Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

som ’eier’ Opplysningsvesenets fond. Spørsmålet har liten praktisk interesse, og vil
uansett måtte finne sin politiske løsning ved en eventuell fremtidig endring av de
rettslige relasjoner mellom kirke og stat.
39
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at
Kirkerådet bestemt bestrider lovavdelingens bastante konklusjon og i en egen
betenkning anfører juridiske motforestillinger til utredningen fra Justisdepartementet.
Disse medlemmer mener de juridiske utredninger viser at det på juridisk grunnlag er
vanskelig å trekke entydige konklusjoner om eierforholdet til fondet. Disse medlemmer
vil derfor avvise Regjeringens konklusjon om at fondet utvetydig er statens eiendom.
Disse medlemmer mener videre at stillingstagen til eiendomsspørsmålet til slutt må tas
på politisk grunnlag ut fra hva en mener er fondets formål.”
(231) I Innst. S. nr. 108 (2005–2006) side 6 skriver den samlede kirke-, utdannings- og
forskningskomiteen:
”Komiteen viser til Justisdepartementets konklusjon i forhold til eiendomsretten til
Opplysningsvesenets fond. Komiteen er enig med Gjønnes-utvalget i at uansett hvordan
eierforholdene til fondet vurderes, vil dette være et politisk spørsmål som Stortinget står
rettslig fritt til å ta stilling til i forbindelse med behandlingen av (Gjønnes-)utvalgets
innstilling.”
(232) Når det likevel ikke uten videre kan konstateres at tiden har løpt fra § 106 som skranke
for Stortinget, skyldes det at det departement som har hatt ansvaret for
Opplysningsvesenets fond, i stor utstrekning har ordlagt seg som om bestemmelsen har
hatt full aktualitet også i tiden etter at forutsetningene for bestemmelsen var bortfalt. I
noen utstrekning kan det sies at Stortinget i det minste har tatt slike synspunkter til
etterretning.
(233) Etter mitt syn foreligger det ikke noen statspraksis som kan gi Grunnloven § 106 et
forlenget liv. Jeg har allerede nevnt at de sentrale forhold vedrørende fondet helt siden
1821 har vært regulert ved lov. Som partene i vår sak er enige om, er de rettslige
begrensninger i råderetten som følger av § 106 i liten grad blitt utfordret. De synspunkter
som fremkommer om overordnede rettslige problemstillinger, er gjerne helt løsrevet fra
noe aktuelt rettslig problem, og kan slik sett snarere sees som en rettslig posisjonering enn
som en klargjøring av de rettslige grenser. Det er også gjennomgående problematisk å
avgjøre om Grunnloven i den enkelte sammenheng henvises til som skranke eller som
tolkingsmoment. Hertil kommer at statspraksis etter hvert er blitt uten enhver økonomisk
realitet samtidig som det overordnede spørsmål om forholdet mellom stat og kirke
nærmest har vært under kontinuerlig debatt. Hensett til den posisjon kirken har hatt og
fortsatt har i det norske samfunn, synes det nærliggende å se det slik at politikerne har
valgt å videreføre Opplysningsvesenets fond og har latt avkastningen gå til kirken alene,
som et politisk valg snarere enn som en følge av en opplevd rettslig nødvendighet.
(234) Det er påpekt fra politisk hold at de vanskelige spørsmål som må finne sin løsning ved en
fristilling av kirken også i økonomisk henseende, er av politisk karakter. Jeg er enig i det,
og det gjelder etter mitt syn i samme grad for spørsmålet om hvordan
Opplysningsvesenets fond bør forvaltes.
(235) Det står da tilbake at tiden har løpt fra Grunnloven § 106. De formål som begrunnet
regelen er i dag ivaretatt av staten på annen måte, og de øvrige særlige forutsetninger som