Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

15
kjøperen en ren gave. Hertil har man ingensomhelst opfordring enn si plikt. Tvertimot.
Jfr. også Grunnlovens § 19 og § 106.”
(87) Det som her har krav på interesse, er fremhevingen av betydningen av å beholde den
verdiøkning som ligger ”innesluttet i eiendommen”, samt henvisningen til Grunnloven
§ 106.
(88) Ved lov 9. desember 1955 nr. 11 om presteboliger og prestegårder ble det åpnet for å
selge prestegårdene og bestemt at salgssummene skulle gå inn i OVF. Om dette heter det i
tingrettens dom på side 8 videre:
”… De prestegårdene som ikke ble solgt eller bortforpaktet, skulle drives på forsvarlig
måte av fondet. Forpaktningsinntektene skulle brukes til nybygg og vedlikehold av
våningshus (medregnet embetsboliger) og driftsbygninger på prestegården. Ved denne
loven ble forholdene lagt til rette for at prestene fullt ut kunne bli lønnet på vanlig måte
gjennom statens lønnsregulativ. Ved lov av 5. april 1957 nr. 1 om geistlige embets- og
tjenestemenns lønnsforhold m.v. ble det bestemt at alle biskoper, domproster og
menighetsprester av ulike kategorier skulle lønnes etter det alminnelige lønnsregulativ.”
(89) Under lovforberedelsen ble det fra kirkelig hold reist spørsmål om eiendomsretten til
prestegårdene. Dette foranlediget at spørsmålets betydning for disponeringen av
eiendommene ble forelagt Justisdepartementets lovavdeling. I sitt svarbrev 1. november
1950 uttaler Justisdepartementet, jf. Ot.prp. nr. 41 (1953) side 11-12:
”Visse rettsspørsmål vedrørende prestegårdene.
Det ærede departements brev av 22. mars 1950.
Etter h.r.d. i Rt. 1911 s. 106-23 kan eiendomsretten til prestegardene ikke ansees for å
tilligge vedkommende e m b e t e e l l e r m e n i g h e t med mindre det i det enkelte
tilfelle foreligger et særskilt rettsgrunnlag (testament, gavebrev eller lignende) som
utpeker embetet eller menigheten som eier. Dette vil trolig særlig være tilfelle for så vidt
angår de prestegarder som det ærede departement henfører til gruppe c).
For så vidt angår prestegårdene for øvrig vil det kunne bli tale om å anse
eiendomsretten for å tilligge henholdsvis S t a t e n , O p p l y s n i n g s v e s e n e t s
F o n d eller endelig ’D e n n o r s k e K i r k e’ dersom denne kan anerkjennes som
et særskilt offentligrettslig rettssubjekt. En tilstrekkelig omfattende gransking av den
historiske utvikling, lovgivningen og forvaltningspraksis vil selvsagt gi grunnlag for å
foreta et valg mellom disse muligheter. Så vidt skjønnes er det imidlertid ikke det ærede
departements mening å be om uttalelse herfra angående eiendomsspørsmålet på
grunnlag av en gransking som nevnt. Spørsmålet om hvem som er innehaver av den
formelle eiendomsrett, antas da også å være uten betydning for utstrekningen av Statens
rådighet over prestegardene og deres avkastning. Disse verdier vil under enhver
omstendighet uten særskilte innskrenkninger kunne anvendes til ’Geistlighedens Bedste
og Oplysningens fremme’, men også b a r e til disse formål, jfr. Grunnlovens § 106.
…”
(90) Justisdepartementets uttalelse her er etter min mening sentral når det skal fastslås hva som
har vært den rådende forståelse av Grunnloven § 106. Etter først å ha pekt på de
alternativer som foreligger med hensyn til eiendomsretten til prestegårdene, sies det
eksplisitt at spørsmålet om eiendomsretten anses uten betydning for utstrekningen av
statens rådighet over prestegårdene og deres avkastning. Begrunnelsen er at disse
verdiene under enhver omstendighet uten særskilte innskrenkninger vil kunne anvendes
til ”’Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme’”, men også b a r e til disse formål”.
Dette siste er uttalt under uttrykkelig henvisning til Grunnloven § 106.