det er
tilfellet. Allerede det jeg har sagt innledningsvis om forholdet mellom kirken og staten i
1814, gjør at det må kunne ses bort fra at man den gang anså kirken som noe forskjellig
fra staten. I Høyesteretts dom Rt. 1911 side 106 understrekes synspunktet:
32
”Efter enevoldsmagtens indførelse kommer imidlertid endnu tydeligere og mere afgjort
den retsopfatning tilsyne, at staten i sin disposition og raadighed over det beneficerede
gods ikke pligter at tage hensyn til enkeltinstituterne, kirken og presteembedet, saaledes
at disse skulde som uafhængige stiftelser nyde en overfor staten retslig beskyttet
økonomisk selvstændighed.”
(191) På riksforsamlingen ble det da også vist til den moralske person hvis interesse det var tale
om å verne. Jeg kan ikke se dette som noe annet enn et uttrykk for det formål man ønsket
å videreføre.
(192) Justisdepartementets lovavdeling konkluderer i en uttalelse 23. november 2000 side 14:
”Bestemmelsen i Grunnloven § 106 første punktum ble til sist vedtatt med 69 mot 40
stemmer. Som det fremgår, er det vanskelig å fastslå klart og entydig hva som var den
reelle hensikten med forslaget. Det som imidlertid synes sikkert, er at formålet ikke var
å beskytte eiendomsretten til noen form for kirkelig rettssubjekt.”
(193) Ved lov i 1821 ble Opplysningsvesenets fond opprettet. At dette fondet ikke ble
tilgodesett syv år tidligere er for så vidt klart nok, men jeg kan heller ikke se at fondet
trådte i noen annen berettigets sted da fondet ble opprettet. Opplysningsvesenets fond
måtte antakelig allerede i 1821 anses gjort til et eget rettssubjekt, men det innebærer ikke
at fondet i den aktuelle relasjon får en egeninteresse. Fondet må sees som en forvalter
eller trustee for de bakenforliggende interesser.
(194) I Hertzberg, Om Eiendomsretten til det norske Kirkegods, 1898, bekreftes dette heller
ettertrykkelig:
”Af det saaledes af Lovgivningen fastholdte Synspunkt følger det imidlertid videre, at
ligesom det i 1821 var Statsmyndighederne, som ved Lov kaldte O.F. tillive som den
fælles Representant for de i Grl. § 106 konstitutionelt sikrede Formaal, staar det de
samme Statsmyndigheder frit for naarsomhelst atter at opløse nævnte Fond, berøve det
Egenskaben af særskilt Rettssubjekt og f. Ex. fordele dets Midler paa en Flerhed af nye
Kasser.”
(195) Ankemotparten har særlig fremhevet at Opplysningsvesenets fond må sees som en
selveiende stiftelse eller formuesmasse. Det kan synes noe anstrengt allerede ved at det er
staten som råder over formuesmassen, men det er også vanskelig å finne spor av denne
betraktningsmåten i statsrettslitteraturen. Jeg nøyer meg i denne sammenheng med å vise
til Gaarder, Fortolkning over Grundloven, 1845, side 228:
”At forresten Stortingets Raadighed over Statens Indtægter og Eiendomme er den
samme, hvad enten disse ere henlagte under og tilhørende visse særskilte Fonds, Kasser
eller Indretninger, kan ikke betviles. Saadanne særskilte Afdelinger af Statsformuen
have nemlig alene deres Grund i Befordringen af en bedre Ekonomi og letter Oversigt
over de til de enkelte Statsøiemed udforderlige Summer, og kunne intet forandre i den
finansielle Statsmyndigheds Dispositionsret over den hele Statsformue. Kun maa
Stortingets Raadighed over saadanne særskilte Fonds være underkastet de
Indskrænkninger, som flyde enten af Grundlovens egne Bestemmelser (jfr. Grl.s § 106)